Andrej Kurkov - Andrej Kurkov er født i Petersburg i 1961, men vokste opp i Kiev. - Foto: Regine Mosimann/Diogenes Verlag /

Andrej Kurkov er født i Petersburg i 1961, men vokste opp i Kiev.

Foto: Regine Mosimann/Diogenes Verlag

Filosofisk gangsterlitteratur

Andrej Kurkovs søvnige gangsterunivers fra 90-tallets Kiev danner et perfekt utgangspunkt for å tenke gjennom noen av livets grunnleggende spørsmål.

Andrej Kurkovs "Venn av avdøde" kom først ut i Russland i 1996. Samme år kom også "Døden og Pingvinen", som er den andre av Kurkovs romaner som til nå er oversatt til norsk. Det finnes mer å ta av. Kurkov skal ifølge Wikipedia ha hatt åtte mer eller mindre ferdige romaner liggende da Sovjetunionen brøt sammen.

Lik Kaurismäki

Venn av avdøde - Foto: Cappelen Damm /
Foto: Cappelen Damm

Handlingen i "Venn av avdøde" følger i utgangspunktet samme spor som Aki Kaurismäkis film "I hired a contract killer" fra 1990. Hovedpersonen går gjennom en smertefri skilsmisse, men føler seg allikevel så frigjort fra livsmening at han hyrer inn en leiemorder som skal drepe ham.

Derfra går Kurkovs fortelling sine egne veier. Det kan virke som forfatteren bevisst setter ned tempoet for å dra oppmerksomheten bort fra den fartsfylte rammefortellingen og over på de svært underfundige tankerekkene til hovedpersonen. Setningene er korte, og av typen "I år ville snøen falle uten meg". "Det ville ikke være noe stort tap, forresten". Kommunen ville spare penger på snømåking".

Valg opp i fanget

"Venn av avdøde" er en kjærkommen anledning til å bli minnet om hva litteratur egentlig handler om. Kurkovs roman har den nødvendige kvaliteten som gjør at ingen av livets store spørsmål blir forsynt med enkle svar. Skal vi søke fellesskap og forpliktende samvær med andre? Kan vi klare oss bedre på egen hånd? I den ukrainske hovedstaden midt på nittitallet har menneskene fått alle valgene som preger det vestlige nåtidsmennesket opp i fanget.

Merkelappen "postsovjetisk" er i høy grad treffende for Kurkovs litteratur. Ikke bare på grunn av den gangsteraktige atmosfæren, men også fordi hovedpersonen viser evne til kritisk selvrefleksjon. Når hovedpersonen på en god dag mener å føle seg som "en av de positive heltene i den klassiske sovjetlitteraturen", kan det være fristende å ta frem den gamle merkelappen "postmoderne". Eller kanskje "Erlend Loe-aktig"? Denne romanen kom i alle fall ut samme år som "Naiv super" utkom i Norge. Erlend Loe har fått et stort publikum i Russland. Andrej Kurkov fortjener en stor leserskare i Norge.

Anmeldelser

Forfatter Jørn Lier Horst forteller hvordan det var å gjennomføre sitt første avhør av en kriminell og hvordan bøkene til Henning Mankell har vært med ham både som politimann og som krimforfatter.
Poet Helge Torvund er opptatt av å lytte. Til andre mennesker og til sine egne hjerteslag. Det reflekterer han over i sitt Sommer i P2 og han vil naturligvis også spille musikk som har betydd mye for han.
Ingvild Tennfjord forteller historien om hvordan en åreknute kan forandre et helt liv, og om hvordan hun gikk fra å være den store vitsen i vinmiljøet til å nå ut til 1, 2 millioner lesere hver uke. Det er en historie om lengsel og frykt. Seire og uforutsette og grusende nederlag.
Han spionerte på travhester som liten, men ble etter hvert enda mer interessert i musikk og litteratur og koblingen mellom de to. Audun Vinger kaller seg bladfyk.
Forfatter Tor Åge Bringsværd har alltid likt å reise og forteller om den farlige skoleveien hjemme i Skien og om Ole Brumm-sangen i et mongolsk telt.
Forfatter og frilansjournalist Marta Breen drømmer seg tilbake til 70-tallet. Til det å synge politiske viser på fest - uten ironi. Til å sette en enkel gryterett på bordet, og så ble folk imponert av det. Ingen visste hva cellulitter var, ei heller brasiliansk voksing. Og unger var unger, ikke pirater og prinsesser.
Da forfatter Hilde Østby debuterte som forfatter handlet romanen hennes om kjærlighet og forelskelsens galskap. Hun er såpass opptatt av dette temaet at radioprogrammet hennes også handler om det.