Maktundertrykkelsens tragedie

Aida er et fantastisk storverk, fortettet i dramatikk på både et politisk og personlig plan. Krigen raser mellom kongedømmene Egypt og Etiopia. Etiopiske Aida er slave hos Egypterkongens datter, og begge er forelsket i den egyptiske krigerhelten Radames. Slikt blir det både sjalusi, krig og død av.

Maktens vrengebilde

Den sedvanlige gloriøse fremstillingen av de egyptiske makthaverne var borte. Et vrengebilde av en korrumpert maktbastion ble tegnet opp med Odd Nerdrum-lignende kulisser: Grå, nakne og øde, med rituelle krigere i horisontene. Kostymene var som tatt ut av Ringenes Herre-filmene: Skumle og ville, med taggete hjelmer, spyd og onde masker.

Brutale drapsscener

Vi fikk pornografiske danseopptrinn , mektige flotte korpartier og blodig, rituell kampdans. Dette var bilder som fikk oss til å tro på at frykten for makthaverne får de fleste aktørene til å svikte det gode. Noe var allikevel unødvendig: rituelle opptrinn hvor nakne kvinner slaktet unge menn så blodspruten sto, og mennesketorsoer som hang som slakt fra taket var å gni poengene om et brutalt regime inn, og bikket over til det spekulative. Stemningen i salen ble da også trykket. Men helheten balanserte, med flere vare og skjøre scener i 3. og 4. akt.

Skjebnetunge Verdi-rytmer

Musikalsk fikk vi flere sterke prestasjoner. Den italienske dirigenten stresset tempoet litt i starten, men fikk Verdis skjebnetunge rytmer i flyt etter hvert, med et operaorkester som virkelig var på hugget og skapte øyeblikk fylt av åndeløs spenning. Og Aida-trompetene fra balkongene fulgte opp regien med en skjærende hard og brutal fortissimoklang.

Sterkt sangerlag

Store deler av sangerlaget fulgte opp de mange krevende ariene og den mørke regien med bravur. Og det sier ikke lite! Henrik Engelsviken fylte rollen som sterke og ivrige Radames godt, visstnok den første norske i rollen på over 50 år! Han taklet den vanskelige åpningsarien, hadde en sterk fremtoning og viste nødvendig styrke på topptonene, selv om han ennå har noe å gå på i dybdeklang.

Carsten Stabell traff den korrumperte Egypterkongen midt i blinken, med gyllen røst og haltende, halvdød fremtoning. Unge Yngve André Søberg som Aidas etiopiske far Amonasro hadde stemmekraft nok til å få både salen og datteren til å tro på kjærlighetssvik som løsning.

Intim og myk Aida

De rivaliserende kvinnene dannet talende kontraster. Mzia Nioradze som Amneris sto frem som maktundertrykkelsens kanskje største offer, med en stemme spiss av sjalusi og tilslutt nesten skrikende av desperasjon da det går opp for henne at hun selv har sørget for sin elskedes død. Ikke bare pent, men angsten hennes slo inn med gripende kraft!

Den fargede sopranen Tiffany Abban sang Aida med en vakker, myk stemmeklang, og fylte det resignerte og intime rommet som maktscenene stengte ute. Og hun vokste til store høyder da lojalitetskonfliktene strammet seg til. Duetten med Søberg i 3.akt var strålende! Sluttscenen i graven med sin elskede Radames ble usentimentalt vakkert fortalt. Dette var en Aida som grep med både menneskelig skjørhet og sterk, brutal kraft.