Statistikken forteller at Jon Fosse (f.1959) er den mest spilte norske dramatikeren etter Ibsen, og at han er den mest spilte dramatikeren i Europa de siste sesongene.
Forfatteren fra Strandebarm i Hardanger har skrevet 20 skuespill på ti år. Stykkene hans er oppført på 240 teaterscener i 36 land i fire verdensdeler.
Lege eller forfatter ?
- Eg fann språket då eg var tolv år. Skreiv dikt og syntes at skrivinga var ein god plass å vera. Den andre «plassen» eg hadde i Strandebarm, var dansebandet «Rocking Chair».
Jon Fosse forteller oppriktig og humoristisk om veien til å bli suksess-dramatiker i festspill-samtalen med Tom Egil Hverven på teaterscenen på Den Nationale Scene i Bergen. (NRK P2 sendte et utdrag søndag 21. august kl.1203-1230 og tirsdag 23. august kl. 1303-1330.)
Fosse kom til Bergen med svært gode karakterer på artiumsvitnemålet og funderte på å bli lege. Men så var det dette med «skrivinga». Selv om han studerte litteratur og filosofi og vant en novelle-konkurranse for studenter, kom fremdeles prestisjestudiet medisin iveien for en forfatterdrøm. Så testet han ut fremtiden ved å forfatte sin første roman.
Sta og selvsikker
- Eg skreiv ein ganske ekstrem tekst til (debut)romanen «Raudt,svart» (1983). Gjentakingane var for mange, sa konsulenten. Så kutta eg dem ned til ein tredel. Så blei det berre tull.
Dengang lot han seg påvirke av forlagskonsulenten, og fikk bare beholde halvparten av alle gjentakelsene. Men siden har han hårdnakket holdt på sitt og ikke latt forlaget bestemme hva som skulle stå i romanene. Det var en selvbevisst Fosse som ti år senere ga ut sin andre roman, «Stengd gitar» (1993).
- Då var eg helt sikker i mi sak at skulle den komme ut, så skulle det vere slik eg skreiv den. Take it or leave it.
Sta? Både óg, påstår han og viser til en ydmykhet overfor teatrene når de setter opp stykkene hans. Men han oser selvsikkerhet når han tilskriver suksessen sin egen innsikt.
- Eg veit det eg veit, eg ser det eg ser - det går ei grense der mi innsikt er - eg veit den er rett. Så kan konsensusen og «samhället», som det heiter på svensk, seie kva dei vil.
Drama uten konfrontasjon
Selv om han har sett «ufattelig» mange produksjoner av egne stykker, husker Fosse best det første som ble oppført: «Og aldri skal vi skiljast», på Lillescenen på Den Nationale Scene i 1994.
- Teater likner på livet. Det som ikkje er der kan likevel vere til stades.
Jon Fosse mener at mens film er realistisk, handler teater om å lage sosiale modeller av det virkelige livet.
«Hun» venter på «han» som aldri kommer. For han har funnet seg en annen kjæreste. Men de kunne dukke opp og er reelle personer selv om vi aldri møter dem......og det er den uforløste spenningen som er Fosses nye bidrag dramatikken, ifølge den svenske teaterkritikeren Leif Zern som nå gir ut en hel bok om Jon Fosse.
Livet er ikke såå enkelt
- Diktinga mi har utruleg lite med meg å gjera, meiner eg, og i den grad den kan reise rundt i verda, er det grunnen.
- Eg vaks opp i Strandebarm i Hardanger i nynorskland, men å seie at «det er det», er feil. Den reduserande tenkinga med sekularisert sosialdemokratisk materialisme - heh - så enkelt er ikkje livet.
Jon Fosse mener at han ligner mer på en billedkunstner enn en «meinande forfatter».
- Eg har nokre motiv som eg driv og jobbar med. Stykkene er ulike, men motiva er mykje dei same - akkurat hva dei betyr for meg eller kvifor eg driv med det heile tida, det veit eg ikkje.