Vil for mye

Våren 1986 fant en av verdens mest alvorlige kjernekraftulykker sted i Tsjernobyl i den tidligere Sovjetunionen. En ulykke som også rammet Norge, og da særlig Midt-Norge.

Verdalingen Ingrid Storholmens bok «Tsjernobylfortellinger» fikk gode kritikker da den kom i 2009, og når Nord-Trøndelag teater nå lager forestilling av boken, er det et lokalt forankret teaterprosjekt, en aldri så liten happening i Teater-Norge. Forventningene var store – dessverre ble også fallhøyden det.

Utvider

For «Tsjernobylfortellinger» er blitt et prosjekt med mange gode intensjoner og mye vilje, men som lider under nettopp dette.

Regissør Birgitte Fjeld Bjørsvik har dramatisert «Tsjernobylfortellinger» sammen med

Storholmen. De har ønsket å peke videre ut over boken, derfor innlemmer de blant annet atomulykken i Fukushima i 2011, men har også laget en videocollage over de største atommaktene i verden. Med dette ønsker de å understreke alvoret i en katastrofe som aldri tar slutt.

Lokalt

Inngangsbildet i teaterets omtale av forestillingen forteller om radioaktiv nedbør som brer seg fra Ukraina til Nord-Trøndelag. I Verdalen leker Ingrid Storholmen og hennes to søstre i regnværet. Det er et bilde som skaper forventning. Men forestillingen tar det aldri opp i seg, og lar dermed sjansen til å forankre forestillingen lokalt gå fra seg. Det er synd.

I stedet starter «Tsjernobylfortellinger» med et bilde projisert på en vegg på scenen: En dyster hvitgrå skog, bjørkestammer, snø og tåke.

Bildet avløses av en video med en japansk butoh-danser, en hvitsminket danser som utfører rolige og kontrollerte bevegelser alvorlig og uttrykksfullt. I utkanten av dette bildet kommer fire dresskledde skuespillere inn og tar del i dansen, men der angsten snart overmanner dem. De rykker og vrir på seg i en litt for lang sekvens.

Det lokale initiativet kom aldri, dette potensialet ble aldri forløst.

Mye

Det er ofte tettpakkede scenebilder i «Tsjernobylfortellinger». Mye skjer samtidig: Skuespillerne står foran bakveggen der videoer projiseres og blir en del av videoens fortelling. Ulike scenarioer spilles ut på likt. De snakker i munnen på hverandre, noen ganger også utydelig og lavt.

Trolig er dette gjort med henblikk på å bevare flerstemmigheten i Storholmens bok. Det oppleves likevel rotete.

Historiene som fortelles går mange ganger ikke nok i dybden. Som fortellingen om desertøren. Han setter det meste på spill for å redde seg selv og døtrene ut av landet. I Storholmens bok en detaljrik historie med nyanser, savn og sorg.

Desertøren er en av få karakterer som opptrer to ganger i forestillingen, men historien hans fortelles overfladisk og rekker aldri å gripe. Med mindre en har lest boken og kjenner hele bildet, da blir det noe annet.

Spinner

Ett av forestillingens problemer er at den aldri klarer å hekte publikum på, gi en

inngangshistorie eller noe som pirrer nysgjerrigheten nok. I tillegg mangler stykket et rød fortellingstråd. Publikum får ikke en enkelthistorie det går an å henge med og henge ved. I stedet spinnes mange tråder som aldri festes eller hentes opp igjen. Da har det lett for å rakne her og der.

Skuespillerne jobber hardt: Bærer kulisser og rekvisitter inn og ut, nesten for hver scene – skifter roller og kostymer ofte, er i bevegelse stort sett hele tiden. Tross innsatsen er det en forestilling som ikke makter å komme publikum i møte.

Til tider er replikkene utydelige og lave, og rombruken er heller ikke alltid like publikumsvennlig når skuespillerne ruller seg på gulvet slik at det er vanskelig å se hva de egentlig gjør.

Bruken av skjermbrett er gjennomgående og fin. Alt fra (hektisk) skyggeteater til videoprojeksjoner skjer på disse brettene. Scenene der de roer ned og gir plass til historier og situasjoner, er de beste. Og dem finnes det heldigvis noen av.

Skjebner

Det som gjør at boka griper, er de enkelte historiene og de enkelte skjebnene. Dette preget har de ikke klart å få med til scenen i «Tsjernobylfortellinger». Forestillingen, teamet bak og skuespillerne har stor vilje og stort engasjement, men kunne tatt tydeligere og mer rendyrkede dramaturgiske valg.

Lokal forankring gir store muligheter for å si noe om det store bildet, om verden. Dessuten er det også et spørsmål hvem de ønsker å nå.

En 30 år gammel ulykke ligger ikke nødvendigvis langt fremme i tankegangen til et ungt publikum. Formen på forestillingen, valgene og det tydelige politiske engasjementet forestillingen uttrykker, sier at den bør kunne nå et ungt publikum. Men dessverre sier forestillingen litt for mye med litt for mange stemmer og ord.