«Verdensmestrene» fra 2010 skildret fire halvstore oslobarn fra høyst ulike miljø, sosialt, kulturelt og økonomisk. Alle hadde imidlertid et eller annet anknytningspunkt til Ski-VM i 1982, til dels også til hverandre og, på ulike vis, til Oddvar Brås brukne skistav. Resultatet ble en svært ambisiøs roman, som lykkes med en del, men som spriket i mange retninger og ikke forsvarte sine 600 sider.
Krympet univers
I «Hauk og due» har Henrik Langeland snevret det hele kraftig inn. Det var både klokt og nødvendig. At boken er halvparten så lang som forgjengeren er utmerket, det også. Tilbake står de to som uansett utgjorde kjernen; Laurentius Michael Meltzer, til daglig Lars, og bestekameraten Hauk. Med andre ord; to nære venner fra Holmenkollåsen, sammen med et par av kameratene deres og miljøene de hører til: Det nesten uforanderlig velstående og borgerlige der oppe i Åsen og livet i byen «der nede». Året er 1992, guttene er et-par-og-tjue. Introduksjonen til romanen finner imidlertid sted sju år tidligere. De to femtenåringene har tatt med seg Hauks lillesøster Sunniva for å bade i Sognsvann. Sunniva vil ikke sitte stille i barnesetet på sykkelen mens Lars skal passe på henne et øyeblikk:
«Jeg vil være med! ropte Sunniva igjen og klarte faktisk å åle seg halvveis ut av setet innen han fikk satt en stopper for det ved å gjøre noe som han skulle komme til å angre på resten av livet, men som han der og da knapt ofret en tanke».
Energi
Denne episoden fører snart til entragedie som endrer forholdet mellom Lars og Hauk for all fremtid. Samtidig bidrar den til at energien i romanen i økende grad konsentreres i spenningsfeltet mellom de to. Også det er bra: Det er når denne spenningen avdekkes og får utløp at romanen viser sine sterke sider – også språklig. Og; igjen er Hauk, villstyringen med det mørke sinnsdraget, bokens mest interessante og sammensatte figur. Mens Henrik Langeland sliter tyngre med å tydeliggjøre Lars, som er bokens hovedperson nummer én.
Denne ullenheten hos Lars fører til at jeg blir sittende og vente på at fortellingene om hans liv som festglad jusstudent med toppkarakterer skal vise fremover og få en betydning for bokens helhet – for forholdet til Hauk. Det skjer bare delvis. For mye av teksten blir stående som skildringer av livsstil, men uten tydelig begrunnelse. Påfallende er det også at teksten har en tendens til å være mer utflytende og språklig slappere i disse partiene.
Samfunnet
Én konsekvens av at Langeland har snevret inn romanens univers er at han samtidig har mistet noe av taket i å beskrive det norske samfunnets utvikling – romanprosjektets kanskje største ambisjon. Tilløpene er der nå også, men det på det planet blir det for overflatisk til virkelig å fenge .
Igjen er skigåingens gleder noe leseren fester seg ved. Den er mindre uttrykt denne gangen, konsentrert til én fjelltur, akkurat som Nordmarka står handlingen fjernere.Allikevel; Langeland kan ski! Han kan også det solid etablerte miljøet i Holmenkollåsen, med sin for lenge siden etablerte velstand, sine gamle penger, borgerlige ritualer og naturgitte selvfølelse og -tillit. Dette miljøet er også en mindre fremtredende side ved «Hauk og due», men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre.
Sterk slutt
Som i «Verdensmestrene» er det mange gode sider ved «Hauk og due». De kurskorrigeringene Langeland har gjort er i hovedsak vellykkede, selv om boken er ujevn. Jeg ser også at jeg skal vokte meg for å anmelde «Hauk og due» på forgjengerens premisser. Helt klart er det at den nye bokens avslutning er sterk og tydelig peker mot tredje bok. Og; Brås skistav er fremdeles på vandring.
