Hopp til innhold

Shaun Tan inspirert av Lillehammer

Den prisbelønte barnebok-illustratøren Shaun Tan, ser ikke bort i fra at hoppbakken på Lillehammer kan bli en figur i historiene hans.

Shaun Tan

Den Oscar-vinnende australske illustratøren Shaun Tan er på Lillehammer for andre gang. fjor var første gang, og i forbindelse med at han vant ALMA-prisen, Astrid Lindgrens minnepris for barne-bøker.

Foto: Hilde Bruvik / NRK

Den australske forfatteren og illustratøren er på Lillehammer i forbindelse med Norsk Litteraturfestival for andre gang , og henter inspirasjon fra overalt i OL-byen – ikke minst hoppbakken.

– Jeg har aldri vært på toppen av et skihopp før. Galskapen med denne tingen fanget meg. Jeg har bare sett det på tv og tenkt at det er bare sport. Men når jeg ser det her, er det som et senter i byen. Det er så stort og ruvende, og står her over byen. Det er spesielt å stå der oppe og se hvor høyt det er. Kanskje jeg finner en karakter som er basert på dette, sier Shaun Tan.

Ny bok på gang

Lillehammer

Hoppbakkene på Lillehammer. Kanskje blir de til en figur i Shaun Tans fremtidige historier.

Foto: Greve, Jan / NTB scanpix

Shaun bruker lang tid på å utvikle figurene sine.

– Om 20 år er kanskje hoppbakken her på Lillehammer er ferdig utviklet til en figur, sier han med et lurt smil.

Han er nå halvveis i gang med det som skal bli hans nye bok. Den er forventet å bli utgitt neste år.

– Jeg jobber med en ny bok, som ligner litt på «The Red Tree». Den har flere av de samme karakterene. Den er ganske mørk, men på en morsom måte, i motsetning til «The Red Tree», som var en veldig dyster bok. Hovedpersonene i boken er to gutter, og det finnes monstre, slik man forestiller seg som barn. Dessuten skjer det en del rare ting, kan Shaun røpe.

Tegningene kommer til å være veldig tydelige, men samtidig surrealistiske.

– Ting som er umulig å beskrive med ord kan beskrives med bilder. Det har tatt meg ti år å sette meg ned og lage denne boken. Jeg har hatt den lenge i tankene. Om seks måneder regner jeg med å ha den ferdig.

Handler om meg selv

– Ideene tar form mens jeg tegner, etter at jeg har fått inntrykkene. Ting minner meg om andre ting, og utvikler seg på tegnebrettet. Det er ofte ganske pussig hvilke karakterer jeg kommer fram til, når utgangspunktet har vært noe helt annet, sier han.

Bilde fra animasjonsfilmen The Lost Thing

Shaun Tan brukte 100 tegninger før han endte med denne tegningen. Den krabbelignende skapningen fra animasjonsfilmen The Lost Thing, som Shaun Tan vant Oscar for beste animasjons-kortfilm i 2011. Filmen er basert på boken med samme navn.

Foto: Bilde fra animasjonsfilmen The Lost Thing

Slik var det for eksempel med den filmatiserte boken som i fjor vant Oscar for beste kortfilm-animasjon, «The Lost Thing». Utgangspunktet for monsteret som gutten i historien møter på en strand, er en hjemløs katt og en liten søt krabbe.

– Som barn fant broren min og jeg en katt som vi tok med oss hjem og passet på. Den ble med oss på skolen også. Den gjorde et sterkt inntrykk, for jeg ble veldig opptatt av dette med at et dyr kan være uønsket av noen. Det er dette som ligger bak boken. Jeg kom også over et bilde av en liten søt krabbe i et magasin, som jeg syntes ville bli en fantastisk karakter i større utgave.

Katten og krabben til sammen ble utviklet videre på tegnebrettet. Slik ble det til at en person møter denne store, krabbelignende skapningen i boken.

– Gutten går og hilser på skapningen. Det er idet dette møtet skjer, at det blir interessant, tenker jeg.

– Gutten er egentlig meg. Han går rundt og finner saker og ting på stranden, og bryr seg i grunnen ikke så mye om verden rundt. Jeg er på mange måter som denne gutten fremdeles. Dette var den første boken jeg laget som fulltids kunstner.

Første langfilm i sikte

I fjor vant Shaun Tan Oscar for animasjonsfilmen «The Lost Thing». Nå er det planer om å lage langfilm av bildeboken «The Arrival».

– Nå er det mye diskusjoner, blant annet om hvilken type film det skal bli. Dette kan komme til å pågå i noen år, slikt er vanlig. Men det blir en vanlig kinofilm på 90 minutter.

Selv ønsker Shaun å lage flere kortfilmer, men det er problematisk å få til, mener han

– Det er vanskelig å få folk til å investere i kortfilmer, for det ikke er like mye penger i det. Det er mye arbeid, og veldig komplisert. Men nå prøver han altså å lage en langfilm.

– Jeg jobber langsomt. Jeg skulle ønske jeg kunne jobbet med tre bøker samtidig, men det får jeg ikke til.

– Barn trenger mer surrealisme

Shaun Tan tegner og forteller fra et surrealistisk univers. Likevel mener han at barn som leser bøkene hans er opptatt av at historiene er realistiske.

Jeg gir ingen løsninger, det er opp til leserne. Jeg tror de ønsker å høre at verden er vanskelig, når den er nettopp det. Det man vil høre er ikke en overbevisende løsning som man kanskje ikke helt tror på, men at man ikke er alene. Det er det som hjelper og trøster når man har det vanskelig, sier Shaun Tan.

Tan synes at det mange barnebøker gjør feil, særlig de amerikanske, er at de skal finne en løsning på alt.

– Nettopp dette gjør at historiene virker urealistiske for barn. Da hjelper det lite at det er flotte og imponerende bilder og grafikk. Dette gjelder også for animasjonsfilm for barn. Jeg synes vi skal ta barn mer på alvor, for de oppfatter og tenker mer voksent enn vi er klar over.

Fra Stian Holes billedbok Garmanns sommer

Fra Stian Holes billedbok 'Garmanns sommer'

Foto: Ill. Stian Hole

Han mener at norske illustratører er i særklasse, og trekker spesielt frem Stian Holes bok «Garmanns sommer».

– Jeg liker tegningene til Hole, og ser mange likheter mellom hans og mine tegninger. I «Garmanns sommer», når sommeren er slutt og skolen begynner og Garmann er redd, føler jeg at det er akkurat som da jeg selv var barn.

– Historien ender dessuten ikke med en løsning, men har åpen slutt, i motsetning til slik amerikanerne gjør det. Det er fint at denne følelsen blir fortalt, uten å moralisere og fortelle at ting skal bli bedre. Det er nok å bare si at du er ikke alene, sier Shaun Tan.

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB