Kjedelig og fargeløst

Etter mange måneder uten egne produksjoner, er Agder teater endelig i gang igjen. I helgen ble intimsalen på Kilden Teater- og Konserthus innviet med en spesialbestilt forestilling basert på et utvalg av Kjell Askildsens prosa.

Dessverre ble det en forestilling der nødvendige dramaturgiske grep ikke var tatt.

Derfor ble «Den som dikter -» kjedelig, fargeløst og stillestående teater.

Fokus på Thomas F

Det er rart, for om Kjell Askildsens tekster ikke er handlingsmettede, så er de like fullt ladet av dramatikk, de har sprengkraft, følelser, konflikter – og de griper dypt.

Regissør Anne-Karen Hytten har stått for tekstutvalget, og hun har valgt å konsentrere forestillingen rundt Thomas F fra novellesamlingen «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» – noe som i utgangspunktet er et godt valg.

Ut fra Thomas Fs erindringer og betraktninger springer andre hendelser og situasjoner hentet fra andre av Askildsens noveller – og også fra noen av hans romaner.

Til sammen kretser handlingen rundt en gammel manns tilbakeblikk på livet. Tanken er i utgangspunktet ikke så dum. Men på vei fra tanke til handling er noe gått tapt.

• LES OGSÅ: Knapphetens forfatter

Trygt og ærbødig

For i stedet for å skape spennende, overraskende og nytenkende teater, har Hytten valgt en trygg, nærmest ærbødig tilnærming til tekstene. Dermed tør hun heller ikke å utfordre dem. Dermed fremføres tekstene slik man leser dem i boken. Ingen ting overrasker.

I stedet for å fortelle en historie som går mot et høydepunkt, blir «Den som dikter -» en oppvisning i episoder, ledsaget og brutt av poetisk pianomusikk.

Stykket bygges opp av konfrontasjon etter konfrontasjon, uten at stykket som helhet har noen tydelig spenningskurve. Karakterene har heller ingen utvikling, de er statiske, og dermed blir også forestillingen stillestående.

Anmeldelsen fortsetter under NRKs Sørlandets reportasje om stykket:

Stryker tekstene mykt

Kjell Askildsens tekster står som påler, de tåler at man tør å utfordre dem, dra i dem, se dem fra nye vinkler.

Men ingen ting av dette er blitt gjort her.

Alt, fra musikkvalg til scenografi- og fargevalg til tekstutvalg, dramaturgi og regi, stryker Askildsens tekster mykt over kinnet i stedet for å hente frem sprengkraften de rommer og la den møte teaterets egenart.

Igjen: Tenk hva det kunne blitt!

Anstrengt humor

Et annet moment ved forestillingen er trangen til å underholde. Askildsen er noen ganger umiskjennelig sørlandsk i sitt språk, han har formuleringer som får en til å smile lunt midt i alvoret han beskriver.

Disse setningene dras frem i «Den som dikter -», men da som noe som oppleves som humoristiske innslag.

Denne trangen til å underholde sperrer noen ganger for det opprinnelige i teksten, og er et virkemiddel man skal være varsom med.

Prøv igjen

Rett nok er Bjørn Skagestad en fin, gammel Thomas F, Mardon og Otto. Og noen av scenene som utspiller seg, er rett nok fine øyeblikk. Og det skal skuespillerne ha, de er tro mot regien.

Men mer enn det er det dessverre ikke.

Etter lang tids teatertørke fortjener sørlandspublikummet at Agder teater og Kilden leverer spenstige produksjoner - åpne, overraskende og med utsikt.

Første forsøk snublet. Men det er bare å reise seg og prøve igjen.

Hør anmelder Karen Frøsland Nystøyl i samtale med Kulturnytts programleder Birger Kolsrud Jåsund: