For mye trøkk i filmuttrykket

«Rottenetter» er en film med selger-stereotyper. De viser seg gjennom fakter og væremåte, men i stor grad også gjennom hva de sier. Det er problematisk, for deler av dialogen er ubegripelig.

Lydsyke

Lyden er dårlig i perioder. Klarheten svekkes ytterligere ved at talen er ørlite usynkron med bilde til tider. Og en god del av diksjonen er dårlig. Det gjelder både i østlands- og vestlandsdialekter. Den norske lydsyken, kan vi kalle det.

Lydarbeid er blitt så enkelt i vår tid at norske filmprodusenter tar for lett på jobben. Vi hører det på resultatene. I «Rottenetter» er det til gjengjeld lagt på rikelig med bulder og trøkk til de tematiske høydepunktene, eller omvendt, det er kanskje for rikelig. Lyden overkjører noen fine detaljer. Det finnes noen av dem i filmen.

Ujevne skuespillere

Filmen beretter om en ekstrem livsstil. Den handler om Nattens næringsliv, som Festivalavisa i Haugesund kalte det i årets siste utgave.

Filmen er ujevnt castet. Valget av skuespillere og typer er diskutabelt. Noe av spillet er for tydelig. Enkelte aktører betoner vulgariteten ganske voldsomt, mer voldsomt enn vi amatører tror det kan være blant mennesker i så pene omgivelser.

Råtassene i sorte dresser vasker ikke de hvite skjortene sine selv. I den grad de har et hjemmeliv, kan det være sammen med glamourmodeller og lignende rekvisitter. Jobben deres tar all tid, all oppmerksomhet og all samvittighet.

Kjøpesex

Jobb og sexliv går i ett, nesten. Det er kjøpesex. Omgang med mennesker utenfor miljøet, kan gi dem feil perspektiv på det der med jobb og penger og makt og nytelse.

De selger finansieringspakker og andre abstrakte produkt med oljerelasjon. Langt ute i næringskjeden et sted, i virkeligheten, lider mennesker som har vært utsatt for den industrien Sagen Brygge og Sagen Oil representerer.

Det er trolig benzen som har gitt senvirkninger. Vinnerne og taperne kommer ubehagelig nær hverandre i Arild Østin Ommundsens film. Det er den nærheten som legger drama til miljøtegningen.