Nær og lekende opera

Den norske regissøren Ole Anders Tandberg følger opp Monteverdis improvisatoriske stil, i et operamedium som ikke er kjent for å være nettopp det. Resultatet ble en helt annerledes operaopplevelse:

En nær og lekende virtuos fremstilling av livets mange fasetter og forspilte muligheter. Flere av sangerne og musikerne var med på notene, og vekslet mellom tragedie og lekende komedie like uanstrengt som vi zapper TV-kanaler.

Eksistensiell og tøysete

”Ulysses vender hjem” er en gammel barokkopera som er svært sjelden å se på scenen. Handlingen kan i dag virke kompleks og kaotisk. På rollelisten myldrer det av hersende guder og skrøpelige mennesker. Lange, stiliserte klagesanger om eksistensielle problemer veksler med tøysete arier om menneskers laster og lyster. Her elsker man og forspiser seg, og gudene er tilstede og trekker i alle trådene rundt kjernedramaet:

Ulysses, helten fra Homers epos Odysseen, kommer etter 20 år hjem til sin ventende kone Penelope. Han tester hennes trofasthet, og dreper alle frierne etterpå. Men vil de to egentlig ha hverandre, etter 20 års adskillelse? Den korte sluttscenen etterlater oss i tvil.

Bryllupsfesten fra helvete

Handlingen er lagt til moderne tid, i det som må være bryllupsfesten fra helvete: I et begredelig festlokale troner den ventende bruden Penelope ved bordet, mens gjestene spiser pølse i lompe og drikker seg under bordet, inkludert Ulysses, som så mer ut som en fordrukken kaptein fra ”Love Boat” enn en heltetenor. Kelnerne forestilte gudene som hadde full regi på alt som skjedde.

Et ustyrtelig morsomt slapstick-teater utspilte seg som underholdning på en scene inni festlokalet, som når Penelopes friere opptrer dansende på tre føtter hver. Jeg har aldri ledd så mye i Operaen før.

Endelig kom den unnselige, lille Scene 2 i Bjørvika til sin fulle rett: Vi fikk en finstilt personregi som er sjelden i ellers tradisjonelle, gedigne operaoppsetninger. Den tørre akustikken åpnet opp for nedtonede operastemmer, noe som passet den talenære syngestilen i Monteverdis musikk godt.

Strålende gjestesolister

Denne stilen var det Ulysses som mestret aller best på scenen fredag kveld. Italienske Furio Zanasi hadde et vell av nyanser som den slitne brudgommen som hadde rotet det til– han er jo bare et menneske! Han vekslet mellom rufsete jamring og mektig stemmeautoritet når det gjaldt. Også guden Fortuna/Minerva fikk en herlig snerten og sprudlende fremtoning i gjestesolisten Lydia Moellenhoff – en ung stjerne på vei oppover!

Kontratenoren David Hansen som frieren Pisandro var et funn! Han er blant de få som lekende lett kan fyre av halsbrekkende partier i skyhøyt register . Han bidro til å løfte frierlaget til store høyder.

God personregi

Ikke alle av Operaens egne solister fulgte den lette barokkstilen like godt opp. Noen ganger skriver Monteverdi så vakkert og medlidende om menneskenes skjøre små liv, at skjønnklangen blir et poeng i seg selv, som for eksempel i Penelopes åpningsklage. Dette fikk ikke full uttelling i mezzosopranen Hege Høisæters noe stive fremtoning og innelukkede klang. Selv om det bedret seg noe underveis, ble hun ikke en fullgod match til Ulysses’ åpne og nære stil.

Men god regi bidro til troverdige karakterer hele veien gjennom. Særlig gjaldt dette Magne Fremmerlid som den infame kelneren Tiden/Neptun, noe som også løsnet opp på Ole Jørgen Kristiansens stramme fremtoning. Tone Kruse som amme og Arild Helleland som snyltegjest hos frierne, gjorde også gode karakterprestasjoner.

Jazzet opp barokken

I den tørre akustikken kom orkesterets skjøre klanger og finstilte improviseringer til sin rett. De innleide barokkspesialistene i komp-gruppa klimpret, bruste og tordnet og skapte et luftig liv i musiseringen, selv om blåserne og strykerne ikke alltid var intonasjonsmessig helt på plass. Den alltid årvåkne Mariangiola Martello på tasteinstrumenter var en nøkkelfigur i å skape en sjelden tett og direkte musisering mellom musikere og solister i Bjørvika.

Det er også et stort pluss at Tandberg tillater elementer som jazzlignende rytmekomp på et par scener, noe som bidro til å forsterke følelsen av en lekende, uhøytidelig stil. Etter dette bør det bli et folkekrav med mer lekende barokkopera i Bjørvika!