Den danske boken Skammerens datter og den svenske Brødrene Løvehjerte får snart også en ny filmversjon.
er i ferd med å bli film, og Astrid Lindgren-klassikerenI tillegg har forfattere som
og norske Ruben Eliassen allerede solgt filmrettighetene til bøkene sine. Sistnevnte jobber med et manus som skal presenteres for amerikanske tv-selskaper i sommer.Håper Skammerens datter kan bli en referanse
– En generell trend i filmbransjen på verdensbasis, er at man i større grad ønsker å satse tungt på eksisterende merkevarer. En bok kan være nettopp det. Filmen «Hodejegerne» ville ikke ha fått så mye oppmerksomhet hvis den ikke hadde vært basert på en kjent bok skrevet av en kjent forfatter, sier co-produsenten på Skammerens datter, Lars Hellebust.
Filmen, som har premiere neste år og har blant andre Maria Bonnevie og Jakob Oftebro på rollelista, er basert på en serie skrevet av den danske forfatteren Lene Kaaberbøl.
– Da jeg leste Skammerens datter tenkte jeg at dette kom til å kreve et budsjett på nivå med Ringenes Herre, men nå blir den laget i Tsjekkia, hvor man har lavere kostnader og tilgang til flotte kulisser. Og så har vi også de siste årene fått tilgang til rimeligere datateknologi, som gjør det lettere å lage filmer utenfor det normale universet.
– Kan nordisk fantasy bli «the next big thing» etter nordisk krim?
– Det kan hende. De etterspør veldig mye såkalte «dragefilmer» på filmfestivalen i Cannes nå. Man forholder seg selvsagt til markedet, så det blir interessant å se hvordan Skammerens datter lykkes. Når man skal søke om produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt, søker man penger basert på hva slags suksess filmen kan ha i Norge. Da bruker man ofte referanser, og vi håper at denne filmen kan bli en slik referanse.
– Lettere å lage manus av bok
– Hvis man har en bok eller bokserie med en god historie og som i tillegg er en etablert merkevare, er det lettere å lage manus av den enn å sette seg ned og begynne med blanke ark, sier Bendik Heggen Strønstad, en annen norsk produsent som i år har besøkt den franske filmfestivalen.
Strønstad jobber i Yesbox Productions, produksjonsselskapet bak fantasythrilleren Thale (2012).
– Jeg titter ikke så mye på fantasybøker nå, men jeg vet at det er andre nordiske filmselskaper som gjør det. Hvis man jobber innenfor den sjangeren, er det helt naturlig å se etter nye filmideer i historier som allerede eksisterer, sier Strønstad.
– Hvorfor er ikke dere på utkikk etter gode fantasybøker, da?
– Vi jobber med veldig mange prosjekter allerede og det er tidkrevende å få opp en spillefilm. Og så finnes det allerede mye myter, sagn og spennende karakterer fra gammelt av i Norge, som det er mulig å lage originalskrevne historier om.
For tiden jobber Yesbox med en oppfølger til Thale, hvor de henter inn flere skikkelser fra norsk folketro. Strønstad sier at det har vært stor interesse i Cannes for nordisk fantasy.
– Vi får mye god feedback både på våre og på andre nordiske produsenters prosjekter innen fantasy- og skrekk-sjangrene. Det er nok mange som ser mot Norden etter nye historier.
– Kan være starten på en trend
Glenn Folkvord driver nettstedet NordicFantasy.info, som er dedikert til nordisk skrekk, fantasy og science fiction på film. Han synes at fantasyfilmene som kommer i år og neste år, kan være starten på en trend.
– Fram til nå har svært få fantasyromaner blitt filmet. Det er heller ikke blitt skrevet så mange nordiske fantasyromaner før i nyere tid, men med John Ajvide Lindqvist og filmatiseringen av La den rette komme inn, var det noe som løsnet.
Han understreker at det hittil har vært mer vanlig med nordisk fantasyfilmer basert på lokal overtro og myter, uten basis i bøker.
– Det kommer flere slike folketrofilmer fremover, som de svenske filmene Huldra, lady of the forest og Stallo, basert på samisk folketro, samt en norsk film inspirert av draugen. For et par år siden kom også den svenske filmen Marianne, om marer, og en finsk film, Rare Exports, om den «egentlige» julenissen.
Folkvord tror at noe av grunnen til at norske filmskapere ikke lar seg inspirere mer av fantasylitteratur, er at Norge ikke har noen tradisjon for å lage filmer i denne sjangeren.
– Det er dessuten dyrt å lage klassisk fantasyfilm, spesielt om den skal være episk, middelaldersk og effektfullt, legger han til.
– Det holder ikke å rope «troll» eller «Odin»
Gyldendal forlag har stått bak mange fantasyutgivelser på norsk de siste årene, som Siri Pettersens
, Torbjørn Øverland Amundsens Bian Shen og Tone Almhjells . Flere er solgt til andre land, inkludert Italia, Tyrkia og Brasil.– Jeg tror likevel ikke man kan si at det er en nordisk boom i fantasy-litteraturen, i alle fall ikke riktig ennå, og slett ikke på samme måte som det har vært i krimlitteraturen, sier Henrik Francke, som jobber med kjøp og salg av rettigheter i Gyldendal Agency.
Han tror at det å bruke elementer fra nordisk forestillingsverden og tradisjon kan noen ganger være en ulempe når fantasybøker skal presenteres for utenlandske forlag.
– Overfor noen utenlandske forleggere er det en viss skepsis til nettopp dette. De er redde for at deres tyske, franske, italienske eller engelske lesere ikke forstår referansene. Så det holder ikke å rope «troll» eller «viking» eller «Odin» for å få folk interessert.
– Samtidig så er dette er en genre som stadig trenger nye ideer, og vampyrer og varulver har nok mistet litt nyhetens interesse. Så det at disse nordiske bøkene er annerledes, er et fortrinn, legger han til.
Selv om Francke foreløpig ikke tror at nordisk fantasy kan bli like populær som nordisk krim, ser han en positiv utvikling.
– Det viktigste her er at den nordiske krimbølgen har gjort at utenlandske forlag har skjønt at den neste store boka kan komme fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Og at hvis det er sant for krim-genren, kan det også være sant for andre genre.