Kamuflasje-mønsteret fungerer også som en beskyttelse. Jo større flokken er, jo vanskeligere er det for en løve å skille ut en enkelt sebra i stripelandskapet. Den er også rask til bens, og kan sparke fra seg hardt nok til å drepe en løve.
Det fins tre forskjellige typer sebra; vanlig sebra, fjell-sebra og Grevy’s sebra. Alle holder til i Afrika. De forskjellige typene gjenkjennes hovedsakelig på stripene sine, som er selve fingeravtrykket til en sebra.
De vanlige sebraene lever i familie-flokker med mange hunndyr og deres avkom. Flokken ledes av en hingst som beskytter sine hopper og føllene deres mot fiender og andre sebra-hingster.
Det er vanlig å se store sebra-flokker sammen med flokker av gnu eller buffalo. Det er fordi sebraen spiser høyt gress og på den måten rydder plass til de andre dyrene som foretrekker lavere gress.
Et sebra-rop er en lett gjenkjennelig lyd på den afrikanske savannen. En blanding mellom et esel-hyl og et heste-vrinsk gir en hes "ha-kwa, ha-kwa, ha-kwa"-lyd.
Sebraen stammer fra urhesten som levde for over 65 millioner år siden i Europa og Nord-Amerika. De var små skogsdyr med fire tær på frembena og tre på bakbena. Etter hvert trakk hestene ut på steppene, og det var ikke lenger nødvendig med så mange tær for ikke å falle gjennom skogbunnen.
Beina forandret seg til å ha hover først og fremst fordi de ble lengre slik at hestene kunne ha bedre oversikt, og ikke minst springe fortere for å komme seg unna rovdyr. På steppene forandret også tennene seg sånn at de ble bedre tilpasset tørt gress isteden for saftig skogsvegetasjon.
Hesten ble etter hvert et svært populært dyr å temme, og i dag finnes det ingen ville hester i Europa.