Debutromanen «Der fire veier møtes» ble nominert til Finlands største litteraturpris, Finlandia-prisen. Men det var aldri meningen å gi den ut. Tommy Kinnunen var sliten av jobben på ungdomskolen og ønsket bare en ny hobby.
– Noen begynner på yoga eller ny diett, jeg valgte å ta et novellekurs for å skrive.
– Dette er et av de første bildene jeg kom over, og en viktig grunn til at jeg begynte å skrive. Bildet viser to kvinner som retusjerer gamle negativer. Fotoet er fra begynnelsen av 1920-tallet. Det er et dårlig bilde, men forteller om virkeligheten i et fotoatelier. Denne bygningen ble også med i boken, forteller Kinnunen.
Foto: PrivatTrodde det var tull
Han ba en venn som er lyriker om å lese litt av det han hadde skrevet, for å vurdere om noe var verdt å spare på, eller om han burde kaste alt sammen. Vennen var på reise, og sa han kunne lese på flyet.
– Han svarte aldri. Jeg tenkte at teksten måtte være veldig dårlig, siden han ikke engang våget å svare.
Den sommeren feiret han 40-årsdagen sin i Østerrike. Under en kjøretur ringte plutselig en dame. Hun sa hun jobbet i forlag og at de ville gi ut boken. Kinnunen var helt sikker på at det var kompisen som sto bak.
– Jeg er fortsatt skamfull over min første reaksjon, som var: «Hvem i helvete er du?» Vi befant oss 3000 meter oppe til fjells, og hele veien nedover forsøkte kvinnen å overbevise meg at hun faktisk eksisterte.
– Jeg tenker ikke at livet er en reise mellom to punkter. Livet er alt det som forandres mellom to bilder, sier Kinnunen. Hele boken hans er inspirert av et gammelt familie-fotoalbum. Da Kuusamo ble evakuert under krigen, hadde folk bare noen timer på seg til å forlate husene sine og ta med seg det de kunne bære. Her bodde Kinnunens tipp-oldemor, som inspirerte til roman-karakteren Maria, som er jordmor.
Foto: PrivatInspirert av gamle fotografier
«Der fire veier møtes» handler om tre generasjoner kvinner som lever under samme tak. Vi følger slekten gjennom 101 år.
«Maria» i boken var den første jordmoren i Kuusamo. Her er hun foran huset sitt, før det brant under krigen. Hanna het hun i virkeligheten.
Foto: PrivatEn av kvinnene i debutromanen er Maria som er jordmor. Hun er Tommis tippoldemor.
– I finsk litteratur er kvinnene ofte definert av hvem de er kone til. Jeg ville la kvinnene være kraftfulle, ikke ha en make som bestemmer.
– Jeg er ikke så viktig
– Han er min farfar. Det er fra da de bygde opp kirken i Kuusamo etter andre verdenskrig, sier Tommi Kinnunen.
Foto: PrivatKinnunen vokste opp med hele familien, i huset til besteforeldrene. Inspirasjonen til å skrive fikk han av å bla i gamle familiealbum. Han forteller at det fineste med oppveksten var den sterke følelsen av å være en del av en generasjon.
– Jeg er ikke så viktig. Det høres sikkert rart ut. Men alt handler ikke om meg, jeg er ikke den viktigste i verden. Jeg er bare en. Etter meg kommer det flere. Og før meg har det vært mange.
– Nå som far er død, tenker jeg at et menneske dør egentlig først når det ikke lenger er noen som husker personen, den personens fortelling. Min far lever ikke lenger, men vi har mange historier, vi har vitser vi fortalte. Når ingen lenger husker dette, først da er man død.
Senere i februar kommer Tommy Kinnunens andre bok ut i Finland. Den fortsetter fortellingen.
