Tidsskriftet Vagant

Vagant fyller 20 år i 2008 og litteraturtidsskriftet har planer om å gi ut fire fyldige numre i jubileumsåret. Det første kom ut nå i mai og lover bra for et tidsskrift som sliter med å finne en form mellom det sært litterære og det allment orienterte.

Akademiske orientering

Det nyeste nummeret er på 160 sider med hele 20 forskjellige tekster fra 2 til 20 sider. Vagant har funnet en fin presentasjonsform som gjør at tekstmengden ikke virker avskrekkende. Det er ikke tilfeldig at tidsskriftet nylig ble hedret av Norsk tidsskiftsforeningen for sin gode design.

Vagant ble i 1988 etablert av hovedfagsstudenter på institutt for litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo, og i dag videreføres tidsskriftet av Cappelen Damm forlag og uteksaminerte masterstudenter ved institutt for allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Koblingen til våre akademiske litterære miljøer er åpenbar.

Nåværende redaktør Audun Lindholm har ambisjoner for tidsskriftet. Det er bra. Men spørsmålet blir om han klarer å følge dem opp.

Ambisjonsstrek

Vagant ønsker å bringe inn bilder av Europa i norsk samtidslitteratur. Det kan en ikke si at tidsskriftet følger opp. I den grad noen av tekstene kommer inn på Europa, er det stort sett gjennom kontinental litteratur og omtale av den. Og i den grad norsk samtidslitteratur kobles til Europa-ideen er det stort sett knyttet til et negativt bilde av EU.

Lindholm spør i lederen om ”kulturen kan være politisk, hvilket vil si kritisk og til og med subversiv, eller er den strengt tatt reappropriert og assimilert av det sosiale systemet den er en del av?” Dette er en interessant problemstilling som i minimal grad videreføres i tekstene.

Europa

I reklamen fremheves det at Vagant bringer inn nye perspektiver på EU. Det gjør tidsskriftet ikke. Men nummerets lengste artikkel, ”Til bildet av Europa”, skrevet av kjente britiske sosiologen Perry Andersen er interessant. Teksten som sto på trykk i London Review og Books i fjor, uttrykker et godt og kritiske bilde av Europa og EU. Men teksten er mer oppsummerende fra den tidligere redaktøren av venstreside tidsskriftet New Left Review, enn en tekst som bringer perspektivene hans videre. Hva mener han egentlig om EU og Europa? I likhet med mye av kritikken fra venstre-intellektuelle virker koblingen til politiske realiteter svak. Og dermed forsvinner tekstens kraft.

Fakta eller fiksjon?

Anne Helene Guddal har en interessant, om ikke veldig oppsiktsvekkende kritikk av Aage Storm Borchgrevinks sjangerblanding. Artikkelen virker symptomatisk for tidsskriftet: Nemlig at kritikken ikke tas videre – i dette tilfelle mot en generell kritikk av sjangerblanding. Internasjonalt er en journalistisk stofftilnærming basert på fakta en økende trend innen sakprosa. Vanskelig temaer gjøres mer tilgjenglig for et bredere publikum. Det er bra. Men samtidig har tilnærmingen opplagt flere fallgruver som Guddal nevner: Hva er fakta og hva er fiksjon. Og kan et mangefaseterte samfunn fortelles gjennom et narrativ?

Problemstillingen om forholdet mellom skjønnlitteratur, sakprosa og akademia dukker opp i flere av tekstene. Men dette spennende feltet gjemmes mer bort i stedet for å bli løftet opp – med unntak av Aslak Nore som prøver. Sammen med Morten Strøksnes har Nore levert de mest interessant og uforutsigbare tekstene i tidsskriftet. Strøksnes strekker sitt bokessay om Naomi Kleins ”Sjokkdoktrinen” videre til egne idéhistoriske betraktninger omkring politikk, kapitalisme og ideologi.

Gode enkeltbidrag

Vagant har plass til en debutant – Jenny Hval. Og de korte litterære tekstene som kommer spredt rundt i nummeret er hver for seg gode. Det viser at redaksjonen har et godt leserblikk. Torgeir Skorgen grep og fortelling om den nå avdøde tyske forfatteren Sebald er interessant og godt skrevet. Stig Sæterbakkens artikkel om Louis-Ferdinand Célines og hans bok Rigodon som nå kommer ut på norsk, er informativt. Interessant er også litteraturprofessor Gisle Selnes forsøk på å tørke støv av den nå avdød og ukjente norsk poet – Per Roald.

Vagant mener å ha samlet flere inspirerende og nyskrevne essays om moderne europeiske klassikere. De fant ikke denne anmelderen. Men forfatterne som oversettes fra kontinentet er gode, om enn få. Vagant følger opp med å presentere smal litteratur. Det er bra. Men det må være lov å stille spørsmål om dette er viktig litteratur? Er det disse forfatterne landets fremste litteraturinteresserte ønsker å diskutere og presentere?

Må tørre mer

Oppbyggingen av tidsskriftet kan virke forvirrende. Tekstene virker å komme tilfeldig. Noen av tekstene er for den spesielt interesserte litteraturstudent, mens andre har mer allmenninteresse. Vi får presentert tekstnære lesninger til litterære bidrag og bokessays med politiskbrodd. Generelt er tekstene som presenteres gode. Men det er symptomatisk at de fleste blir hengende. De tas ikke videre. Og dermed blir det tekster uten følger.

Vagant virker å mangle grep. Både i forhold til stoffutvelgelse og fokus, men kanskje mer alvorlig i forhold til mening og rolle tidsskriftet skal ha. Vagant må tørre mer enn å være en merkelig krysning av tidsskriftene Samtiden og Prosa. Lysten er utvilsomt der. Men det virker som enten viljen eller evnen hemmer redaksjonen til å ta potensiale ut. Men det må det være mulig å få gjort noe med.