Ushman Khan er "langt hjemmefra". Det seier i alle fall servitrisa på den lokale cafeen i eit New York som enno ikkje har opplevd 11. september. Ushman har reist frå heimbyen Tabriz til USA for å etablere seg som teppehandlar, mens kona Farak er igjen i Iran samen med Ushmans pleietrengande mor. Avstanden til heimlandet blir endå større når kona blir gravid med ein tyrkisk skreddar og får innvilga skilsmisse.
Einsam
"Jeg er iraner. Jeg forestilte meg aldri at jeg skulle komme til å bo noe annet sted. Og hvert fall ikke i Amerika."
"Hva skjedde?" Hun ser intenst på ham.
"Det er en lang historie. En trist historie" sier han og smiler.
"Jeg liker triste historier." Stella smiler litt utspekulert.
Ushman løfter pekefingeren og vifter advarende. "Da burde du skifte holdning. Det er ikke bra å trakte etter andres tragedier."
"Hvorfor ikke?" Stemmen hennes blir plutselig sterk og utfordrende.
Ushman nøler. "Du er ung," begynner han. Hun himler med øynene. "Hva er i veien?" spør han.
"Det var skikkelig ukult. Jeg liker ikke at noen snakker nedlatende til meg. Hvis du først skal belære meg, får du i det minste være original."
Ushman er skamfull og nesten andektig. Selvtilliten hennes kommer plutselig og har noe tiltrekkende over seg. "
Nyansert skildring
Boka er i all hovedsak fortalt frå Ushmans synsvinkel, og han er framstilt som ein nyansert og sympatisk person. Han er litt verdensmann og litt kløn, litt gentleman og litt hissigpropp, litt religiøs og litt fråfallen, og både open og skeptisk overfor den amerikanske kulturen. Forfattaren unngår dei fleste innvandrarstereotypiane. Dei har ho til gjengjeld samla opp i Ushmans fetter, den meir hardbarka muslimen Ahmad, som har både dårlig ånde og dårlege haldningar.
Store ord
"Teppehandleren" er ei triveleg og tidvis rørande historie. Når dette likevel ikkje blir ei stor leseoppleving for meg, skuldast det først og fremst sjølve utføringa frå forfattarens side. Det siterte avsnittet er eitt av mange døme på samtalar som ikkje følest heilt naturlege. Mullins har også ein tendens til å bruke litt for store ord når ho kommenterer det som skjer. Det verkar som ho prøvar å skape ein kvardagsleg form for magi, men resultatet blir ofte svulstig i staden.
Det er ein sympatisk teppehandlar som her på sitt vis blir integrert i det amerikanske samfunnet. Vi treng slike heltar. Dessverre er ikkje forfattarhandverket godt nok til å sikre Ushman Khan ein varig plass i våre førestillingar.
Boka er omsett av Marianne Uthaug.
