Han møtte Huldra på Finnskogen

Bjørn Frang hadde dratt på fisketur alene. Turen gikk til noen gode fiskevann i nærheten av en gammel seterstøl. Frang hadde fått en del bra fisk og lagt seg til å sove for kvelden. På morgensida våknet han opp til et merkelig syn.

– Jeg så en fin kuflokk og bak den kom et vakkert kvinnefolk gående, med halen bak som slang. "Du fisker i vanna mine, du fisker i vanna mine" sa kjerringa.

Bjørn Frang tenner en ny rullings. Han har hvitt bukkeskjegg, raggsokker og fyrer hardt i ovnen i det lille småbruket ved randen av Åsnes Finnskog. Han har jobbet mange år som skogsarbeider og er av gammel finneslekt.

– Jeg er overbevist om at det var Huldra jeg møtte. En merkelig opplevelse i våken og nykter tilstand. Jeg ble skremt og gikk derfra på morrasida, sier Frang med stort alvor i stemmen.

• Hør radiodokumentaren: Puken, Numminen og jag
• Les også: Fra skam til stolthet for skogfinner

Overnaturlig er naturlig

Frang forteller at flere andre av de gamle karene i bygda fortalte at de hadde møtt samme huldra på samme sted. Så det var ikke sett på som noe unaturlig i det hele tatt.

– Noen folk lo når jeg fortalte om det, men for en god del andre er dette alvor og en helt naturlig ting, sier Frang.

Bjørn Frang er kjent som værprofet på Finnskogen. Han bruker tegn i naturen for å forutse hva slags vær det blir. Han forklarer at tradisjonene med å kunne se hva slags vær som kom var viktige for skogfinnene, i tida før værmeldingene kom. Det er ikke noen mystisk spåmannskunst å tyde åpne tegn i naturen, men en viktig nyttekunnskap.

Sjamanismen på Finnskogen

Finnskogene er grenseskogene på norsk og svensk side, mellom Elverum og Trysil. Her er røttene etter finsk innvandring på 1600-tallet fremdeles levende. Kontakten med naturen og skogen vært en vesentlig del av tilværelsen for befolkningen her. Faglig rådgiver Birger Nesholen ved Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya har et fleksibelt syn på hva som er virkelighet og ikke.

– Huldra eksisterer for de som har møtt 'a, det er det ikke tvil om, sier Birger Nesholen.

Nesholen tror på alle de som forteller om møter med Huldra eller andre skikkelser som regnes som overnaturlige av mange.

– Jeg har møtt så mange som har møtt Huldra og som er så gravalvorlige på det at det er helt klart at det er noe konkret de har opplevd.

– Mener du dette da er ting som eksisterer i andre dimensjoner?

– Ja det er nettopp der det ligger. Det er er derfor det er vanskelig å diskutere. Det ligger på andre plan enn den fysiske sansingen, mener Nesholen.

På Det skogfinske museet er det utstilt mange tegn og symboler som er risset inn ved døråpninger og vinduer i gamle finnebygninger. Det er kors og enkle pentagram som skal holde uønskede krefter ute.

Det er en forskjell mellom religiøsiteten finnene tok med seg fra øst og den som er i den mer moderne reformerte vestlige kristendommen, forklarer Nesholen.

– Mens den norske kirka har avvist nisser, tusser og troll, har man et annet natursyn i de østlige sjamanistiske tradisjonene. Her er også mennesket en kraft å regne med etter at en person er død, forklarer Nesholen.

Statsminister Oddvar så spøkelser

Oddvar Neby heiser både det norske og det skogfinske flagget utenfor vertshuset og bensinstasjonen han driver på Svullrya, i selve hjertet av Finnskogen. Han er statsminister i Republikken Finnskogen, som både er en årlig festival og en markering av egenart. Han føler seg mer finsk enn norsk og har opplevd mystikk i naturen.

– En gang sa far min at hvis jeg møtte ei svartkledd kvinne med tørkle ved akkurat den myra så måtte jeg ikke bli redd. Og henne møtte jeg. Jeg bråbremset på sykkel. Da forsvant kvinnen i løse lufta. Hjemme hørte vi ofte møbler som ble flyttet på i den avstengte finstua, selv om ingen var der. Ingen ble redde av den grunn, forteller Neby.

Solgte sjela til Puken

En skikkelse som er særlig mystisk er Puken. Ingen har avbildet denne mørke skikkelsen. Ofte er Puken beskrevet mer som en kraft som kan dukke opp og skape ugang eller verre ting.

– Går du gjennom isen, kan du tenke at her har Puken vært og laget dårlig is, forklarer Oddvar Neby.

Det er visse steder på Finnskogen der Puken stadig går igjen og som man bør holde seg borte fra. Dit blir den fiske musikeren og forfatteren M.A. Numminen og journalist Kjetil Saugestad med Tore Hansen på jakt etter Puken.

– Jeg liker veldig godt at folk her snakker om Huldra og om helt saklige ting om hverandre. Det setter jeg veldig pris på, sier Numminen.

Tore Hansen ble inspirert av sagnet om Ola Porkalla, som solgte sjela si til Puken i bytte mot å bli mesterspelemann. Tre torsdagsnetter satt Ola Porkalla, også kalt Halteguten, der hvor kverna i Sandsjøbekken sto. Ved midnatt siste gang kom Puken til ham.

– Føler du at Puken er her i området?

– Ja, jeg gjør det. Spesielt før da jeg var ung og famla mer med å bli billedkunstner, så inspirerte sagnet meg. Det var noe med det å gi hele seg, ofre littegrann for å oppnå noe, sier Hansen.

Porkalla-fela er et stort klenodie for den skogfinske kulturen. Den har vært i Tore Hansens familie siden hans morfar fant fela under en stein. Da hadde den vært forsvunnet i flere generasjoner.

– Det å tro at Puken eksisterer er vel litt romantisk, men djevelskapen eksisterer jo, og det er jo en annen side av Puken, sier Tore Hansen.

– Jeg liker Puken. Han vil jeg gjerne lage sanger om. Jeg tror nok han lurer her et sted i skogene, sier Numminen med et uutgrunnelig smil.

- Venner med skogen

Finnene som kom hit og bosatte seg i de isolerte områdene langt fra leger og befolkning måtte på en måte være venner med skogen, mener Neby. Det å leve tett på naturen skapte nok et åpent sinn blant skogfinner for andre krefter enn de normalt fysiske.

– Nær sivilisasjonen mister man den nære kontakten med naturen, mener statsminister Oddvar Neby i Republikken Finnskogen.

I radiodokumentaren "Puken, Numminen og jag" er NRKs Kjetil Saugestad på leting etter trollskap og finskhet i Finnskogene sammen med den finske kult-visesangeren M. A. Numminen. Hør dokumentaren på radio i NRK P2 lørdag klokken 10.03 og søndag kl. 21.03.