De fleste av oss som var barn eller unge på 70-tallet husker the Runaways: Fem amerikanske tenåringsjenter med fjærklipte hårmanker, eyelinersota blikk, tøffe oppsyn og hard rockemusikk, som brøytet vei for en hel generasjon jenter som ville spille i band.

Nå kan vi se filmen om The Runaways’ tilblivelse og vei mot berømmelsen, representert ved de to frontfigurene: Den svarthårede rytmegitaristen Joan Jett og den blonde vokalisten Cherie Currie.

Fra campingvogn til Japan

Året er 1975, Joan Jett går i svart skinnjakke, lytter til Suzi Quatro, øver hardt på gitaren sin og drømmer om å starte band. Hun får med seg en trommis og tar kontakt med den eksentriske produsenten Kim Fowley, som straks ser salgspotensialet i å plassere en gruppe purunge jenter foran et testosteronstint rockepublikum. Men de trenger et blikkfang bak mikrofonen. På en nattklubb får Fowleys blikk øye på den knapt 15 år gamle Cherie Currie, med englefjes og David Bowie-inspirert klesstil.

Så går Fowley igang med å omskape de keitete jentene til et samspilt band med scenetekke og rock’n’roll-attityd, som samtidig skal kreve sin plass i et mannsdominert miljø. Øvingene foregår i en skitten campingvogn. I filmens beste scene har Fowley leid inn lokale tenåringsgutter som skal bombardere jentene med søppel og ølbokser mens de spiller. Slik skal de få en forsmak på turnelivet. Samtidig er Cherie på audition for vokalistjobben. Fowley herser med henne for å få henne til å fremstå mer aggressivt sexy og lykkes til slutt. Visstnok ble hitlåten Cherrybomb skapt ved denne anledningen.

Fra de første famlende gitarriffene i campingvogna og de første spillejobbene i sjuskete konsertlokaler følger vi The Runaways’ utvikling fram til 1977, til en Japan-turne preget av hysterisk stjernedyrkelse. Underveis gjennomgår jentene en bråmodning, og for Cherie blir det for mye for fort. Hard festing med utstrakt rusmisbruk og en stadig mer fremmedgjort forhold til rollen som sex-symbol bidrar til at hun trekker seg fra bandet.

Fokus på Joan og Cherie

Kristen Stewart og Dakota Fanning er to av Hollywoods heteste unge stjerner akkurat nå. Førstnevnte er mest kjent fra Twilight-filmene, men slo igjennom som astmasyk 12-åring i Jodie Foster-thrilleren ”Panic Room” og overbeviste siden som forelsket ungjente i ”Into the Wild”.

Dakota Fanning har på sin side fortrinnsvis spilt bedårende, veslevoksne småjenter i filmer som ”I am Sam”, ”Man on fire” og ”War of the Worlds”. I ”The Runaways” får både hun og Stewart ettertrykkelig ristet av seg det litt passivt drømmende preget de er blitt pådyttet i tidligere roller. Og begge gjør maksimalt utav sine rollefigurer, som ellers kunne ha havnet farlig nær det klisjéfylte. Bak den svartkledde, mutte og skulende fasaden klarer Kristen Stewart å fremstille Joan Jett som en dedikert ung kvinne med integritet og ambisjoner, en som tar musikken og bandet på alvor. Det er lett å forestille seg at hun kan passe i rollen som Lisbeth Salander, i den amerikanske nyinnspillingen. Dakota Fanning har fått mer å spille på. Hun er den eneste i bandet som skildres med en bakgrunnshistorie og et familieliv, og filmen baserer seg løselig på hennes selvbiografi ”Neon Angel”.

Fanning og Stewart synger også selv i filmen, og kommer godt utav også dét – visstnok med coaching fra virkelighetens Joan og Cherie.

De øvrige bandmedlemmene forblir vage skikkelser i bakgrunnen. Dette fører til at filmen oppleves som litt i tynneste laget som et band-portrett, men har juridiske årsaker, etter som de to andre gjenlevende medlemmene, Lita Ford og Jackie Fox, ikke gav sitt samtykke til filmen. Hvis du vil ha mer balansert fremstilling av The Runaways som band, kan du ta en titt på dokumentarfilmen ”Edgeplay” fra 2004.

Ikke dyptborende

Denne beretningen er regissert av italiensk-kanadiske Floria Sigismondi, kjent fotograf og regissør av musikkvideoer for blant annet Marilyn Manson, David Bowie, The Cure og White Stripes. ”The Runaways” er hennes første spillefilm.

Og det er tydelig at hun ikke er ute etter å bedrive psykologiske dypdeboring eller revolusjonere musikkbiografi-sjangeren.Særlig andre halvdel av filmen er full av scener som vi har sett mange ganger før i denne sjangeren: konsertopptredener, drikking, dop og sex bak scenen, trøtte transportetapper på turnebusser, krangling og sammenbrudd.

Klassisk oppvekstskildring

Det spesielle ved ”The Runaways” er at det er 15-16-årige jenter som lever dette gjennom-mytologiserte rockn’roll-livet. Og den langt bedre første halvdelen av filmen gjennomsyres av en smittende energi og friskhet, og av en følelse av ungdommelig opprørstrang og utbrytertrang, pakket inn i et visuelt lekkert tidsbilde.

Floria Sigismondi legger også vekt på å presentere hvordan jentene både er et produkt av musikkindustrien, personifisert av produsenten og manageren Kim Fowley; og foregangskvinner og viktige forbilder i en tid hvor man sjelden så jenter med elektiske gitarer.

Og like mye som et biografisk musikk-drama kan man se filmen ”The Runaways” som en klassisk oppvekstskildring. I så måte har den faktisk mye til felles med to andre filmer som nå går på norske kinoer: Fish Tank og An Education. I alle tre filmer møter vi lidenskapelige jenter midt i tenårene, vågale og seksuelt eksperimenterende, og fulle av lengsler etter å bryte ut av en begrensende tilværelse, men som litt for tidlig oppdager at det voksenverden de lengter så sterkt etter kan by på noen bitre erfaringer.