Sissel Benneche Osvold gikk av med AFP, altså tidlig pensjon, for fem år siden. Hun mener at det er det absolutt mest politisk ukorrekte hun har gjort i hele sitt liv.
– Vi eier liksom ikke skam i livet. Vi dropper ut allerede fra 62-årsalderen, til et liv i sus og dus, sier Benneche Osvold åpenhjertig i programmet .
Flau av statsministerens ord
Den tidligere spaltisten føler at hun helst burde skamme seg, fordi hun ikke lenger tilhører dem som tar sitt samfunnsansvar som lønnsarbeider.
– Det hender jeg blir skikkelig flau når statsministeren ser alvorlig i kamera, og advarer mot denne ødeleggende tsunamien av gamle som akkurat nå treffer landet, sier Sissel Benneche Osvold om sin egen generasjon av pensjonister.
– Både han og finansministeren har lagt øret mot marken, og nå hører de altså det fryktelige drønnet fra en hel arbeidsvegrende etterkrigsnasjon, når den treffer statsbudsjettet ved fylte 67, for å ligge samfunnet til byrde. Jeg tror de ville foretrukket svartedauden.
– Riktignok vil arbeidsgiver helst bli kvitt oss fra budsjettene sine, men fordi pensjonister ikke vil omskoleres til dårlig betalte omsorgsarbeidere – som er hva landet trenger – bør vi i alle fall skamme oss.
- Se også:
Gamle, men friske
Sissel Benneche Osvold snakker rett ut i Sommer i P2.
Foto: Anne Liv Ekroll / Anne Liv Ekroll, NRKHun fremhever at både regjering og opposisjon i dag er enige om at arbeidet er det eneste som adler mann og kvinne.
– Den pensjonist som ikke kjenner Stoltenbergs blikk brenne i ryggen når vi tutler oss ut på friske, men litt gamle bein, for å hente trygda – hun finnes ikke, mener Sissel.
Sissel Benneche Osvold tenker at hun som pensjonist tilhører en helt ny gruppe som fortsatt står litt utenfor.
– Vi har ikke rukket å innta den forventede ydmyke posisjonen som våre andre, arbeidsløse NAV-kolleger har fått banket inn.
Hun tenker blant andre på de narkomane, de uføretrygdede, og andre med spesielle behov, som har funnet sin plass i samfunnet.
Kjenner fortsatt verdigheten
Den pensjonerte Dagbladet-spaltisten føler seg fortsatt ganske fersk i pensjonist-tilværelsen. Hun kjenner ennå verdigheten fra arbeidslivet sitte godt i.
– Jeg kan faktisk i vanvare komme til å oppføre seg som folk flest, som å småprate rundt siste nytt og kommentere utlånsrenta, og hva det skal være, sier hun.
Problemet er å treffe på gamle bekjente på gaten, som lurer på hva hun gjør og hvordan hun får tiden til å gå nå som hun er pensjonert.
– Det er da du skjønner hvor ynkelig du er, og så må du svare at «jo da, det går så fint».
Som pensjonist har Benneche Osvold lagt merke til at hun stadig må forklare og forsikre om at hun fortsatt står opp om morgenen, går lange turer i frisk luft, og lever livet som det sømmer seg.
– Jeg pleier å si at jeg studerer litteratur på Blindern, eller jobber frivillig på sykehjem. Det er dette pensjonister skal gjøre. Det viktigste er uansett at du ser veldig blid ut når du innrømmer at du ikke lenger bygger landet, og at du i stedet har tatt skrittet over på den andre siden, sier Sissel Benneche Osvold .
– Gjør det du selv vil
Spørsmålet er hva samfunnet skal gjøre med alle disse pensjonistene, mener hun.
– Kan vi gamle bare få være gamle, liksom? Uten å spille golf eller ha en hobby? Uten å lengte tilbake til arbeidslivet, som vi har lært er det egentlige livet? undrer Benneche Osvold.
Sissel Benneche Osvold oppfordrer pensjonister til å gjøre som de selv vil.
– Jeg har blitt en sabotør. «Kom igjen, ta sjansen», sier jeg hver gang en som gruer seg til å bli pensjonist spør om de ikke heller burde dø.
Hun mener pensjonister bør ta sjansen på å ta tilbake tiden. Det er tross alt det de alltid har manglet så lenge de var i arbeidslivet.
– Vi må gjøre dagene til våre egne, og våge å gi dem et innhold selv, så lenge vi har helse til det. Det var jo nettopp tid vi aldri hadde. For nå lakker det, sier Sissel.
- : Finn igjen musikken fra programmet her
- : Hør hele programmet med Sissel Benneche Osvold
