Sterk Billy

Med over 25.000 forhåndssolgte billetter har produksjonsselskapet Scenekvelder litt å innfri med musikalen «Billy Elliot». En trygg og sikker 12-åring sørger for at forestillingen står støtt.

Historien om den britiske gruvearbeidersønnen Billy som heller vil danse enn bokse har gått sin seiersgang på musikalscener i London, New York og Sydney. Og nå i Oslo.

Noen endringer er gjort i forhold til originalmanuset, denne oppsetningen er en non-replica-versjon, altså ikke en direkte kopi av originalmanuset, men tilpasset forhold og kultur på det stedet musikalen settes opp.

12-åring gjør sterkest inntrykk

Da Scenekvelder fikk rettighetene til å sette opp «Billy Elliot» i Oslo, ringte de straks til Kevin Haugan, nå 12 år gammel, og tilbød ham tittelrollen. Det var et smart valg.

Haugan har sjarm og dyktighet nok til å overbevise i rollen som Billy. Han behersker dansen, sangen og spillet med et jordet nærvær. Om noe halter i forestillingen, drar han det i land. Tross et ellers jevnt over sterkt ensemble, er det likevel Haugan som gjør det største inntrykket.

Svak åpning

Åpningsscenen er blant de svakeste i musikalen. Scenografien, som viser arbeidsmiljø i gruvesamfunnet, tar for stor plass uten å ha noen nevneverdig effekt, og når nær sagt hele ensemblet er til stede, blir det trangt og litt rotete.

Diksjonen er heller ikke den beste fra starten, i åpningsnummeret slurves det med konsonanter i slutten av så å si hver eneste verselinje. Men dette tar seg opp. På slutten smeller t’ene og k’ene ut som de skal.

Solidaritet

Handlingen bringer publikum rett inn i gruvestreiken i England på 1980-tallet. Språket preges av et hardt arbeidermiljø – det er ingen søndagsskolelærer som har skrevet manus og replikker. På norsk blir banneprosenten noe høy og noe påtatt – men greit nok.

Etter en rotete start, tar musikalen seg opp i nummeret «Solidaritet». Billy, som kjapt finner ut at han dropper boksingen til fordel for balletten, trenes opp av Mrs. Wilkinson (Hilde Lyrån), og blir bedre for hver gang.

Samtidig tilspisser konflikten seg mellom gruvearbeidere og myndigheter. Dette vises parallelt på scenen med hele ensemblet til stede. Først ble jeg sittende og undre over valget – hvorfor ikke bruke høyden og flytte noe av det opp for å unngå kaos på scenen?

Men etter hvert som nummeret utvikler seg, fortelles en hel historie, og koreograf Tomas Adrian Glans klarer å la disse parallelle historiene bygge seg opp samtidig og fortelle mye med effektive grep i dette nummeret. At ensemblet synger om solidaritet samtidig som de er svært lite solidariske overfor Billy, gjør dette til et kjernenummer.

Trygge barn

Det er mange fine roller i denne musikalen. Nils Ole Oftebro som Billys far, Jonas Rønning som boksetrener, Jan Martin Johnsen som dansepianisten Mr. Brightwaite, blant annet.

De mange barna som er med i forestillingen virker trygge på hver minste bevegelse, og uventede ting som skjer underveis, drar de i land med letthet. Det vitner om solid arbeid fra regissørens side. Disse barna har blitt trygge på oppgaven sin.

Sårt

Tematisk er «Billy Elliot» interessant fordi det inneholder en stor kontrast: Etter som Billy finner ut av seg selv og erobrer verden, går det dårlig for lokalsamfunnet han kommer fra.

Samtidig som Billy kommer inn på ballettakademiet i London, avblåses streiken hos gruvearbeiderne – de har tapt. En vinner, resten taper. En kan gå videre inn i noe nytt og spennende, resten må bygge seg opp igjen fra grunnen av.

Dette fremstilles med en sårhet, og derfor slipper ikke «Billy Elliot»-historien så lett. Samtidig gjennomsyres også dette av solidaritetstanken.

Tyll

Det er vel ikke til å komme utenom at det er noe sjarmerende over gruvearbeidere i tyllskjørt. Scenen der Billy danser med en voksen utgave av seg selv er vakker der den yngste Billy praktisk talt svever over scenen.

Forestillingen har noen svake punkt, men også mange flotte prestasjoner.

Dessuten er det vel få som vil takke nei når Kevin Haugan byr opp til dans.