– Ingen av mine karakterer er hentet fra virkeligheten

Krauss er på Lillehammer denne uken for å være med på Norsk Litteraturfestival.

De siste dagene har hun lest fra sin nyeste bok i parken, løpt fra intervju til intervju og deltatt i en samtale med Linn Ullmann om boken Great House, som kom på norsk i fjor.

• Les andre saker om Norsk Litteraturfestival 2012

– Det å huske er en kreativ handling

Krauss bor i Brooklyn sammen med forfatterektemannen Jonathan Safran Foer, og hun har blitt omtalt av The New York Times som «one of America's most important novelists».

Før Det store huset kom, var Krauss allerede kjent i Norge for debutromanen Mann går inn i et rom (oversatt til norsk i 2006) og ikke minst for Kjærlighetens historie, som kom i norsk oversettelse i 2005.

Et tema som går igjen i mange av hennes romaner er menneskers forhold til hukommelse.

– Hukommelse har vært et viktig tema for meg helt siden jeg begynte som forfatter. Min første roman handlet jo nettopp om en mann som ikke husker store deler av sitt liv og må rekonstruere seg selv bare ut fra barndomsminner og det han opplever nå, forteller Krauss.

– Jeg var bare 25 år gammel da jeg skrev denne boken, og jeg begynte å tenke mye på hvordan hukommelsen vår fungerer. Det vi husker er selvfølgelig ikke et eksakt bilde av fortiden. Vi tar små biter av erfaringer vi har hatt og knytter dem sammen i en fortelling. Det er denne fortellingen som gir oss en følelse av hvem vi er. Men det er å huske er en kreativ handling, fortsetter hun.

Skriver om tap

Krauss forteller at hun er opptatt av hvordan vi som mennesker bygger opp vår identitet.

– Jeg tenker ofte på hvordan vi alle er skjønnlitterære forfattere som konstant jobber med en fortelling om oss selv. Dette er noe som jeg tror gjennomsyrer alle bøkene mine på litt forskjellige måter, sier forfatteren.

– Jeg skriver mye om folk som mister noe, som lider katastrofale tap. For eksempel under Holocaust, da mange enten døde eller mistet familiemedlemmer og venner. Jeg ser på måten folk rekonstruerer livet sitt på og finner seg en ny identitet ved hjelp av fantasi. For meg er dette et veldig rørende tema å ta opp.

Et annet kjennetegn ved bøkene til Krauss er at de er gåtefulle og ofte gir leseren noe å gruble over.

For Krauss skyldes dette at bøkene er et mysterium til og med for henne selv mens hun holder på med å skrive dem.

– Jeg vet aldri hvor fortellingen kommer til å føre meg. Jeg hadde ingen anelse om hvor Kjærlighetens historie skulle ende opp før jeg begynte på de aller siste sidene. Det samme skjedde med Det store huset, forklarer hun.

– Skriving for meg handler om å prøve å løse en gåte. En bok for meg må by på oppdagelse og erkjennelse. Det tar tid før jeg selv opplever dette mens jeg skriver mine bøker, men det kommer alltid. Når jeg er ferdig med en bok har jeg oppdaget ting jeg ikke visste om før.

Bruker bare detaljer fra virkeligheten

Faren til Krauss vokste opp delvis i Israel og hennes mor hadde foreldre som emigrerte fra Tyskland og Ukraina til Storbritannia.

Kjærlighetens historie er dedisert til hennes besteforeldre, og forfatteren sier at hun ofte blir spurt om hvorvidt karakterene hennes er basert på henne selv eller hennes familie.

– Jeg henter ikke mye direkte fra min egen slektshistorie. Noen ganger bruker jeg detaljer fra virkeligheten for å gi fortellingen en viss ekthet. Disse detaljene gjør meg litt tryggere på at det jeg skriver føles autentisk fordi mange av detaljene faktisk er autentiske, sier hun.

– Men jeg kunne aldri skrive noe som ligger veldig tett opp til mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg liker å dikte opp ting fordi det gir meg frihet til å si ting jeg vanligvis ikke ville ha sagt.

Intervjuet med Nicole Krauss kan du høre i Kulturhuset mandag kl. 14.