– Klokka er tre på natta, det er stup mørkt og jeg har tatt med meg et halvannet meter langt brekkjern, og står og dundrer løs på ruta. Jeg lager et skikkelig lurveleven, og etter hvert dukker det opp en del fjes i vinduene rundt forbi, sier Morten Joachim.
Teaterregissøren, og denne gangen skuespilleren, står foran publikumet på rusklinikken Tyrili Kampen og forteller om et innbrudd han gjorde flere år tilbake, i en boligblokk på Fjell i Drammen.
VONDE FØLELSER: I forestillingen «Fire begravelser og ett bryllup» forteller Morten Joachim om tapet av fire nære familiemedlemmer til rus.
Fortellingen om innbruddet er en del av stykket «Fire begravelser og ett bryllup», og verdenen Joachim snakker om ligger langt unna Hugh Grants filmunivers. For det handler om et liv omgitt av rus. Om tapet av ei mor, en bror, en far og en stefar.
I tiden fremover skal Joachim reise landet rundt med Riksteateret for å fremføre stykket.
– Jeg roper opp til de forskjellige som ser på meg «jeg skal bare inn». På måten de trekker for gardinene på, så skjønner jeg at akkurat her er det ingen som kommer til å ringe politiet. Når jeg kommer inn får jeg bekreftet det jeg trodde. Jeg setter meg i en stol og tar en røyk.
Inne i leiligheten blir det fort kaldt på grunn av det knuste vinduet. Men Jan, Joachims stefar, fryser ikke lenger der han sitter i stolen ved siden av ham. Jan er død.
Født inn i rusen
Joachim ble født med abstinenser. Tidlig i barneårene overtok mormoren omsorgen. Resten av familien bar preg av rus, de fleste var innom fengsel.
– En del av hverdagen var å ikke snakke om dette. Men etter hvert som jeg er blitt voksen er jeg blitt lekk som ei sil, sier Joachim.
Over ti år har gått siden Joachim begynte å skrive om oppveksten. Om hvordan det føles å aldri bli valgt foran rusen, om å leve i en berg- og dalbane av skuffelser og håp.
– Har du vært redd for å bli rusavhengig selv?
– Jeg har vært kjemperedd for det hele livet. Allikevel klarte jeg å surre meg uti, men jeg blei ikke der så lenge. Jeg tror ikke det bare handler om viljestyrke, men også om flaks. For vi er alle skrudd sammen forskjellig. Kjemien i min kropp, og kanskje der jeg var inni hodet, gjorde at jeg ikke blei sittende fast.
Sorgen over broren
De var to brødre, men bare Joachim vokste opp hos mormoren. At han ikke klarte å hjelpe broren er en av de største sorgene i hans liv.
– Han gikk på en måte til grunne fordi han ble en kasteball mellom fosterhjem, barnehjem og foreldre. Så det er kanskje noe av det jeg er mest lei meg for, og alltid vil være. At han ikke ble sett på samme måte som meg.
Men noe løvetannsbarn, det føler ikke Joachim seg kvalifisert til å kalles.
– Mormor har hjulpet meg absolutt hele livet. Så min reise har vært å forstå hvordan menneskene i mitt liv har påvirket meg, og forsonet meg med det.
