23.10.2014

Dette er klimaforhandlingene 2009

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i Poznan, desember 2008 (Foto: Janek Skarzynski)

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim under toppmøtet i Poznan i desember 2008.

Foto: Janek Skarzynski

Disse dagene pågår et av århundrets viktgste møter i København. Her får du en oversikt over forhandlingene så langt.

Forventningene til Klimakonvensjonens 14. parts­møte i Poznan i desember 2008 var små.

Det var imidlertid stor enighet om at toppmøtet i København året etter skulle bli endestasjonen for forhandlingene omkring en ny klimaavtale.

Én uke før delegatene møtes i København er virkeligheten en ganske annen.

USA sår håp, men det varer ikke

President Barack Obama (Foto: Kevin Lamarque/Scanpix/Reuters)

USAs president Barack Obama.

Foto: Kevin Lamarque/Scanpix/Reuters

Presidentskiftet i USA sådde tidlig håp hos verdens miljøvernere. Barack Obama offentliggjorde bare få måneder etter innflyttingen i Det hvite hus, at han ønsket å lede an i kampen mot klimaendringene, og erstatte den miljøfiendtlige politikken til sin forgjenger, George W. Bush.

Les: Historisk klimalov vedtatt i USA

I kullkraft-landet USA, møtte imidlertid den ferske presidenten tidlig motstand. Både fra opposisjonen, næringslivet og folk flest. De tror politikken vil svi i lommeboka. Etter som månedene har gått har det også dukket opp motstand hos Obamas egne folk.

Les: Republikanerne med klimaboikott

Les også: USA haler ut sin egen klimalov

Forhandlerne var tidlig ute med å si at en internasjonal avtale uten USA - ikke er en tilstrekkelig avtale.

Les mer: - USA er nøkkelen til klimaavtale

Ettersom København-toppmøtet har krøpet nærmere har observatører og forhandlere imidlertid forsonet seg med det faktum at man ikke vil komme fram til en juridisk bindende avtale i desember.

– En internasjonal klimaavtale er den vanskeligste beslutningen verden har stått overfor. Det er en avtale som må inkludere absolutt alle, og den angår alle. Ingen står utenfor, sier Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Men det er liten tvil om at det likevel vil komme mange politiske beslutninger under dette toppmøtet, som vil være viktige for det videre arbeidet.

Kuttlovnader rundt om i verden

I løpet av året har flere land vurdert FNs klimapanels anbefalinger.

Les: Hvem mener hva i klimadebatten?

De mener at utslippene må kuttes med minst 25-40 prosent innen 2020 og med 50-80 prosent innen 2050 for å unngå en oppvarming av den globale gjennomsnittstemperaturen på over 2 grader.

Så langt er det kun Norge, Brasil, Japan, Costa Rica og Maldivene som har kommet med lovnader som tilfredsstiller disse kravene, men flere har lagt sine bud på bordet.

Les mer: Flere land villige til å kutte mer

Under kan du se hvilke utslippskutt enkelte land har lovt innen 2020.

LandUtslippslovnad (fra 1990-nivå)
Australia+ 13%
Canada- 3 %
EU (27 land)- 20 %
Island- 15 %
Japan- 25 %
New Zealand- 10 %
Norge- 30 %
Russland- 25 %
Sveits- 20 %
USA- 7 %

Rik mot fattig

Uenigheter over ny klimaavtale

  • Temaet under samtalene i Bangkok omhandlet hvorvidt Kyoto-avtalen fra 1997 skal forlenges inn i en ny avtaleperiode fra 2013; om avtalen skal endres; eller om det skal opprettes en helt ny avtale.
  • Essensen i uoverenstemmelsene var at USA insisterte på en helt ny avtale der alle land skal velge mål og tidsaspekt for seg selv.
  • De fleste andre land ønsker å beholde hovedlinjene i Kyoto-avtalen fra -97 som en basis for diskusjonene, for å sikre at rike land er bundet av internasjonale lover til å kutte i utslipp.

De svake lovnadene fra verdens rikeste nasjoner, får utviklingslandene til å koke.

I tillegg nekter mange å diskutere en ny klimaavtale som ikke inkluderer Kyoto-protokollen. Flere har derfor begynt å sette hardt mot hardt i de internasjonale forhandlingene.

Les mer: Rike og fattige kriger om klimaet

Under formøter i Barcelona i begynnelsen av november nektet de afrikanske landene å diskutere videre om detaljer og regler omkring utslippskutt, før man hadde kommet fram til et samlet mål om hvor mye de rike skal kutte.

Nekten førte til en fullstendig stans i forhandlingene, og viste at utviklingslandene ikke har tenkt å godta hva som helst i en ny avtale.

«Klimaskurken»

Oljeutvinning ved Khurais, 9 mil sørøst for Riydadh i Saudi Arabia (Foto: Hasan Jamali/Scanpix/AP)

Oljelandet Saudi Arabia setter seg på bakbeina under klimaforhandlingene. Bildet viser oljefeltet Khurais.

Foto: Hasan Jamali/Scanpix/AP

Under forhandlingene så langt viser alle land en bred forståelse om at noe må gjøres, og majoriteten ønsker å bidra til å bremse klimaendringene på global basis.

Enkelte viser imidlertid stor motvilje til å ta på seg tiltak på hjemmebane. Fram til nå har den største «skurken» i forhandlingene vært Saudi Arabia.

Landet er livredd for at en effektiv avtale i København vil bidra til en synkende etterspørsel etter olje.

– Norge har også noen av de samme utfordringene knyttet til akkurat dette, men har allikevel valgt en ulik tilnærming til problemet, forteller Bård Lahn i Naturvernforbundet, som har overvært klimaforhandlingene i lang tid.

– Ærlighetens stemme

I andre enden finner man de som ønsker å bidra mer enn hva som forventes av dem.

Viktigst her er de små øystatene.

– De er ærlighetens stemme under forhandlingene, forteller Lahn.

Disse landene har minimale utslipp, men representerer allikevel de som blir hardest rammet av klimaendringene.

Les: Fuktig regjeringsmøte på Maldivene

Andre som holder fanen høyt er Afrika-gruppen. De har snakket høyt, og vist at de ikke ønsker å akseptere en avtale som besluttes bak deres rygg.

Norge, med sine ambisiøse kuttplaner, har vært blant landene som har fått deltatt i større grad enn det størrelsen på landet tilsier - og sees på som et forbilde i forhandlingene.

I tillegg til å være tidlig ute med høye mål, har norske politikere vist vilje til å legge penger på bordet i forhandlingene.

Utfordringene

Hovedutfordringene foran klimatoppmøtet i København ligger i de ulike kuttlovnadene hos de rike landene - og kravene til u-landene.

Skal man forholde seg til FNs klimapanels anbefalinger, må utslippskuttene øke kraftig. Og kuttene kan ikke bare skje hos små stater, og utslippsdverger som Maldivene og Costa Rica. Disse står for en liten brøkdel av verdens CO2-utslipp, og det er derfor avgjørende at de store utslippskjempene legger viktige bidrag på bordet.

Utviklingslandene har ingen krav for kutt per i dag. Men mye har skjedd siden Kyoto-protokollen ble utformet i '97. Selv om Kina fortsatt sees på som et utviklingsland, står de i dag for den største andelen av klimagassutslipp i verden.

Forurensningen i Beijing (Foto: Frøydis Frostmo Faraj/NRK)

Kineserne står i dag for de største klimagassutslippene på verdensbasis, men har ingen forpliktelser til kutt gjennom Kyoto-protokollen.

Foto: Frøydis Frostmo Faraj/NRK

Det er derfor bred enighet om at også land i utvikling må foreta seg handlinger som gagner det globale miljøet. Flere mener imidlertid at disse handlingene bør være nedskrevet i et internasjonalt, juridisk og forpliktende dokument, på lik linje med i-landene.

Dessuten skal disse kravene underbygges av finansiering fra de rike landene. Beregninger gjort av Verdensbanken antyder at det trengs 100 milliarder kroner årlig for klimatilpasning i utviklingslandene.

Dette er utgifter som fortsatt må fordeles.

København 7. - 18. desember

Klimatoppmøtet i København sikter mot en ny internasjonal avtale som skal videreføre eller erstatte avtalen som ble nedtegnet under klimakonvensjonens 3. partsmøte i Kyoto i 1997.

Første uke av toppmøtet, som finner sted 7. - 18. desember, vil være for forhandlerne, deretter får miljøvernministerne en snau uke for samtaler.

Topplederne dukker opp i København de siste dagene av den to uker lange konferansen for å nøste de siste trådene i en ønsket avtale.