Jeg har gitt opp å holde styr på antallet utgivelser fra Joyce Carol Oates hånd. Forlengst har jeg også gitt opp ideen om å få lest alt. Jeg ser på nettet at John Updike i et essay har antydet at Oates er født 100 år for seint – at dagens kritikere rynker på nesen av denne avsindige produksjonstrangen. Underforstått spørsmålet; kan det oppstå litterær kvalitet på denne måten? Og så skriver hun i så mange sjangere: Den forrige romanen hennes, «The Accursed», var for eksempel en rendyrket gotisk skrekkroman med et persongalleri av historiske dignitærer, store og små. Den kom i fjor, og blir neppe oversatt til norsk. Men lesverdig er den, like fullt.
Kjent terreng
Og nå er altså «Karthago» her, lagt til den oppdiktede byen med samme navn, et sted i det som kalles Upstate New York, på ingen måte nytt terreng for en Oates-roman. Jeg har lest et sted – også det på nettet, at forfatteren har sagt hun dras mot å skrive om dette området, omtrent som en person kan ha gjentagende drømmer. Og, dragningen merkes i teksten, landskapet sitter. Det drar også i leseren, særlig når letemannskapene i juliheten tråler naturreservatet Nautauga etter den forsvunne jenta.
Forsvinning
For; det er slik det starter: en lørdag kveld i juli, 2005 forsvinner den 19 år gamle jenta Cressida Mayfield, men ikke sporløst. Den siste som er sett sammen med henne er en hjemvendt og hardt krigsskadet Irak-veteran. Brett Kincaid. I bilen hans finnes det spor – blod, hårstrå – mens han knapt kunne gjøre rede for seg da politiet fant ham. Det er etterhvert nærliggende å tro at Kincaid har drept den forsvunne jenta. Selv vet han ikke.
Tvil
Nå er det slik at forfatteren i bokas prolog– og med Cressidas stemme – åpner for at det slett ikke er sikkert at jenta døde denne kvelden. De første setningene lyder nemlig slik:
Empati
Joyce Carol Oates evne til å skrive seg inn i menneskers liv, som i de to desperat letende, senere sørgende foreldrenes, gjør dette til en opprivende og solid roman. Den inneholder de klassiske spørsmålene om forbrytelse og straff – også når avsender og mottager ikke er seg handlingene bevisst.
«Karthago» fillerister krigens nåde– og meningsløse ødeleggelse av unge liv. Tydeliggjort i unge Brett Kincaid som ikke klarer å skille mellom det han har sett kamerater gjøre i Irak og det han selv kanskje har gjort i Karthago. Å få denne tvetydigheten ned på papiret er en av bokas større fortjenester: Joyce Carol Oates´ empati går dypere enn viljen til å sette seg inn i et enkelt menneskes situasjon og opplevelse av den. Hennes medfølelse strekker seg lenger, til helheten og oss alle. En slags strindbergsk innsikt: «det är synd om människorna».
Sjelens bakside
«Karthago» er også en roman som billedliggjør et ungt, begavet og annerledes menneskes voldsomme sårbarhet. Cressida: Som nittenåring er 1,55 høy, tynn som en strek, rettlemmet som en gutt. Hun må nøye seg med å være «den smarte». Noe som hjelper henne lite. Hennes motsetning er søsteren som er vakker, om seg og populær.
Det bildet Joyce Carol Oates tegner av Cressida kan få leseren til å assosiere med den spinkle og småvokste forfatterens egen apparasjon. Jeg har en følelse av at det ikke er tilfeldig. Bokas rasende akademiker, med lang historie for store avsløringer av råttenskap i samfunnet sier et sted at hans prosjekt er å undersøke den amerikanske sjelen fra baksiden. Det er vel nettopp det Joyce Carol Oates holder på med. Fremdeles. Og tross empatien; Joyce Carol Oates er stadig sint.
