Reisen som skapte Norges største helt

For 125 år siden var Norge ennå en nasjon i støpeskjea. En ung nasjon trenger egne helter og forbilder. Enter; Fridtjof Nansen.

Nansen var allerede før ferden mot Nordpolen en helt av dimensjoner. Han hadde krysset Grønland på ski og fortalt om i det i datidens aviser og blader. Titusener av mennesker hadde hyllet han etter den ekspedisjonen.

Nå var han tilbake etter en enda større dåd. Han hadde kjempet mot is og kulde i områder ingen mennesker noen gang hadde satt sin fot. Ingen hadde noen gang vært lenger nord. Om noe gikk galt, var ekspedisjonen redningsløst fortapt.

– Snakkes om tre til fem år, kjære!

Da ekspedisjonen startet tre år tidligere var Nansen både nygift og fersk førstegangsfar. Det stoppet han ikke fra å legge av gårde på den flere år lange ekspedisjonen mot Nordpolen. Han kysser kona Eva Sars farvel – og forsvinner inn i isødet på ubestemt tid.

Utgangspunktet var forskning på havstrømmene i Polhavet. Nansen hadde en teori om at de gikk fra øst til vest. Planen var å la seg fryse inn i polisen med skuta «Fram» og drive med den, gjerne så nært Nordpolen som mulig. På den tiden ante man hverken om det var land under isen eller hvor dypt havet var. Ekspedisjonen skulle gi svar.

– Nansen hadde med loddeline på 300 meter. Den måtte han skjøte på mange ganger, opp til 3000 meter uten å nå bunnen over alt. Det var en stor oppdagelse at Polhavet ikke er et grunt sokkelhav, men et basseng som går veldig dypt.

Det forteller Marit Reigstad. Hun leder forskningsprosjektet «Arven etter Nansen».

– Nansen gjorde de grunnleggende oppdagelsene i et hav vi visste veldig lite om. Strømmene i Polhavet er viktig for å forstå klimaet på jorda. Vi mangler ennå mye data, og det er spørsmål vi fortsatt jobber med.

Det Polhavet Nansen og «Fram» forsket og seilte i, var et friskt hav, upåvirket av menneskers aktivitet lenger sør. Nå viser IPCC-rapporten fra FNs klimapanel at det står dårligere til lengst nord på kloden.

– Det har vært dramatiske endringer i Arktis.

Drømmen om Nordpolen

I 1896 hadde ingen ennå vært på hverken Nordpolen eller Sydpolen. Nansen var en av mange polfarere som gjerne ville være først.

Selv om Nansen hadde fokus på forskningen i de tre årene i isen, var drømmen om Nordpolen også en del av det.

Men havstrømmene ville det annerledes.

Etter ett og et halvt år i isen så Nansen at «Fram» ikke kom til å drive over selve nordpolpunktet. Dermed forlot han og Hjalmar Johansen polarskuta for godt. Sammen skulle de to gjøre et forsøk på å nå selve Nordpolen på ski.

Turen over isen, med hunder som både trekkdyr og fôr, ble for lang. Selv om Nansen var en skiløper av rang, måtte de gjøre vendereis da de oppdaget at isen drev dem fortere sørover enn det de klarte å gå på ski. Hjemturen bød på nær-døden-opplevelser både i isvannet og i møte med isbjørn, padling i åpent hav i enkle kajakker og overvintring i en knøttliten hule på Frans Josefs land. Øygruppa, som ligger i nordøst for Svalbard, tilhører Russland.

I boka «Nansen: oppdageren» forteller historiker og forfatter Harald Dag Jølle blant annet om når Hjalmar Johansen ved en anledning går gjennom isen og bare så vidt berger seg opp. Gjennomfrossen og våt spør han Nansen om at de ikke kan sette opp teltet og varme seg litt. Svaret skal ha vært: «Vi er da ikke kvinnfolk heller».

Det ble ingen varmepause.

Både Nansen og Johansen var åpenbart tøffe karer, men Nordpolen nådde de aldri.

Helten over alle helter

Få vet i dag mer om Nansen enn Harald Dag Jølle. Han har skrevet flere bøker om polarhelten. Når NRK får tak i han, er han i god polfarer-ånd på nordspissen av Grønland på et forskningstokt for å merke hval med satellittsendere. Han forteller han til NRK om stemningen da Nansen kom tilbake til fastlandet.

– Forventningene var enorme. Utrustningen av ekspedisjonen hadde kostet tilsvarende halve universitetsbudsjettet. Nå hadde ingen hørt en lyd på tre år og ingen visste hvor han var. Så – ut av det blå – dukker han plutselig opp.

Nansen og Johansen hadde fått skyss med en britisk ekspedisjon de hadde møtt på Frans Josefs land. Fra Vardø sender han telegram til kona Eva og til forskerkolleger om at han er tilbake og at han er fullastet med ny informasjon om Arktis.

Det er stoff for verdenspressen.

Men hvor har det blitt av «Fram» og resten av mannskapet?

– Timingen er helt optimal, forteller Jølle. «Fram» har sprengt seg ut av drivisen og utrolig nok ankommer de Skjervøy bare ei uke etter at Nansen kommer til Vardø.

Mannskapet gjenforenes i Tromsø. Det er starten på en episk hyllingsferd langs kysten av Norge.

– Sørgående hurtigrute snur og fylles med musikkorps for å ta imot «Fram». Om det har vært mange småbåter som har fulgt NRKs «Sommerbåten», er det ingenting i sammenlikning med oppmerksomheten «Fram» får på hjemveien.

Nansen stopper utvalgte steder og taler til folket. I Trondheim møter halve byens befolkning på kaia. Det hele kulminerer i hovedstaden 9. september. En armada følger «Fram» inn Oslofjorden, det er besøk hos kongen, Bjørnstjerne Bjørnson taler (i folkemengden og ståket hører ingen hva han sier, selv om har røst som en basun ifølge frammøtte). Festen og feiringa varer i dagevis.

– Stemningen er helt vill, internasjonalt også. Det er umulig forestille seg hvor stor han var. Når Nansen senere skal holde foredrag i USA og det ryktes at han er på amerikabåten, stopper alt opp og det blir kaos. Roald Amundsen er kanskje mer kjent ute i verden i dag, men i samtida er Nansen størst.

Ny ekspedisjon i 2021

125-årsjubileet for Framekspedisjonen markeres også av forskere i dag. 36 forskere reiser i disse dager ut i det dype polbassenget for å forske på havstrømmer, biologi, kjemi og is. Det forteller Marit Reigstad i «Arven etter Nansen».

– Vi prøver å forstå hele systemet, litt som Nansen gjorde. Dagens forskere har en enklere hverdag enn det han hadde. Vi trenger ikke ha så stort fokus på å overleve, men må fortsatt være på vakt for isbjørn og ha væpnet vakt hele tida.

Men forskerne vet allerede at det er endringer i det polbassenget «Fram» seilte i. Vannet har blitt varmere, og de varme lagene av havstrømmene ligger lenger oppe i vannsøyla.

– Det bidrar til å smelte isen, ikke bare fra atmosfæren, men også nedenfra. Isen som har minka i polhavet er det mest synlige tegnet på klimaendringene vi har.

Nansen la grunnlaget for kunnskapen om hvordan havstrømmene henger sammen og forståelsen av hvordan Polhavet er avgjørende for klimaet på kloden. Det har forskerne i «Arven etter Nansen» tatt med seg når de har vært med på å skrive den ferske klimarapporten fra FN, forteller Marit Reigstad.

– Det er nok ikke bekymringa for Polhavet som får politikerne til å sette i gang tiltak, men økende ekstremvær. Men alle de endringene vi ser i Polhavet er skapt av oss som lever her lenger sør, så det er her løsninga må finnes.

Kilder:

Nasjonalbiblioteket

Harald Dag Jølle: Nansen: oppdageren, Gyldendal

Norsk polarhistorie bind 1, Gyldendal