"Saturday night fever - The Musical"
Chat Noir, Oslo
Regi/koreografi: T. J. Rizzo
Med blant andre: Kjetil Tefke, Orji Okoroafor, Bård Steine, Øyunn Bjørge, Catrine Bang Norum, Katrine Blomstrand, Dag Vågsås.
-Det er utrolig mange av de som satt i salen som har Saturday Night Fever i kroppen. Foran øynene har man John Travolta i hvit dress i elegant diskodans, og i ørene har man Bee Gees med sin helt spesielle klang i stemmen, harmonier som aldri før eller etter har hatt samme trøkk, innleder premiereløve Andreas Diesen.
Diesen & Alstedt
-Disse evige inntrykkene skal altså i beste fall gjenopplives i Chat Noirs gamle revylokaler. Det er modig gjort, slår han fast.
Musikkteater
-Men Oslo i 2004 er på ingen måte synonymt med New York på midten av syttitallet. Det vi opplever på Chat Noir er ingen vanlig musikal, men i beste fall en form for musikkteater, fortsetter premiereløve Rune Alstedt.
-Det er ingenting å si på viljen og entusiasmen til det stort sett unge ensemblet, som både synger og danser som om de har en viss mann i helene. Og melodiene er like gode som alltid. Men: Det skurrer når de synger utelukkende på engelsk. Men så er det jo slagere da, -som kanskje ikke alltid tåler oversettelse, undrer han.
Glitrende sang
-Jeg hadde en underlig følelse av å sitte foran TV–apparatet og "zappe" mellom en banal ungsoms-såpe med platt norsk dialog og et -til dels- opp-tempo engelsk "Top of the Disco"–show, forklarer Diesen.
-Men det er en sceneforestilling vi skal omtale, -ikke et popshow. Da skal noen berømmes for glitrende sanglige prestasjoner. Bård Steine som "Bobby C." synger en praktfull tolkning av låten "Tragedy" i annen akt, og i første akt synger Øygunn Bjørge, som den forelskede "Anette", så det gnistrer i låten "If I can’t have you", sier han.
Foreldrene
-Og Orji Okoroafor fra "Idol" gjorde en morsom figur av skikkelsen "DJ Monty". Og også han vet vi kan synge med skikkelig energi, suplerer Alstedt.
-Både Ketil Tefke som diskohelten og Catrine Bang Norum som den uoppnåelige diskodronningen, fungerer fint i sine sang- og dansenummer. Forestillingens eneste tredimensjonale figurer er foreldrene til hovedpersonen "Tony Manero", spilt strålende av Katrine Blomstrand og Dag Vågsås. Men så kan også disse to mye mer enn de får vist her, skjønt Vågsås gjorde et komisk mesterstykke i åpningsscenen hjemme hos diskohelten, fortsetter han.
Banaliteter
-Men stykket står og faller med hovedrollen "Tony Manero". Og stakkars Kjetil Tefke må slite med en rollefigur som er helt uten personlighet.
-Ja, han hadde fortjent bedre replikker,samtykker Diesen.
-Her kommer den ene banaliteten etter den andre, -og livsfilosofien til denne "Tony Manero" er bare for enkel.
Tefke har for all del en flott sangstemme, og klarer å overbevise som den beste av alle diskodansere. Men det er som skuespiller han har problemer. Han gir oss sine tanker og følelser som i snakkebobler fra tegneserieblader, sier han.
Språknyanser
-Nå er dette dessverre noe som gjelder de fleste av de unge aktørene. Man tror verken på dem eller hvilke plattheter som enn faller ut av munnen deres. Og her må skylden ligge hos instruktøren T. J. Rizzo, amerikaner for tiden bosatt i København.
-Det er vel kan hende for meget forlangt at han skal kunne høre nyansene i det norske språk. Men i så fall burde direksjonen skaffet en norsk replikk-coach. Nesten alle snakker som i en virkelig dårlig norsk hverdagsfilm fra syttitallet, mener Alstedt.
Langhalm
-For den unge delen av publikum, virket det som om dette ikke gjorde noe. For de jublet over all musikken og dansen og brød seg kan hende ikke så mye om dialogen som meg, fortsetter Diesen.
-Men for oss som husker filmen, og den effektive handlingen der, blir en tre timers musikkteater–variant en forestilling som ville tålt en del klipping, stussing og stryking, mener han.
Diskokonsert
-Og her er vi inne ved noe vesentlig,mener Alstedt. - Dette er en musikkteaterform som er rettet mot et helt annet publikum enn de som vanligvis frekventerer Chat Noir. Og jeg er overbevist om at dette unge publikummet vil finne mye av det de er ute etter, -en slags diskokonsert med mye sang og dans. Og lite tankegods...
-Men selv de vil nok heller danse disko enn å sitte der å se på det i time etter time, tror Diesen.
-For så stor oppfinnsomhet eller variasjon i dansetrinnene er det ikke. Men det var det vel heller ikke på syttitallet.
Nei, det er nesten monotont. Man savnet et råere discolys som kunne dekket over dette.
Nitimeblinken
Så er det klart for premiereløvene å plassere sine piler i Nitimen tradisjonelle premiereblink, - med null som total skivebom og tieren midt i blink.
-Med en intrige som kan skrives på baksiden av et frimerke.
Og sterkt repeterende dansetrinn klarer ikke jeg å gi mer enn en sekser, og selv det er en velvillig sekser,sier premiereløve Andreas Diesen og legger til: -Men ensemblet bør absolutt berømmes for spilleglede!
-Jeg vil gå så langt som å si: Lei heller filmen!
Min pil treffer på den gale siden av seks: Jeg gir fem, konkluderer premiereløve Rune Alstedt.
*
For nettet av Øystein Saxvik