Sjefen på SvalSat

Du ser det allerede under innflygningen ti Longyearbyen. Om været tillater det vel og merke. En skog av hvite sopper på Platåfjellet overfor Svalbard Lufthhavn Longyear.

Det er SvalSat , verdens største bakkestasjon for satelittkommunikasjon- målt i nedlastede data.

Hele den nordlige halvkule

26 tallerkener som skuer ut i det uendelige rom. De ser tvers gjennom det piskende snødrevet, gjennom det ullende mørke skydekket, og uforståelig langt ut i den blåsvarte polarhimmelen.

Langt der oppe bak stillheten,lytter de til et 60 talls satellitter som forteller om sine observasjoner i deres utrettelige ferd rundt Tellus.

Om hvilket vær vi kan vente oss til helgen, for eksempel. Bølgehøyden til krabbefiskerne i Beringhavet. Utviklingen til oljesølet etter et forlis i Stillehavet.

Eller at en sjørøverskute med navn Berserk har utløst nødpeilesenderen sin i Rosshavet.
Svalsat leverer værdata til hele den nordlige halvkule.

Begynte bak i en semitrailer

20 menn og kvinner har sitt virke mellom tallerknene på platået. Stasjonssjefen, mannen som holder styr på alt dette, heter Sten Christian Pedersen og kommer fra Manndalen.

Han kom opp for 13 år siden, og tar i likhet med de fleste svalbardianere bare ett år til hvert år:

– Det var jobben og friluftsinteressene som fikk meg til å søke opp hit. Den gangen besto SvalSat av en antenne og en semitrailer. Når vinden blåste friskt, satt vi og gynget bak i tralla.

– Nå består bakkestasjonen av et tusenkvadratmeter bygg, 26 antenner, og installasjoner for rundt 700 millioner kroner, forteller Sten-Christian over kafè-bordet på Fruene.

Vi kommer oss ikke opp på Platåfjellet. Været holder fjellveien stengt.

En dedikert lærer

Mye har altså skjedd med bakkestasjonen siden Manndalingen gikk inn for landing på flystripa ved Hotellneset for første gang i 98. Mye har skjedd i Manndalingens liv også.

– I 99 ble jeg satt til å gi opplæring til en nyansatt vestlandsjente som akkurat hadde begynt på SvalSat. Jeg tok jobben alvorlig, også ballet det bare på seg, som vi sier i Nord-Norge.

– I dag har vi tre døtre på 3, 6 og 8, så nå har jeg snart tenkt å begynne å få guttene, sier Sten-Christian med et blunk.

Fangstmannen

Han overdøver ikke de kaffedrikkende svalbardianerne ved bordene rundt oss, med sitt rolige og muntre vesen.

Sten-Christian dyrker friluftslivet på Spitsbergen til det fulle, men det gjør han i det stille. Du finner ikke han i vill fart på skuter, i de høyeste bratthengene under Spitsbergens kvasse fjelltopper.

Han jakter rype og rein. Og en og annen gås.

I fredens tjeneste

SvalSat har kunder med heftige navn som NASA og ESA, og lignende som kan dra assosiasjoner til topphemmelige saker og spionthrillere.

Men SvalSat er et fredens verktøy, underlagt Svalbardtraktaten som i artikkel 9 sier at Svalbard aldri skal brukes i krigsøyemed.

– For noen år tilbake kom det et russisk filmteam luskende opp på fjellet og drev og filmet mot oss fra avstand. Jeg ruslet ut og ba dem komme inn å drikke kaffe og se hva vi jobber med inne på stasjonen. Da skulle du sett hakeslepp på gjengen. De hadde nok planer om en helt annen reportasje, mimrer Sten-Christian.

Clinton og Kongen

Men det er ikke bare russiske filmteam som har fått servert en kaffekopp hos stasjonssjefen på Platåfjellet. Hillary Clinton og John McCane har vært innom. Og Kongen og Dronningen.

– Jeg husker godt da Kongen og Dronningen var her. Hoffdamen begynte å stresse med å komme seg videre, da de hadde et meget og detaljert planlagt program som skulle følges. Da spurte Kongen selv: - Enn hva hvis Kongen har lyst å bli litt lengre her oppe?

– Før Clinton og McCane stakk innom, var Secret Service her på befaring. Alt var helt greit, inntil jeg i forbifarten nevnte at det lå våpen i alle kjøretøyene våre. Det ble litt innviklet kan man trygt si.

– Men vi er nå engang på Svalbard, og de måtte bare innfinne seg med det, forteller stasjonssjefen.

Skuer mot sør. I blant.

13 år går fort i Longyearbyen, særlig hvis man trives i byen som statistisk skifter ut hele befolkningen i løpet av en fireårsperiode. Sten-Christian stresser ingen steder foreløpig, men sier at blikket har såvidt begynt å flakke mot sør.

– Jeg har en meget spennende jobb i et firma i full vekst, og opplever stadig nye utfordringer i et miljø jeg trives meget godt. Slik sett er det perfekt.

– Men Svalbard er jo liksom ikke et sted man blir værende. Ungene blir jo større, og jeg tror kanskje de får fastlandsnød før oss.

– Men foreløpig tar vi nå ett år til, så får vi se, sier Sten-Christian før han takker for kaffen og haster videre til Samferdselsdepartementet som sitter og venter bak et møtebord lenger nede i gata.