Trenger vi flere historier om holocaust?

• Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
• Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Mange overlevende har motsatt seg diktning om holocaust, men etters­om årene går, bl­ir dette et mer og mer aktuelt spørsmål. For hvem skal snakke om holocaust når de siste overlevede er døde, og hvordan blir fortellingene til de nye generasjonene?

Dette er tema i Bokprogrammet i kveld. Du får møte tre forfattere som har skrevet hver sin fortelling om det som skjedde under jødeutryddelsene i regi av Adolf Hitler: Amerikaneren Daniel Mendelsohn, franske Tatiana de Rosnay og tsjekkiske Jachym Topol – i tillegg til professor og styremedlem i HL-Senteret, Jakob Lothe.

– Viktig å holde historien levende

– De siste overlevende fra konsentrasjonsleirene vil snart bli borte, og da blir det en stor utfordring for oss ikke å glemme holocaust, sier Lothe, som mener at det er viktig å holde historien levende, ved at den fortelles på stadig nye og ulike måter.

Blant den nye generasjonen forfattere som skriver om holocaust, finner vi Daniel Mendelsohn og Tatiana de Rosnay.

I boken Forsvunnet prøver Mendelsohn å komme til bunns i hva som skjedde med noen av sine slektninger som forsvant under holocaust.

• Les anmeldelsen av Mendelsohns «Forsvunnet»

Tatiana de Rosnays roman Saras nøkkel handler om en ti år gammel jødisk jente som gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder kjent som Vél d’Hiv.

– Disse to bøkene er gode eksempler på ny og spennende holocaust-litteratur, sier Lothe.

– På den ene siden har vi Mendelsohns dokumentarbok, som er veldig personlig uten å bli sentimental. Romanen til de Rosnay viser skjønnlitteraturens potensial når det gjelder å huske og bearbeide det som skjedde under holocaust, forklarer han.

Elementer fra fiksjonen

– Allerede blant den første generasjonen forfattere, som selv opplevde andre verdenskrig, finnes det ulike måter å fortelle på, forteller professoren.

Han nevner ungarske Imre Kertész som eksempel på en forfatter som brukte litterære virkemidler i sin fremstilling av holocaust.

I boken Uten skjebne, som ble oversatt til norsk i 2002, ligger historien svært nær Kertész' egne erfaringer. Romanen handler om en 15 år gammel gutt som først ser faren bli sendt av gårde, før han selv blir plassert i en trang togvogn på vei til Auschwitz.

– Det er nesten som om han trenger elementer fra fiksjonen for å klare å nærme seg alt det fryktelige som oppholdet i leirene representerte, sier Lothe om boken.

– Overveldende historie

Mange overlevende har motsatt seg diktning om Holocaust, men når de snart er borte, blir det nødvendig å dikte. Hvordan kan det gjøres uten å forflate eller forfalske denne ufattelige historien? spør Bokprogrammet.

Lothe tror at vi fortsatt kommer til å finne fortellinger om holocaust i fremtiden, men at det vil bli andre typer fortellinger.

– Vi prøver fortsatt å forstå det som skjedde, selv om vi vet at vi ikke kan forstå det. Historien om Holocaust er overveldende, men det er helt nødvendig at vi prøver å forholde oss til det. Der synes jeg at litteratur, bildekunst, film og andre uttrykksformer har mye å bidra med, sier Lothe.

Si din mening!

Knapt noen historisk hendelse i moderne tid er beskrevet i så mange bøker som historien om jødeutryddelsen under andre verdenskrig.

Må denne historien fortelles på nye måter nå som de siste overlevende snart er borte? Trenger vi flere historier om holocaust? Hva synes du?

Legg igjen en kommentar nederst i saken, diskutér saken på Facebook eller bruk #bokprog på Twitter.