Fra skam til stolthet for skogfinner

For mange er begrepet skogfinne fremdeles nytt og litt rart. Dette er betegnelsen på etterkommere av finske innvandrere som kom til Finnskogene på norsk og svensk side på 1600-tallet.

For 15 år siden fikk denne lite omtale minoriteten et særlig vern og status som en nasjonal minoritet i Norge, sammen med kvener, jøder, rom og romani.

– Det var en stor overraskelse for både norske myndigheter og mange andre at skogfinnene var en helt egen gruppe som fortjente minoritetsstatus, sier faglig rådgiver Birger Nesholen, ved Norsk Skogfinsk Museum.

Nesholen var sentral da lokale krefter argumenterte for at skogfinsk kultur og befolkning hadde noe helt eget som fortjente et ekstra vern.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet.)}

Rart å være skogfinne

Det var litt delte meninger da minoritetsstatusen ble et faktum. Noen synes det var rart å skulle skilles ut fra majoriteten. De siste som kunne snakke finsk døde ut på 60-tallet og forskjellene mellom det norske og skogfinske føles veldig utvisket.

– Begrepet skogfinne føles nok litt uvant for mange. Det er ikke noe poeng å telle antall personer som er skogfinner, det er en følelsessak for hver enkel, mener Birger Nesholen.

• Hør radiodokumentaren: Puken, Numminen og jag
• Les også: Han møtte Huldra på Finnskogen

Gentest for finskhet

Det er anslått at 2-3000 finner kom over på norsk side av finnskogene etter at svenskekongen åpnet for innvandring til de som ville etablere seg i de avsidesliggende områdene.

Fattige finske bønder tok sjansen og klarte seg under tøffe vilkår. Det finnes ikke noe tall for hvor mange som kan kalles skogfinner, men titusenvis av nordmenn har finneblod i årene.

Noen tar gentest for å finne ut om de har aner til Finland og Øst-Europa.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet.)}

Skam å være finsk

Jan Storberget er en av de siste som lever på et avsidesliggende primitivt finnetorp. Han synes det er rart at holdningen til det finske har snudd så mye.

– I 1903 ble røykstueovenen kasta ut. Alt finsk skulle vekk. Men nå er det store greier bare du har en spiker som er finsk. Da er det veldig bra, sier Storberget

– Har det bikket for langt andre veien?

– Nei, men det er synd forfedra våre ikke fikk oppleve den stoltheten. De ble ikke estimert for noen ting. Barna fikk ikke lenger lære finsk. Det var skam, sier Jan Storberget.

Republikken Finnskogen

Statusen til den skogfinske arven var lav etter 1900 og det pågikk en sterk fornorskningsprosess gjennom skolegang. Men fra 70-tallet ble det ny interesse for den skogfinske arven i takt med at distriksverdier fikk økt status i Norge etter kampen mot EU/EEC.

– Flere generasjoner fikk nesten ikke vite noe om sin finske bakgrunn, men stoltheten og bevisstheten har blitt stadig sterkere, mener Birger Nesholen.

Hvert år arrangeres Republikken Finnskogen som en markering av egenarten til skogfinnenes kultur. Selv om dette er en slags festival vaier det skogfinske flagget året rundt på Svullrya, som regnet som selve hjertet av Finnskogen.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange mennesker som har skogfinneblod i årene, men rundt 10.000 personer besøker Republikken Finnskogen og Finnskogdagene, fra norsk og svensk side av grensen. I år markeres republikken 12. til 14. juli.

Oddvar Neby er statsminister i Republikken Finnskogen og har forfedre av slekta Ratikainen.

– Vi føler oss både finske og norske, litt mer finske, mener statsminister Neby.

I radiodokumentaren "Puken, Numminen og jag" er NRKs Kjetil Saugestad på leting etter trollskap og finskhet i Finnskogene sammen med den finske kult-visesangeren M. A. Numminen. Hør dokumentaren på radio i NRK P2 lørdag klokken 10.03 og søndag kl. 21.03.