Den amerikanske bluesartisten Robert Johnsons klassiker «Cross Road Blues» fra 1936 danner det musikalske bakteppet i Jonathan Franzens nye roman.
I sangen står Johnson ved et veikryss. En av mytene som oppsto rundt Johnson var at han solgte sjelen sin til djevelen i bytte mot usedvanlig god gitarteknikk.
Djevelsk god
Jonathan Franzen er på sin side djevelsk god til å lage disse bredt anlagte fortellingene. Han er en gudbenådet forteller.
I sin forrige roman «Renhet» var Franzen, med sine utflukter til DDR og Latin-Amerika, litt på bortebane.
Denne gangen er han nærmere hjemme, nærmere bestemt i den fiktive forstaden New Prospect utenfor Chicago i staten Illinois. Forfatterens hjemby St. Louis ligger bare en fire timers kjøretur unna.
Knugende i forstaden
Livet i Midtvesten like før jul i 1971, i denne romanen som er den første av det som skal bli tre bøker, er først og fremst knugende og trang. De politiske ringvirkningene av borgerretts- og studentbevegelsen begynner å merkes også utenfor de store byene. Også det brede lag av befolkningen begynner å innse det meningsløse i å sende ungdommen til Vietnam.
Etterkrigstidens normer og regler er satt ut av spill. Det er som om befolkningen har fått injisert et frihetsserum, og nå venter utålmodig på virkningen.
Kohort med kryssende interesser
Familien er en uuttømmelig kilde til drama.
Ingen skildrer denne lille kohorten med dens kryssende interesser med en slik kraft og tyngde som den nå 62 år gamle Franzen.
Pastor Russ Hildebrandt er i ferd med å finne en måte å bedra kona på, men han er egentlig ikke skruppelløs nok og mangler totalt simultankapasitet.
«Han var til og med ussel til å være ussel», skriver Franzen, som i motsetning til mange av sine kolleger holder fast ved attenhundretallets mest storartede litterære oppfinnelse: Den allvitende fortelleren.
Mye forstadskristendom
Også vi som leser, vet mer. Er det slik at grobunnen til de problemene vi ser i Amerika i dag ble skapt i disse årene? Hva gikk galt?
Romanen gir ingen skråsikre svar, men inviterer til refleksjon rundt spørsmålet.
Franzen er gud i sitt litterære univers, i en roman som inneholder mye forstadskristendom. Et halvt århundre etter at norske innvandrere bygget kirker på prærien, sitter kristendommen fortsatt i veggene.
Russ Hildebrandt kommer fra den såkalte anabaptistiske menigheten – kjent for sin innadvendte livsstil og pasifistiske grunnholdning.
Han driver, som også Barack Obama gjorde i unge år, med veldedig arbeid i svarte bydeler i Chicago. Han tar til og med forstadsungdommen med seg på dugnad i reservatene til urbefolkningen av Navaho-stammen.
Svømmer ikke godt nok
Russ Hildebrandt skulle altså være godt rustet for å svømme som en fisk i vannet i tidens motkulturelle bevegelser, men endringene er altfor gjennomgripende – og pastoren er dessuten forblindet av sin egen midtlivskrise, frihetstrang og begjær.
Som om vi befinner oss i en roman av Amalie Skram, styrer både mor og far i fortellingen mot katastrofen, mens barna driver for vær og vind. Her er det bare å holde seg fast.
Litterær frelse
En slags litterær frelse venter den som gir seg i kast med familien Hildebrandts strev i dagene før jul og påske i 1971.
Franzens historie om pastor Russ Hildebrandt, kona Marion og barna Clement, Becky, Perry og Judson holder et skyhøyt nivå.
Hele herligheten er oversatt stødig og uten store fakter av Monica Carlsen. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på NRK.no/anmeldelser.
