Det er unektelig med en viss utålmodig spenning jeg river opp de bokpakkene jeg har mistanke om at skjuler den nyeste Nesbø-boka. Årsaken til det er selvsagt at Nesbø etter hvert har levert noen svært gode bøker; særlig om man måler dem etter spenningsnivået, de fortellertekniske kvalitetene og den rent allmenmenneskelige interessen.
Kaldt drama
Etter at forrige bok, Frelseren fra 2005, foruten å innfri på mange av disse områdene, også led under en heseblesende handlingsmetning på grensen av det gjennomførlige, var jeg nok enda mer spent på møtet med Snømannen. Det ble tidlig klart at det ikke skulle skorte på kaldt drama.
Bokas nåtidshandling er lagt til senhøsten og forvinteren 2004 og starter i det det amerikanske folket er i ferd med å velge Beorge Bush til president. I Oslo, Norge faller den første snøen og det begås mord. Brutalt. Først på en kvinne, så en til. Fellestrekkene blir stadig tydeligere og vår mann Harry hole må ta stilling til.
Dyktig konstruktør
Gjennom tidligere hendelser, i 1980 og 1992 – også de knyttet til presidentvalg og snøfall – lar forfatteren oss forstå at det hele har eldre røtter og at et sentralt tema i rekken av drap er mødre med forhold til andre menn. Holes nye kollega, Katrine Bratt, bidrar til å bringe på det rene at rekken av døde kvinner kan være lang.
Jo Nesbø er en svært dyktig konstruktør av gode, interessante plot – en evne han har visst å gjøre seg nytte av også denne gangen. Han skvetter fram og tilbake på tidslinja med selvfølgelighet og stil, han driver historien og konklusjonene – feilaktige som riktige – fram med logisk konsekvens.
Skrevet på rutinen
Harry Hole er stadig den samme gamle, riktigok en del kilo lettere, på vei til å forsvinne i magerhetens landskap. Han kjemper med alkoholen, vinner noen slag og taper noen, det gjør vondt, men det går. Bak i det hele; Rakel og Oleg, eks-kjæresten og sønnen hennes.
Når jeg allikevel ikke var begeistret veldig mange ganger i løpet av den dagen jeg brukte på Snømannen, så tror jeg det mest skyldes følelsen av å ha lest noe som i stor grad er skrevet på rutinen. Stadig oftere – og særlig mot slutten – sniker det seg på meg en følelse av å se konturene av malen bak.
Slappere bilder, flere floskler
Ikke slik at boka i urimelig grad ligner på andre Hole-bøker, vi snakker tross alt serie her; der mange av karakterene er de samme. At Snømannen i mange stykker er en typisk seriemorderroman er heller ikke så farlig, det finnes mange av dem. Holes sans for koloritt redder nok boka på det planet.
Nei, de viktigste innvendingene er nok tre; slutten tipper dramatisk helt over i nestenparodien – for så vidt ikke noe helt nytt i Holes verden. Språklig er skjerpingsgraden lavere enn i de beste bøkene, bildene slappere, flosklene fler. Og – til sist – jeg savner følelsen av å lese ei bok som det har vært i alle fall litt viktig å skrive. Jeg snakker ikke samfunnskritikk, politikk, men et mennekelig engasjement som gjør det verdt å skrive og lese.
