Hjelpeløs

Kan det tenkes en mer skrekkelig hendelse i en mors eller fars liv enn at et barn forsvinner, stjeles til en ukjent og etter all sannsynlighet grusom skjebne. Så mange kriminalbøker er skrevet, og så mange filmer er dreid over dette temaet, at spørsmålet forlengst er blitt en klisjé uten at det nødvendigvis er mindre godt av den grunn. Barnets ukrenkelighet sitter dypt i menneskene og der skal det forbli.

Avdemonisering

Mange av disse bøkene vi har lest etter hvert er også glimrende romaner. Om jeg ikke tar feil, går filmatiseringen av Dennis Lehanes svært gode «Gone Baby Gone» på kino fremdeles. Barbara Gowdys bok klarer imidlertid å rydde en egen liten nisje blant alle thrillere og politiromaner om kidnapping og kidnapperjakt. Den gjør det, delvis ved å ta noe av kriminalbokas spenningskrav ut av sin historie – uten å fjerne spenningen – men også ved å avdemonisere kidnapperne.

Det handler om mor og datter Celia og Rachel. Rachel er ni og et usedvanlig vakkert barn. Hun har aldri møtt faren sin, men vet han er svart og antas å leve i New York. Celia er rundt tretti, står i videosjappe og spiller jazzpiano på bar om kvelden. Hun har også dårlig samvittighet for at hun ikke kan passe på Rachel, alltid.

Ron er altmuligreparatør, samler på klassiske støvsugere og er avviker. Han har imidlertid sine grenser, tror han i alle fall; stort sett nøyer han seg med å sitte i bilen utenfor skoler ved skoleslutt og se. På små jenter. At han har det slik, klarer Gowdy å gi leserne en forklaring på som i alle fall nesten står til troende. Ron forelsker seg i den vakre Rachel, skaper seg en forestilling om at hun ikke har det godt, trenger beskyttelse, hans beskyttelse, og i det anledningen byr seg, gjør han seg til kidnapper – og drar den voksne kjæresten inn i det hele.

Lavmælt

Det er stor forskjell på å avdemonisere og å unnskylde. Barbara Gowdy unnskylder aldri Ron; leseren vet og Ron vet (innerst inne) at han begår en forbrytelse, et grovt overgrep. Det Gowdy prøver på – og langt på vei klarer – er å vise hvordan det er mulig for forbryteren å rettferdiggjøre handlingene sine – overfor seg selv, at den ballasten livet har dyttet på ham legger grunnen for det som går så galt.

Denne fortellingens sterkeste kort er antagelig den lavmælte og lite jålete måten det fortelles på. Celia, moren, og hjelperne hennes, er faktisk hjelpeløse, avhengige av at det gode i andre mennesker enn dem selv skal slå inn og forhindre at det går helt galt. Om det skjer eller ikke, er faktisk verdt å finne ut av.