Stor Young

Da undertegnede traff ham for mange år siden brøt han med musikernes uskrevne regel, å hevde at alt er så forskjellig fra alt annet de har gjort tidligere. Ifølge Young hadde han alltid gjort akkurat det samme. Det var bare innpakningen som var forskjellig.

Stort register

Uttalelsen rant meg i hu, da han spilte ut sitt store register fra Norwegians Woods scene torsdag kveld. For her fikk vi den akustisk vare Neil Young. Vi fikk den elektrisk slentrende, mykt Nashville-orienterte artisten. Og vi fikk den skurrende, rølpete rockeren med hang til tunge, elektriske utblåsninger. Hele veien med sanger som rommer en så sterk melodiøs åre at flere generasjoner har trykket den 63-årige kanadieren til sitt bryst.

I Frognerbadet ga han publikum dessuten et «greatest hits»-orientert repertoar, med få overraskelser men desto større gjenkjennelseseffekt. Og glede. Fra den mykt sarte stemningen han alene på scenen penslet opp med akustisk gitar, munnspill og orgel i «From Hank To Hendrix», «Dont’ Let It Bring You Down» og «Mother Earth», til han snaue to timer seinere etterlot Badet intenst rockende til tonene av hans klassiske glansnummer «Like A Hurricane».

Savnet Crazy Horse

Selv om utblåsningene hans i den intenst skurrende sluttfasen med blant andre «Cinnamon Girl» og «Down By The River» var like herlig rensende som alltid - og selv om «Rockin In The Free World» med sine mange narrestopp og lange gitarpartier etterlot 8000 ekstatisk jublende og klappende tilskuere - var det like fullt mulig å savne hans andre band Crazy Horse litt. For når det gjelder å vrenge strenger som tar musikken over i en annen dimensjon går de hakket utenpå His Electric Band, som han stilte med denne gangen.

Men egentlig er dette bare pirkete innvendinger. For His Electric Band kan sparke de også, samtidig som de med Ben Keiths pedal steel i spissen gir sanger som «Heart of Gold», «Old Man» og «Words» en mykt slentrende feel som gyngende legger seg et behagelig sted mellom hans akustiske base og elektriske inferno, med kompasset rettet mot Nashville.

Neil Youngs storhet ligger i at han ikke bare har sangene å reise rundt med, han har i tillegg fortsatt en glød i det han gjør som gjør ham relevant. «Rock’n’ roll is here to stay», skrev Neil Young for 30 år siden.

Han fikk så rett, så rett. Også når det gjaldt ham selv. «My my, hey hey!»

Lars Lillo-Stenberg varmet opp

Når ikke Neil Young er i byen, har det innimellom vært mulig å høre hans sanger gjennom coverbandet Young Neils. De spilte naturlig nok ikke på Badet torsdag, men Lars Lillo-Stenberg fikk i hvert fall den store æren å varme opp for sin store helt.

Og det gjorde han ved å (nesten) forkaste både deLillos og Young Neils, og i stedet alliere seg med trekkspillvirtuosen Frode Haltli og den samtidsmusikkorienterte Rolf Erik Nystrøm på saksofon. Et spennende trekk som ga Lillo-Stenberg andre rammer og større mulighet til å leke med egne sanger. Noe som blant annet ga seg utslag i en veldig annerledes og avslepet”Suser avgårde” og en kraftig tangofisert ”Hjernen er alene”, samtidig som han kunne hylde nylig avdøde John Martyn med en vakker versjon av sistnevntes låt ”Go Down Easy”.

Å varme opp for Neil Young uten å ha med verken deLillos- eller Young Neils-gutta syntes Lars likevel åpenbart ville være så sært at han helt på tampen trakk begge bandene opp på scenen. Og etter at først deLillos markerte festivalsommeren med ”Vår”, var det på tide for alle musikerne å stimle sammen og sette punktum for denne seansen. Ikke med en Neil Young, men vel med et annet legendarisk navn: Beatles og (selvsagt) deres ”Norwegian Wood”.

Dette spilte Neil Young på Norwegian Wood:

1. From Hank To Hendrix
2. Don’t Let It Bring You Down
3. Mother Earth
4. Comes A Time
5. Heart of Gold
6. Old Man
7. Unknown Legend
8. Hey Hey, My My
9. Mansion On The Hill
10. Pocahontas
11. Words
12. Cinnamon Girl
13. Fuckin Up
14. Down By The River
15. Tonight’s The Night
16. Rockin In The Free World
17. Ekstranummer:
18. Roll Another Number For The Road
19. Like A Hurricane