Kommentar

Kollektiv klimakollaps

Stortingets behandling av klimameldingen gir ingen svar på hvordan de ambisiøse målene i Parisavtalen skal nås. Det utløser hjertesukk.

Presentasjon for Stortinget av plan for gjenåpning av Norge

Politikerne må være ærlige og ikke innbille folk at den ekstreme velstandsveksten oljen har ført med seg, er mulig å kopiere, skriver Magnus Takvam. Bildet fra Stortinget er fra da statsminister Erna Solberg (H) redegjør for sin strategi for gjenåpningen for Stortinget onsdag.

Foto: Torstein Bøe / NTB

Mitt hjertesukk er ikke uttrykk for moralisering.

Det er ingen som hevder det er lett å redusere klodens utslipp av klimagasser. Heller ikke på hjemmebane i Norge.

Sukket kommer av mangel på konsistens.

Når politikerne stiller seg bak Parisavtalen fra 2015, forskningen som ligger til grunn, og målet om netto-null utslipp innen 2050 – burde det være et minstekrav at de også peker ut en vei til å nå dit.

Det har de ikke klart.

Trontaledebatten 2020

Høyres Stefan Heggelund har hatt ansvaret for å lede Stortingets behandling av klimameldingen.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Hvorfor ikke klimaforlik?

De som etterlyser et bredt klimaforlik viser til at man har greid det før – i 2008 og 2012.

Når det er vanskeligere denne gang, har det flere forklaringer. For det første fordi det den gang var flere «lavthengende frukter» som ikke var politisk kontroversielle:

Støtte til regnskogprosjektet, et mål om at trafikkvekst til byene skulle skje via kollektiv, sykkel og gange – og forbud mot oljefyring.

Nå er i tillegg både forskernes advarsler mer alarmerende enn den gang, og virkemidlene hardere både økonomisk og politisk.

Dermed vekkes de tradisjonelle politiske konfliktlinjene opp, og sperrer for enighet i et valgår.

Hvem har det politiske ansvaret?

Da det ble klart at det ikke ble et bredt forlik over blokkgrensene, har mye av debatten vært en nokså usjarmerende forestilling om hvem som har ansvaret for det.

Selv om det er mulig å peke ut flere syndebukker, er mangelen på en samlende løsning snarere uttrykk for en kollektiv kollaps – enn at en eller to aktører skal henges ut.

Da regjeringen foreslo en økning av CO₂-avgiften til 2000 kroner fram mot 2030, ble det møtt med jubel fra miljøbevegelsen, som stilnet raskt da mangelen på enighet mellom partiene ble kjent.

Slik politikerne har posisjonert seg nå, har det aller største grepet i meldingen ikke et operativt flertall bak seg.

Sp og Frp er nøkkelpartier i hver sin regjeringskonstellasjon, og utgjør blokkerende mindretall når avgiftene skal vedtas i kommende statsbudsjetter.

Miljøpolitisk legitimitet

Norge har på mange måter et vanskelig utgangspunkt for å få til betydelige utslippskutt:

Vår industri benytter ren vannkraft som energikilde. Prosessindustrien genererer utslipp gjennom selve framstillingen av produktet, enten det er sement eller aluminium, og ikke fordi de bruker skitten energi i produksjonen.

Plattformer på Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

Det er helt riktig å slå fast at Norge har et vanskelig utgangspunkt for å få til betydelige utslippskutt, skriver Magnus Takvam. Bildet er av Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

Foto: TOM LITTLE / TOM LITTLE

Da er det kun nye måter å framstille disse produktene på, ny teknologi, som kan redusere utslippene fra denne delen av industrien .

I tillegg skaper petroleumsnæringen berøringsangst hos de største partiene av frykt for økonomi, arbeidsplasser og distrikter. I sum en ganske tøff jobb å få ned utslippene.

EU har satt av betydelige midler i et eget fond som skal kompensere regioner og næringer for den omstillingen EUs store klimaplan «Green deal» fører til.

Regjeringen her hjemme har nøyd seg med antydninger – at inntektene fra økt CO₂ avgift skal tilbakeføres til befolkningen og næringslivet, enten i form av skattelette eller direkte kompensasjon.

Det er en forutsetning for å få bred oppslutning at politikerne samler seg.

Ikke bare om virkemidlene i klimapolitikken, men også om tiltak som hindrer at omstillingen slår urimelig ut – sosialt og økonomisk. Der mangler det også en klar retning.

Gode forutsetninger

Selv om våre spesielle forutsetninger skaper utfordringer i klimapolitikken, har likevel få andre land i sum bedre utgangspunkt for en omstilling enn Norge.

EUs «rettferdighetsfond» har sin hovedforklaring i den store ulikheten som fins i EU, særlig etter finanskrisen, der hele regioner risikerer å bli etterlatt i fattigdom ved en rask grønn omstilling.

Dette har Norge langt bedre muligheter til å unngå, fordi de nye grønne næringene i stor grad er distriktsnæringer som kan erstatte arbeidsplasser som forsvinner fra oljen.

Men politikerne må være ærlige, og ikke innbille folk at den ekstreme velstandsveksten oljen har ført med seg, er mulig å kopiere.

Men det budskapet er det kanskje også vanskelig å bli enige om i et valgår?