Overtydelig installasjonskunst

Østfold fylkesgalleri i Moss, også kalt Punkt Ø, viser frem til slutten av september en stor skulptur-installasjon av Marian Heyerdahl som har tittelen ”Terrakotta-kvinnen” - på engelsk ”The Terracotta Woman”.

Utstillingen har i løpet av 2007 vært vist både i Beijing og i Seoul.

En kinesisk terrakotta-hær

En stor sal på Punkt Ø er fylt av et femtitalls menneskestore figurer laget av brent leire. De er stilt opp på geledd som en hærtropp.

Heyerdahls figurer er nemlig delvis kopier av de berømte ”terrakotta-krigerne” som ble funnet i Xian i Kina på 1970-tallet. Disse er del av et stort gravkompleks for Kinas første keiser, Qin Shi Huang, fra 200-tallet f.Kr. Han er kjent som en nådeløs despot som samlet Kina til ett stort rike og som ved hjelp av utallige tvangsarbeidere fikk bygget forløperen til den kinesiske muren - foruten sitt gigantiske gravmonument. Som de egyptiske faraoene var han besatt av tanken på døden.

Denne hæren som bare delvis er utgravd består av omkring syv tusen soldater stilt opp i kampformasjon, samt hester og kjerrer. Dette er et av de mest imponerende arkeologiske funnene gjort i forrige århundre og har blitt en av Kinas fremste turistattraksjoner. På nettet er det ikke noe problem å få kjøpt kopier av disse figurene i alle størrelser. For de som er i 1:1 størrelse må man gi fra ti til femten tusen kroner. Ved siden av funnets arkeologiske betydning har det således vokst opp en hel liten industri omkring disse figurene.

Fra mann til kvinne

Sett bakfra er Heyerdahls figurer identiske med disse krigerfigurene og er produsert med hjelp av håndverkere på stedet. Som de oppstilte krigerne vender hennes figurer blikket samme vei, kledd i de samme rustningslignende gevantene som originalene. Forskjellen er at figurene på forsiden har fått kvinnelige attributter i form av bryster og gravide mager, og kvinnelige ansiktstrekk. De står rett opp og ned, statiske, ubevegelige og samtidig kraftfulle. Det er transformasjonen av disse kjente figurene fra menn til kvinner som er det bærende hovedgrepet.

I likhet med orginalene er hver figur individualisert og forskjellig fra de andre både når det gjelder armgester og ansiktsuttrykk. De er imidlertid også tilført objekter og andre elementer som bryter markant med originalene og metaforisk bringer inn en historie om krig, vold og overgrep - inn i vår egen tid. Dette med hjelp av f.eks. patronhylser, stålpiler som står ut av magen, plastledninger fylt av blodrød væske, eller en arm som er kappet av. Titler som ”Breast Amputation”, ”Chemical War”, ”Offering Dead Baby”, ”Suicide Bomber”, ”Gene-Manipulation” og så videre sier noe om at denne krigstematikken knyttes opp mot et videre spekter av aktuelle problemstillinger.

Den tetralske regien som er valgt på Punkt Ø understreker tyngden av disse spørsmålene. Utstillingssalen er mørklagt, bare et svakt lys faller over figurene fra spotlys i taket, noe som lader det hele med en alvorlig og nesten sakral stemning. Regien kan ligne den form for dramatisert iscenesettelse man blant annet møter på museer som stiller ut klenodier fra tidligere kulturer.

I Frida Kahlos tegn

Heyerdahls hær av sårede kvinner vender seg alle mot det som er det sentrale endepunktet og fokus for installasjonen. Det består av en hest, med kvinneansikt og med lange fletter som en slags man. Den er samtidig gjennomstunget av stålpiler som det renner blodrød farge fra. På bakken under hesten ligger det et rødt hjerte. De som kjenner mexikanske Frida Kahlos lidelsesfylte kunst vil dra kjensel på spesielt et av hennes kjente motiver, hvor hun fremstiller seg selv på lignende vis som en såret hjort gjennomboret av piler.

Heyerdahls installasjon er således spekket med referanser til store og ladete størrelser i kulturhistorien og i kunsten. I tituleringen av et par av hennes kvinnefigurerer finner vi også sitater av amerikanske kunstnere som Jenny Holzer (”Abuse of Power Comes as no Surprise”) og Barbara Kruger (”Your Body is a Battle Ground”).

Kunstnerisk uforløst

I sin installasjon og i det hun sier omkring den ønsker Heyerdahl å berøre helt vesentlige spørsmål. Det feministiske fredsbudskapet kan ingen kan si seg uenig i, selv om motsetningen mellom kvinner som utelukkende fredselskende ofre og menn som voldelige krigere blir vel enkel og klisjemessig. Spørsmålet blir om den kunstneriske realiseringen klarer å forløse all denne viljen til dyp, universell og politisk mening?

I mine øyne klarer denne installasjonen ikke det. Selve det formmessige, behandlingen av de forskjellige materialene og bruken av symboler blir for skjematisk. De potente og smarte referansene til kinesisk keiserkunst, Frida Kahlo-myte og amerikansk konseptualisme synes lite kritisk gjennomreflektert.

Besøksprotokollen med hilsner fra publikum viser at mange publikumere har latt seg bevege, men for egen del må jeg si at utstillingen trykker på litt for mange effekt-knapper til at jeg lar meg rive med. Det hele fremstår som en lettselgelig meningspakke som kun bekrefter common sense og ikke utfordrer oss på noe nivå. Når generalsekretær i det humanitære Røde kors åpner utstillingen og utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver forordet i den påkostede boken laget i forbindelse med prosjektet, blir den offisiøse innpakningen og legitimerende retorikken litt svett. Det hele er båret av en god vilje, men det bærer ikke på det kunstneriske planet hvis man ser det med kritiske øyne.