Beste låter: «Separate Ways», «Love is a Rose», «Star of Bethlehem»
Countryrock-legenden Neil Young har ikke akkurat ligget på latsiden gjennom sin nesten 60 år lange karriere. Kanadieren har vært så produktiv at fasiten sier 39 studioalbum, og nå er det duket for nummer 40.
Dette er noe så sjeldent som en 45-46 år gammel, myteomspunnen hyllest til ensomheten Young omfavnet på midten av 1970-tallet. Inneklemt mellom de ikoniske albumene «Harvest» og «Tonight’s the Night» ble det i perioden 1974–1975 spilt inn et tredje album: «Homegrown». Det ble imidlertid aldri sluppet, og har vært gjenstand for spekulasjoner og skattejakter blant Young-fans helt siden.
Blottlegger sjelen
Youngs brudd med skuespilleren Carrie Snodgress ga grobunn for det han selv kaller sitt mest personlige album, og forholdet til Snodgress inspirerte også flere av låtene på «Harvest».
Young anno 1975 følte at «Homegrown» var for personlig. Tekstene var for mørke, og låtene for nedstemte, og dermed ble «Tonight’s the Night» sluppet i stedet. I ettertid har Young likevel innrømmet at «Homegrown» er den naturlige brikken mellom «Harvest», «Comes a Time», «Old Ways» og «Harvest Moon».
Det er lett å forstå begge sider av Youngs refleksjoner: Dette er utvilsomt et svært personlig og mørkt album, og for en ung mann i 1975 kan det virke overveldende å skulle blottlegge sjelen sin så eksplisitt. Samtidig er det musikalske en helt naturlig og tidvis vidunderlig videreføring av country-rock-universet Neil Young var med på å skape.
Vaskeekte musikkhistorie
«Homegrown» starter med et hjerteskjærende farvel til nevnte Carrie Snodgress, nemlig den klassiske, psykedeliske countryrockeren «Separate Ways». Den er genial i all sin enkelhet: Seig og gråtende steel-guitar pluss en Neil Young i depressiv storform, gir et bilde av hvorfor Youngs sound ble pensum for så mange kommende låtskrivere og artister.
Den sønderknuste tristesse-bonanzaen fortsetter med «Try», en fåfengt bønn om en ny sjanse. «Try» har en annen av countryhistoriens viktigste artister på besøk: Eminente Emmylou Harris.
MUSIKKHISTORIE: «Try» med Neil Young og Emmylou Harris.
Selv om både Harris og Young fremdeles lever og produserer musikk, føles dette litt som å være på museum. Dette er tross alt vaskeekte musikkhistorie det er børstet støv av, og som avdukes med brask og bram.
Vi får også en bluegrass/calypso-inspirert lekkerbisken i «Love is a Rose», som med en oppstemt melodi og enkle tre-akkordrekke forteller at kjærligheten er fullstendig håpløs, meningsløs og attpåtil giftig. Bare å tørke av seg gliset her, ja.
Vi griner videre til den lekne cannabis-hyllesten, tittellåta «Homegrown», som også var å finne på plata «American Stars ‘n Bars» som Young slapp med Crazy Horse i 1977. Den etterfølges av det ganske enerverende spoken-word-essayet «Florida», før vi dæljer til med bluesjam – i det jeg mistenker er ganske sterk rus – på den ironisk titulerte «We Don’t Smoke It».
Et forsmådd geni
«Homegrown» er en plate som sniker seg så elegant inn i diskografien at man blir påminnet om hva Neil Young har betydd for dagens country/folk- og grungemiljø. Tekster om svunnen kjærlighet formidles på en måte bare et forsmådd geni behersker, og den støvete ørkenrockens taktfaste fremdrift kler Youngs unike vokal minst like godt her som på «Harvest».
Man kan i etterpåklokskapens lys spørre seg om de underproduserte raljeringene «Mexico», «Kansas» og «Florida» kanskje kunne vært sløyfet for godt – disse byr på skremmende lite av det vi vet Neil Young kan være på sitt mest minimalistiske.
Likevel: «Homegrown» er et meget kjærkomment tilbakeblikk på countryrockens absolutte gullalder, og et svært interessant innblikk i sjelesorgen hos en av vår tids største artister.
