Edruelig fortalt om ulovlig innvandrer

«Velkommen» er en ironisk tittel. Filmen forteller om en kurder i Calais. Han er en i massen av nye folkevandrere som har dårlige livsbetingelser hjemme, blir smuglet inn i EU av mellommenn med næringsvett, og deretter forsøker å bevege seg fra ulovlig opphold i et land til et annet i håp om at livet stabiliserer seg til slutt.

Vår manns drivkraft til å krysse kanalen til England, er en kvinne fra hjembyen i Irak. Hun reiste til England med sine foreldrene for tre år siden. De to unge rakk ikke å finne ut av ting før de ble adskilt, men begge vet at de burde møtes for å se og føle på det.

Å holde pusten

Den store dramatikken ligger i de små detaljene. Når folkevandrerne smugles som blindpassasjerer i lastevogner, må de trekke plastposer over hodet for at kontrollørene ikke skal kunne måle seg frem til menneskelig utpust i luften der inne mellom pallene. Metoden krever noen liv.

Vår transport avsløres fordi vår kurder ikke klarer å holde pusten. Han og de andre blir igjen prisgitt sivilt ulydige, franske hjelpere.

En hjelper er svømmeinstruktør, og her åpner det seg en ny mulighet. Han kan trene noen måneder og deretter svømme usett over kanalen. Men han får vite at noen har prøvd før - og at ingen har lykkes.

Utfallet er ikke det interessante. Vi er opptatt av prosessen. For veien frem eller tilbake, eller hvor den ender, reflekterer en masse alminneligheter og særegenheter som er typiske for vår tid blant mennesker som har hus, klær og mat, og de som ikke har det.

Tillitsvekkende

Filmen handler ikke om politikk. Den handler om menneskene som lever med og under politikken og omstendighetene.

«Velkommen» er tillitvekkende. Det er den fordi de sentrale skuespillerne overbeviser og fordi filmuttrykket er nøkternt. Det er store følelser involvert. Naturligvis er det.

Men vi synes ikke filmen bruker det emosjonelle, eller misbruker det, for å trykke på våre følelser. Vi synes ikke at filmen påvirker. Derfor blir vi påvirket.