Norrønt ekko i norsk fantasy

«Odinsbarn» er en av høsten mest forhåndsomtalte bøker. Det ble sendt ut 350 lese-eksemplarer før den kom i butikkene og snakkisen kom raskt i gang blant fantasy-lesere. Praten gikk livlig på Instagram og andre sosiale medier.

─ En av dem som fikk boka først, en bibliotekar, fikk sin bok stjålet fra bilen – det var jo et kompliment. Og folk har vært flinke til å dele den, sier forfatter Siri Pettersen.

─ Det er totalt overveldende, jeg trodde ikke boka skulle få en sånn mottakelse. Det gis ut ufattelig mye bøker, jeg hadde ikke trodd denne skulle bli så mye omtalt. Det har nok noe med det å gjøre at fantasy som litterær sjanger har blitt allemannseie. Og vi er født i raushetens tidsalder hvor vi deler mye.

De som elsker Hirka, den haleløse

«Odinsbarn» er første bok i en triologi, som handler om fattigjenta Hirka, en ung jente som skiller seg ut fra de andre fordi hun er haleløs. Hun er et naturbarn, som ferdes i skog og fjell som om hun var en del av terrenget. Det lukter mose, jord, våt stein og fjellbekk når vi leser om hennes ferd rundt i Ym. Uten hale er hun ikke av ymsætt, da er hun «råta», fra en annen verden og dermed dødsdømt. Gamle Thorrald, som fant henne, vanskapningen, i snøen da hun var spebarn, har klart å lure de andre til å tro at ulven tok halen hennes. Men hemmeligheten hennes er skjør og da den blir oppdaget har hun bare én forbundsfelle; bestevennen, tronarvingen og opprøreren Rime.

─ Det er mange som kunne ha vært Hirka av de jeg følger på sosiale medier, forteller Siri. ─ Det er den naturbarn-greia, med rødt hår og det hele! Det ser ut som om de er der ute; miljøfolk, de som tenker vi er på feil vei. Jeg tror de er begeistra for boka.

Virkeligheten, redefinert

Hvordan har du jobbet med å skape en helt ny virkelighet?
─ Jeg har ikke lest fantasy på ti år, og jeg har jobbet med dette prosjektet nesten like lenge. Jeg hadde behov for et uforstyrret rom å skape noe nytt i, uten masse påvirkning fra andre. Planen var å skrive en god mytologisk roman.

Hva legger du i "god bok"?
─ Jeg tenker at når du gir deg hen til historien, da er det en god bok! Og det bør jo skje på side 1 eller seinest 3. Jeg har jobbet mye med å holde spenningen og la leseren få vite ting etter hvert, det er vanskelig å la noe ligge uforklart, men forklaringer bremser historien. Derfor treffer det meg hardt når folk sier de får fysisk vondt av å legge den fra seg!

Siri Pettersen har skrevet mye av boka på Fuglen, en liten kaffe/bar i Oslo sentrum innredet i klassisk vintage. Der sitter hun, som et poltergeist, som hun kaller seg selv, i et hjørne og skriver, mailer, redigerer.

─ Der kan jeg være en del av noe større uten at jeg trenger å blande meg, jeg trenger ikke forholde meg til det. En perfekt skrivestue!

Siri forteller at hun har jobbet mye, hun tok ut permisjon fra jobben som art director i et ansatt-eid it-selskap i perioder og tok seg fri for å gjøre boka ferdig.
─ Jeg sendte ikke fra meg første utkast. Jeg skrev om boka i alle fall tre ganger før jeg kjente at historien satt.

Først da sendte Siri manuset fra seg, til ett håndplukket forlag som hadde vært borti sjangeren før, som sa de hadde fire uker svarfrist. Hun mannet seg opp og purret etter åtte. Så ble hun kjempeirritert av å vente, skjøv prestasjonsangsten til side og tok like greit kontakt med de fem store. I løpet av en uke tok tre av dem kontakt.

─ Jeg var ganske høyt oppe den uka!

Debutanten har hatt en stor finger med i spillet i den grafiske utformingen av boka, fra font, papirkvalitet til omslag.

─ Jeg ble veldig inspirert av «Leksikon om lengsel», den var så pen å åpne!

Stolthet vs. fremmedfrykt

Forfatteren er opptatt av at denne romanen ikke er en bok om norrøn mytologi. Hun mener at hun har truffet en kulturell nerve nettopp fordi den ikke er tro mot det tradisjonelt norrøne.

─ Historien er mer et ekko fra noe familiært i den norrøne mytologien, påpeker hun.

─ Det har vokst fram en ny stolthet av vår egen kultur, som har fått fart av at andre andre setter pris på den. Da tenker vi: «Jøss, kanskje vi også kan få det til?» Bare se på «Vikings»! (Ny tv-serie, journ. anm.)

Forfatteren mener at er ikke bare gode grunner til stoltheten over den norrøne mytologien. Hun påpeker at fremmedfrykt også gjør at vi klorer oss fast til det vi oppfatter som nordisk kultur.

I historiefortellertradisjonen er symbolbruken alltid knyttet til noe som er reelt. Når du skriver om utstøtte Hirka, som alle er redd har «råta», hva vil du fortelle om da?
─ Fremmedfrykt blir sentrum når boka handler om en mytisk rase. Og «råta» er en reell forestilling av å ha kontakt med en annen rase. Det takknemlige med fantasy er at du kan legge dine egne premisser. Du kan fylle begreper med mening og innhold, som «råta» for eksempel. Du kan jobbe mot fordommer og utfordre folks forutinntatte holdninger ved å skrive om noe de ikke har møtt.

Historiefortelling er den mektigste måten å forvandle verdier og holdninger på, mener forfatteren. Hun har møtt folk som mener at fantasy-sjangeren bare er tull og mener at virkeligheten er spennende nok i seg selv.

─ Det er nettopp dét, vi trenger å se på ting fra en annen vinkel! Fantasy er en sjanger, en oppfinnsom måte å skildre virkeligheten på. Man kan skrive en bok om olja i verden, men må slite med at leseren allerede har en sterk mening om temaet.

Det guddommelige, magiske

Det guddommelige i «Odinsbarn» er representert av ravnene, de er spirituelle budbringerne og de som trener dem har høy status i Ym.

─ Jeg har alltid vært fasinert av kråkefuglene, røper forfatteren. ─ Disse misforståtte, vakre, intelligente dyrene. De finnes jo også i mange mytologier, som et bilde på det uoppnåelige, det skjøre og uforklarlige - som vet det du ikke vet.

─ Jeg har brukt de norrøne røttene, men målet var å skape noe helt nytt - noe nytt som ringte en bjelle.

Magien i boka er naturens stemme

Fantasy er en internasjonal sjanger, nå har til og med en norsk fantasyroman nylig blitt utgitt i USA før den kommer på norsk, Tone Almhjells «The Twistrose Key» . Hva tenker du om en oversatt «Odinsbarn»?
─ Jeg er veldig spent på bokmessene, jeg har fryktelig lyst på oversettelse! Språket i boka har riktignok så germanske røtter at jeg har laget meg et superproblem når boka skal oversettes. «Evna», blir det «The Ability»? Eller «The Skill»? I boka kommer alle som dør til «Slokna», det er vanskelig å oversette. Jeg har ikke laget ordliste, men jeg har funnet nye ord, for å redefinere virkeligheten.

Siri har gitt naturen en viktig rolle i romanen, gjennom sin definisjon av fantasysjangerens must: Magien.

─ Jeg har gitt naturen en stemme i boka, gjennom «Evna». Jeg var ikke klar over at jeg hadde gjort det, intensjonen var å ha en troverdig og metafysisk magi – ikke en overnaturlig magi. «Evna» er en energi som er skapt av alt som har levd, lever og kanskje kommer til å leve. Å være. Alt liv. I verden i dag er vi ikke i stand til å forstå sammenhengen, naturens system er så stort og komplekst, at hadde det hatt en stemme, så ville det ha vært Gud. Jeg er ikke religiøs og jeg tror ikke på bevisste sammenhenger. Men jeg tror på en enhet, prinsippet om at alt er avhengig av alle andre – naturens sammenheng etter millioner av år i utvikling.

Fortsettelse følger

Debutanten har gitt sine lesere den første boken i en triologi, og den slutter med en voldsom cliffhanger. Og neste bok har hun ikke begynt å skrive på enda, ikke et ord. Men planen er klar.

─ Jeg er en planlegger, poengterer forfatteren.

─ Jeg vet hvordan dette skal slutte. Vi kommer til å følge både Hirka og Rime videre og «Evna» får en stadig større rolle. Alle bøkene skal foregå i hver sin verden og hver bok får et tema.

Før Siri Pettersen planlegger å låse seg inn i tre måneder og skrive bok nummer to, skal hun ut på forfatterturné med blant andre Jørgen Lier Horst, Helene Uri, Herbjørg Wassmo, Ingrid Espelid Hovig og Atle Antonsen.

─ Så søtt av forlaget å ta med en debutant, flirer hun.