Sigøynerleir midt i fleisen

«Spikrar frå fallande plankar» er den noe kryptiske tittelen på Eirik Ingebrigtsens nye roman, som ser nærmere på den tynne hinnen mellom omsorg og grusomhet. Det skal jeg straks komme tilbake til.

En slags pekepinn?

På ett vis viderefører Ingebrigtsen tematikken fra sin forrige bok. I «Heimfall. Ei juleforteljing» tar en aldrende far i mot sin sterkt pleietrengende voksne datter til jul, fordi sykehjemmet mangler vikarer. Heller enn å bruke kreftene sine på datteren, som ligger døende i kjelleren, søker han på nettet etter sin ukjente datter i Latin-Amerika, en datter han aldri har sett, men bare hørt omtalt i et brev.

Er det en slags pekepinn, kanskje, om at det kan være lettere å vise omsorg og empati med de som er langt borte, enn de som er påtrengende og skampåleggende nær?

• Anmeldelsen av «Heimfall. Ei juleforteljing»

I «Spikrar frå fallande plankar» bor søskenparet Sven og Bett i farfarens store villa. Der bor de gratis mens farfar er på sykehjemmet – ingen andre enn farfar selv har vel tro på at han noensinne kommer hjem igjen. Ordningen er også praktisk. Sven, som har sluttet på filosofistudiene og for tiden jobber i kassen på ICA, kan være hjelpepleier for den par år yngre Bett. Hun er bevegelseshemmet og trenger assistanse til mye, selv om hodet fungerer som det skal.

Teltleir i hagen

En dag våkner Sven av gråt i hagen. Tre telt er slått opp i løpet av natten, en sigøynerfamilie (de insisterer selv på å kalles sigøynere) med flere generasjoner har slått leir, siden de er jaget bort fra sitt forrige oppholdssted.

Det er her tittelen kommer inn.

Ilie, som er kommet fra Romania via Ungarn, forteller at broren og den fire år gamle datteren hans nettopp er blitt myrdet av ungarske rasister. Mobben tente på brakkene sigøynerne oppholdt seg i. Da far og datter rømte ut på balkongen, ble de beskutt med haglegevær. De faller om, politiet sier de døde av kullosforgiftning og at de mange haglmerkene er spor etter spikre fra fallende planker. Ingen blir stilt til ansvar for drapene.

Sorg midt i fleisen

Denne sorgen er det Sven blir stilt ansikt til ansikt med når han litt engstelig beveger seg ut til de ukjente menneskene i hagen. Han opplever å bli tatt i mot som en venn. I det han spør om de er sultne, roper Bett, som også har karret seg ut av huset: «Kom dykk til helvete ut av hagen vår!»

Eirik Ingebrigtsen kunne ikke vært mer aktuell. Og det er tydelig at virkelige hendelser har satt i gang skriveprosessen.

I disse dager, da flere mennesker er på flukt i Europa enn på flere generasjoner, ser vi fremmedfiendtligheten blusse opp i Ungarn og andre østeuropeiske land. I Norge har tusenvis av frivillige stilt opp for Syria-flyktningene, men ikke få steder her i landet blir romfolk jaget og tiggerforbud innført.

Hvordan forholder vi oss til nøden når den dukker opp i vår egen hage?

Overtydelig fremmedfrykt

Gjennom romanen stiller Eirik Ingebrigtsen spørsmålet Hvordan ta de riktige valgene overfor mennesker i krise? Når Sven velger som han gjør, er det utelukkende av medmenneskelig ansvarsfølelse, eller velger han indirekte noe annet (les omsorgen for Bett) bort?

Ingebrigtsen skriver fint om sorgen i sigøynerfamilien, han viser maktesløsheten i å være prisgitt andre menneskers velvilje. Han er dyktig i å løfte frem de bitte små og ofte ubehagelige nyansene i forholdet mellom den som hjelper og den som trenger hjelp.

Likevel synes jeg budskapet blir vel tydelig. Flere episoder blir satt på spissen, vi skal ikke være i tvil om at det norske samfunnet gjennom rigid regelverk og ivrige regelryttere ikke utviser skjønn overfor folk i nød.

Ingebrigtsen serverer en slags leseveiledning i starten av romanen. Boken innledes med et sitat fra den polsk-svenske psykoanalytikeren Ludvig Igra, som i boken «Den tunna hinnen mellan omsorg och grymhet» skriver:

Dette er et sitat som er lett å skrive under på, og som er farlig lett å glemme.

Takk for påminningen, og takk for den interesserte skildringen av mennesker som sjelden omtales i norsk samtidslitteratur.

Vesentlig litteratur

Eirik Ingebrigtsen er imidlertid ikke alene om også å se utover misligholdte familierelasjoner for tiden. Både Brit Bildøen og Vigdis Hjorth har i sine siste bøker skrevet godt om utfordrende møter med nye befolkningsgrupper i Norge. Bildøen i romanen «Sju dagar i august», som vant P2-lytternes romanpris i fjor og Vigdis Hjorth i «Et norsk hus», der bildekunstneren Almas prisverdige tanker om demokrati og likhet utfordres i møte med hennes polske leieboere. Deres bøker handler om hvordan vi alle kan bli prøvet, når ansvaret og omsorgen for folk fra andre kulturer kommer ned på det individuelle plan.

Eirik Ingebrigtsen bygger ikke opp til den store konfrontasjonen. Tvilen og tvetydigheten foregår i Sven. For også han blir prøvet. Også han tar valg han ikke nødvendigvis er stolt over.

Har jeg ikke lest Eirik Ingebrigtsen helt feil, sender han ballen videre til oss som leser. Om han ikke maner til konkret politisk handling, maner han til en større refleksjon omkring hvordan vi kan leve sammen, i det norske samfunnet i 2015.