Hopp til innhold

Knapphetens forfatter

– Det kommer ut alt for mange skravlete bøker i dag, mener forfatter Kjell Askildsen.

Forfatter Kjell Askildsen

Kjell Askildsen kunne, mens han var aktiv forfatter, jobbe med en eneste novelle i et helt år.

Foto: Anders Malm / NRK

– Jeg har valgt meg novellen, fordi det er den eneste formen jeg kan skrive i, forteller Kjell Askildsen.

NRK.no treffer forfatteren på Litteratursymposiet i Odda, hvor han blant annet deltar på et seminar om novellesjangeren.

Askildsen (82) debuterte i 1953 og har en lang forfatterkarriere bak seg. Han sier at han har sluttet å skrive nå, men snakker likevel om skrivingen i nåtid. Han er kjent for en svært knapp skrivestil, og et uvanlig lavt utgivelsestempo.

– Det kan gå et år mellom hver novelle jeg skriver, eller jeg kan kanskje skrive to noveller på et år, forteller han.

– Jeg skriver bare når jeg føler at jeg kan skrive.

Når han ikke skriver, så venter han. Men på hva? Jo, han venter på et bilde, forteller han.

– Jeg leter etter et åpningsbilde som for meg er spennende.

Setning for setning

Et slikt bilde kan gjenfinnes i «Spikeren i kirsebærtreet» fra novellesamlingen «Et stort øde landskap» (1991). En sønn står i vinduet og ser ned på sin mor, som slår en lang spiker inn i et kirsebærtre i hagen.

– I denne novellen hadde jeg bare dette bildet som utgangspunkt. Sønnen ser moren gå ned til et plankegjerde, og bli stående der. Da jeg skrev den, visste jeg ikke mer enn det, forteller han.

– Jeg vet aldri hva som skal hende i novellene jeg skriver, men bygger dem setning for setning. Hver setning skal åpne opp for en ny.

Sakte, men sikkert tar novellene form.

– På en god dag kan jeg få til 20 setninger, andre dager bare to.

Skapte usikkerhet

Det er blitt sagt at det største komplimenten en forfatter kan få, ikke er å få etterlignere, men at andre forfattere skygger banen og tenker at «denne tomten er tatt».

Slik har mange oppfattet Askildsens novellestil, som i enkelte kretser har fått navnet Askildsen-skolen: korthugde setninger, få språklige bilder, ikke noe overflødig.

Novelleforfatteren Hans Herbjørnsrud, venn og rival, er en av forfatterne som har følt på dette, fortalte han på seminaret i Odda.

– Da Askildsens novellesamling «Ingenting for ingenting» utkom i 1982, skapte det problemer for meg. Boken gjorde veldig inntrykk, og skapte samtidig usikkerhet hos meg. «Denne veien kan jeg ikke gå,» tenkte jeg.

– Det ville være å følge opp noe Askildsen i sin form gjør fullkomment. Bevisst eller ubevisst endte jeg opp med å prøve å distansere meg fra ham, som en slags motpol, forteller Herbjørnsrud, som er kjent for en mer eksperimenterende novellestil.

– Jeg hadde alt å tjene på å være Askildsens motpol. Det er kanskje frekt å si det, men det er min vurdering nå i dag.

Forfatter Kjell Askildsen

Askildsens knappe skrivestil blir av flere beskrevet som umulig å kopiere.

Foto: Anders Malm / NRK

Vil bevare sjangeren

Forfatter Tomas Espedal har flere ganger de siste årene gått hardt ut mot norske novelleforfattere, som han mener er for bundet til en konservativ sjanger.

Til Morgenbladet uttalte han nylig at han «skulle skrive en novellesamling uten en eneste novelle»:

– Diktet er sprengt. Romanen har tøyet grensene sine til det ytterste. Men hvorfor er novellesjangeren fortsatt omgitt av så mange konvensjoner? Noen må ta for seg novellen, og nå gjør jeg det. Det kjennes som en enorm frihet – eg kan faen meg gjøre akkurat ka eg vil, mente Espedal.

Askildsen er sterkt uenig med Espedal. Han mener derimot at novellen er en truet sjanger.

– Den norske novellen bør ikke sprenges, men renses.

– Novellesjangeren handler for meg om språklig og formmessig renhet. Det blir meningsløst å skrive noveller hvis ikke hver setning er god. Det kommer ut for mange skravlete novellesamlinger i dag, mener han.

Konfliktene oppstår av seg selv

Mens man i romanen kan tillate seg anekdoter og sidesprang, må novellen holdes stramt i tøylene.

– Man må være streng når det gjelder å opprettholde novellen som kunstart. Jeg skriver for å skape kunst. Jeg skriver noveller som en kunstner maler et maleri, eller komponist lager kammermusikk, sa forfatteren på seminaret.

Mange av Askildsens karakterer er passiv-aggressive observatører, som sitter fast i en eller annen situasjon.

– Jeg konsentrerer meg om formen, og så kommer dramaet av seg selv, forteller han.

– Når jeg skriver på denne måten, dukker det alltid opp konflikter. Tette familiebånd. Forholdet mellom mann og kvinne. Dette fengselet vi opplever i nære relasjoner, er for meg en drivkraft i novellene.

– Derfor blir de ofte også amoralske.

Dette skal man ikke nødvendigvis holde mot forfatteren.

– Jeg er lydig mot setningene som ligger bak, sier Kjell Askildsen.

LES OGSÅ: Jakten på siste setning i Min kamp 6

LES OGSÅ: Kastet to års arbeid i søpla

LES OGSÅ: - Gråt så fælt at jeg ikke så tastaturet

Kulturstrøm