Variasjonene er små i norske dokumentarfilmer, mener Kulturnytts anmelder Einar Guldvog Staalesen.
Mistet hukommelsen
”Jakten på hukommelsen” er imidlertid noe annerledes. Historien er mindre privat. Den handler om et sykdomstilfelle som ikke er tragisk, men interessant.
Øyvind Aamot er en av 15 som har fått diagnosen "amnesia retrograd". Han mistet hukommelsen i et fjellområde et sted nordvest i Kina. Alt før i livet var glemt, men han hadde ferdigheter i behold, og språkkunnskap.
Kinesere som hjalp ham fikk formidlet at penger og pass er viktige papir. Så fant de telefonnumre i bagasjen hans. Filmen er en reise gjennom Aamots reise og underlige sykehistorie. Hvor, hva, hvordan, når, hvorfor……?
Priviligert
Han var en 27-årig hippitypete, saxofonspillende, sosialantropologistuderende backpacker med ekstremt langt blondt hår i rastafletter. Han ville langt ut for å trenge dypt inn i kulturer og folk.
Etter smellen viste han ikke forskjell på barn og voksne, bare at noen mennesker er store og andre små. Han kjente ingen venner. Ingen navn. Og nå i ettertid, noen år etter riktignok, sier han at han føler seg privilegert som har fått en så ekstremt sjelden opplevelse i livet.
Filmen sier oss at han er privilegert som har familie og venner og hjemland som klarer å snu en potensiell tragedie til en interessant opplevelse. Og så er han privilegert som var blant kinesere da det skjedde.
Ikke føleri
Øyvind Aamot hadde seilt sammen med sin venn Thomas Lien i et halvår da han gikk på land i Kina. Den samme Thomas Lien har nå laget filmen. Vi ser at relasjonene er nære, noen refleksjoner er litt innforståtte, men observasjonene er ikke nærsynte. Lien er stødig i både blikk og holdning. Her fortelles det historie, man driver ikke med føleri.
Bildene er så varierte og variable som veksling mellom fortid og nåtid og amatøropptak og proffilming, gjerne er. Den pålagte lyden er passe nøktern.
Konklusjon: Historien er interessant. Og filmen forteller den godt.
Les anmeldelsen fra P3 her:
