Verdens modigste sjøorm

Det er en pussig kombinasjon, men forestillingen «Ruffen og drageslottet» haster fra scene til scene samtidig som enkelte sekvenser har tomrom som ikke klarer å fylles og som derfor gir en opplevelse av langsomhet.

Satsing

Det kalles kanskje uforløst på kritikerspråket. Samtidig er det mye som er fint i figurteaterforestillingen «Ruffen og drageslottet», høstens satsing ved Nordland Teater.

Kostymene og dukkene er til tider fantastiske, og scenografien fint gjort – samtidig ligger noe av ankepunktet nettopp her: Noen av de mest visuelt tiltalende karakterene og scenene farer forbi uten å få feste, og scenografien gjør at mye spill finner sted på gulvet.

Det første gir en fortelling som duver på overflaten, det andre skaper tomrom det er en utfordring for dukkeførerne å fylle.

Lengsel

Tor Åge Bringsværd og Thore Hansens femte bok om Ruffen ble utgitt i 2006 og handler om Ruffens lengsel etter dragepiken Hamayoko. Hun fløy tilbake til Japan etter å ha blitt reddet ut av piraters fæle klør av Ruffen, og sammen har de også satt Ruffens foreldre fri og reddet hele Nederland fra oversvømmelse.

Nå sender Hamayoko brev og skriver at hun ikke har det bra. Ruffen er bekymret, og han lengter etter henne. Ruffen drar, og på sin vei møter han gamle venner og ulike farer.

Vel fremme i Japan finnes det et helt dragerike som må reddes. Ingen oppgave er for liten for verdens modigste sjøorm.

Japansk

Gjermund Andresens scenografi har en ramme som ligner et japansk tempel, og bakveggen består av stoffkulisser som kan heves og senkes. De er malt med ulike motiver og gir både en følelse av Japan samtidig som de får tankene hen til teater fra tidligere tider.

Det er en smart og visuelt tiltalende løsning som gjør overgangene mellom luftrom, jordoverflate og havets dyp enklere. Samtidig er disse kulissene med på å legge en liten brems på starten.

I begynnelsen brukes ett av forhengene som en slags forkulisse, et gjerde, og det gjør at kun hodet til Ruffens bestemor stikker opp fra havet. Effekten er underlig. Mens onkel Ludvik, øyvokteren, står i full størrelse ved siden av dette havet som bestemoren gjemmer seg bak, ser vi kun bestemors vakre og fargerike hode.

Det er noe i størrelsesforholdet som skurrer, og det er akkurat som om dette hav-gjerdet tapper forestillingen for fart og energi. Takket være verdens mest klønete pelikan-postbud ruller forestillingen i gang igjen.

Skyggeteater

Samtidig som akkurat denne havkulissen oppleves som energitappende i forhold til figurspillernes utfoldelse, er den helt nydelig når det utføres skyggeteater i den gule månen som er malt inn på stoffet.

Ruffen tenker på Hamayoko, og plutselig dukker hun opp som en drømmeskygge på månen. Det er en vakker og poetisk detalj, og den skulle så gjerne vært tatt opp igjen andre steder i forestillingen. Det blir den dessverre ikke.

Men når Ruffen har kastet seg ut i bølgene og satt kursen mot Japan, forsvinner forteppet, og spillet blir et annet. Første stopp er Nautilus bar, som er drevet av kameraten 1030, blekkspruten som i sin tid lærte Ruffen å svømme.

Artige sjøskapninger entrer baren og gleder seg til kveldens happening: Åpen mikrofon. Dette er et punkt i forestillingen der det virkelig kunne løsnet – men oppholdet i puben er så kort at verken de fine kostymene til Andresen og Kari Noreger eller åpen mikrofon-innslaget kommer til sin rett. Ruffen må videre, men historiefortellingen taper på det.

Innvandringsfiendtlig drage

Dermed kommer han seg raskt til Japan. Hamayoko og hennes Samuraikatt tar imot dem, og de inviteres til dragekongen – som egentlig bare vil at Ruffen skal reise hjem.

Ruffen får beskjed om at han bør dra tilbake dit han kommer fra, for ild og vann passer ikke sammen. Dragekongen er redd sjøorminvasjon, og blir som en innvandringsfiendtlig norsk politiker.

En ny tematisk tråd introduseres, og akkurat denne er ikke hentet fra boka. Og heller ikke nødvendig i denne sammenhengen fordi den ikke plukkes opp igjen. Ruffen må reise hjem igjen uten at dragekongen kommer med noen beklagelser.

Tid

Jordskjelvmysteriet løses, og Ruffen kan dra hjem. Det hele er gjort på cirka en time når pausen er trukket fra.

Her kunne regissør og dramatiker Torunn Tusj med fordel brukt mer tid på fortellingen. Bringsværds univers er spekket med spennende tematikk og mytiske referanser og kan godt foldes videre ut.

Publikum vil være med på åpen mikrofon, se mer skyggeteater, møte den artige lyktefisken igjen. Mange elementer introduseres uten å bli tatt opp igjen, og det er synd.

Gulvet

Samtidig som teaterforestillingen godt kan vare lenger, oppleves scenerommet noen ganger som litt for tomt i den forstand at det er vanskelig for dukkespillerne å fylle det.

Det handler blant annet om at mye av spillet foregår på gulvplan, at dukkespillerne sitter med figurene sine og blir små i scenebildet. Noe av den herlige spensten som fins i figurteater forsvinner med mye gulvspill.

Når det i tillegg først og fremst er bikarakterer som Lyktefisken og post-Pelikanen som gir driv og fart til forestillingen, dukker det opp små tomrom til tider.

Visuell glede

Samtidig er det mye å glede seg over i denne forestillingen, ikke minst visuelt. Det er gledelig at Nordland Teater viser seg som et regionteater som våger å satse, både med Ruffen og med forestillingen «Vannposten».

Begge disse forestillingene markerer på hvert sitt stille vis at det er 70 år siden atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Begge oppfordrer til grenseløshet og imøtekommenhet på hver sine vis.