Endurance i isen
Foto: Frank Hurley / State Library of New South Wales

Enveisbillett til Antarktis

Målet var å bli de første som kryssa Antarktis, men isen ville det annerledes.

Februar 2019: En selvgående undervannsbåt glir gjennom det iskalde Weddelhavet, like utenfor den antarktiske halvøy. Robotens ekkolodd er retta nedover. Dataene den sender opp til skipet SA Agulhas II vekker plutselig interessen til en forsker. Han gir roboten beskjed om å fokusere på et spesielt område på havbunnen med kameraet.

På drøyt 3000 meters dyp ser de restene av et skip. Et skip som ble bygd i Sandefjord, og i utgangspunktet skulle frakte rike turister til arktiske strøk der de kunne jakte på isbjørn. Men skipet frakta aldri turister, i stedet fikk 28 eventyrere enveisbillett til Antarktis.

Isfast

Februar 1915: På den tiende dagen uten fremdrift skrudde de av maskineriet. Det var uansett ikke motoren som styrte skipet, heller ikke seilene. Det var isen. Allerede to dager etter at de dro fra Grytviken på Sør-Georgia hadde de støtt på pakkis. Det var ved 57 grader sørlig bredde, omtrent like langt fra Sydpolen som Danmark er fra Nordpolen. Sju uker senere nærma de seg Vahselbukta. Planen var å forlate skipet der, og krysse Antarktis til fots. Men nå var det full stopp, de voldsomme ismassene holdt skipet som ei skrustikke. Ekspedisjonsleder Ernest Shackleton ga mannskapet beskjed om å prøve å lage ei råk, men ingenting nytta.

Den antarktiske vinteren nærma seg. Det var ingen grunn til å tro at forholdene skulle bli enklere for gjengen på skonnerten. Shackleton beholdt roen. Han viste ingen tegn til skuffelse eller irritasjon, men forklarte de 27 andre på skipet at det var på tide å innse realitetene – de måtte overvintre i isen. Endurance ble midlertidig omgjort til vinterkvarter. I horisonten i øst kunne de så vidt skimte landområdene som var målet for første etappe av turen, men isen hadde staka ut en annen kurs, rett vestover.

Drømmen om Antarktis

Ernest Shackleton hadde erfaring fra både kaldt og hardt vær. I 1903 ble han sendt hjem fra Antarktis med skjørbuk, etter å ha vært med Robert F. Scott på første del av Discoveryekspedisjonen. Men han ga ikke opp, 9. januar 1909 planta Shackleton Union Jack på et punkt ved drøyt 88 grader sørlig bredde. Ingen hadde på dette tidspunktet vært lenger sør. Den rekorden ble imidlertid slått snaut tre år senere, da Roald Amundsen vant kappløpet om Sydpolen mot tidligere nevnte Scott.

Med Endurance-ekspedisjonen ville Shackleton sette en rekord som ikke kunne slås, han hadde som mål å bli den første som kryssa det antarktiske kontinentet. Planen var å seile Endurance til Weddelhavet og gå i land i Vahselbukta. Derfra skulle ei gruppe først gå til Sydpolen, for så å fortsette videre over kontinentet til Rosshavet. Der skulle en annen del av ekspedisjonen vente med skipet Aurora som skulle frakte dem hjem.

Endurance kart

Planen var å krysse Antarktis, for så å seile hjem med en båt som venta i Rosshavet.

Så langt kom de aldri, men de hadde fortsatt ikke gitt opp håpet om å krysse Antarktis da sola forsvant for vinteren i mai. Skipet drev sakte nordvestover, bort fra Vahselbukta, og Shackleton begynte så smått å se seg om etter alternative steder å gå i land. Mannskapet gjorde sitt beste for å få tida til å gå. De spilte fotball på isen, gikk turer med hundene, sang, spilte kort – de satte til og med opp teaterstykker.

De skjønte at de ikke kom til å komme noen vei før isen begynte å smelte. Mot slutten av juni gjorde den det, men situasjonen ble ikke forverra – den ble dramatisk forverra. Isflakene rundt skipet delte seg og pressa seg under kjølen, noe som førte til at Endurance fikk voldsomt slagside. Skipet fikk mye juling de neste månedene, og 24. oktober kom nådestøtet. Et isflak slo hull på skroget, og vann begynte å renne inn. De flytta forsyningene og livbåtene ut på isen, men ga ikke opp skipet umiddelbart – vann ble pumpa ut, og skroget forsøkt forsterka.

Tre dager senere ga Shackleton mannskapet ordre om å forlate Endurance, det var ikke lenger noe håp om å berge skipet. De tok med seg så mye som de klarte å bære, og oppretta Dump Camp 100 meter fra vraket som hadde vært hjemmet deres de siste 15 månedene.

Nå skulle de bo i telt. Under dem var det først to meter is, så 3500 meter hav.

Over isen

Isflakene rundt Endurance var ikke spesielt godt egna for hurtig forflytning.

Foto: Frank Hurley / State Library of New South Wales

To leger, én fotograf og én blindpassasjer

Mer enn 5000 menn, og tre kvinner, hadde søkt om å få bli med på ekspedisjonen. Shackleton hadde plukka ut 27 som skulle få bli med på Endurance. De fleste var sjøfolk, men det var også plass til et par leger, en geolog, en biolog, en fysiker og en meteorolog. I tillegg var Frank Hurley med som fotograf. To hadde sagt fra seg plassen for å tjenestegjøre i de britiske styrkene da første verdenskrig brøt ut, og to hoppa på i Buenos Aires. Én gjorde det på lovlig vis, Perce Blackborow snek seg med som blindpassasjer. Etter hvert ble også han opptatt som fullverdig medlem av ekspedisjonen – forutsetninga var at han skulle spises først hvis de gikk tom for mat.

Ernest Shackleton

Sir Ernest Henry Shackleton om bord på Endurance.

Foto: Frank Hurley

Nå var den transantarktiske drømmen knust. Shackleton la en ny plan – å gå vestover over isen for å nå enten Paulet-øya eller Snow Hill-øya. De hadde regna seg frem til at begge lå omtrent 500 kilometer unna. I tillegg til 28 mennesker var de 69 hunder og en katt, skipets maskot Mr. Chippy. Nå ble både maskoten og de svakeste hundene avliva, de kunne ikke ha med seg noen som ikke kunne bidra på et eller annet vis. Livbåtene ble til sleder, og 30. oktober begynte ferden over isflakene.

Det ble en kort tur, de rakk å tilbakelegge snaut tre kilometer på tre dager før de skjønte at det var nytteløst. En ny camp ble oppretta, og de gikk jevnlig turer tilbake til skipsvraket for å hente ting de kunne ha bruk for. Fotograf Hurley måtte dykke under et lag med knust is for å få tak i glassplatene som skulle bli til ferdig fremkalte bilder, 120 av omtrent 500 fikk bli med videre. Hver tur inn i Endurance var et sjansespill, vraket var langt fra stabilt. 21. november 1915 så gruppa at baugen plutselig steg til værs, før skipet forsvant under isen og ned i dypet.

Sommeren gikk først og fremst med til å vente. La meg kjapt presisere så vi unngår forvirring – på Antarktis er det sommer i de månedene vi på den nordlige halvkule har vinter. Ved juletider gjorde de et nytt forsøk på å krysse isen, men det resulterte bare i et opprør fra skipstømmermann Harry McNeish, og at leiren ble flytta et par kilometer. Opprøret, som besto av ordrenekt og generell oppsetsighet, ble raskt slått ned, og den nye leiren fikk navnet Camp Patience. Der ble de i mer enn tre måneder, mens isen fortsatte å ta dem nordover. De kunne skimte land i vest, men hadde ingen mulighet til å nå det, isen lot seg ikke forsere. Matmangelen begynte å bli prekær, de fikk ikke fanga nok sel til å mette alle, så hundene måtte bøte med livet.

8. april sprakk isflaket de hadde oppholdt seg på i månedsvis, plutselig ble situasjonen prekær. De sjøsatte livbåtene, og manøvrerte seg gjennom isen. Selv om de ikke satt fast var det isen som bestemte, de måtte følge råkene som åpna seg opp, og trakk stadig båtene opp på isflak. Etter ei iskald uke med lite mat og drikke nådde de elefantøya – 800 kvadratkilometer med is, snø og nakent fjell nordvest for Antarktishalvøya. For første gang på 16 måneder hadde de fast grunn under beina.

Liten båt på stort hav

Elefantøya var intet blivende sted, og etter ei drøy uke på øya tok Shackleton med seg fem mann ut i en livbåt og satte kursen mot Sør-Georgia, øya de hadde dratt fra i desember 1914 – der var det en hvalfangststasjon. Nå skulle 1500 kilometer tilbakelegges i en sju meter lang båt, i et havområde som går for å være blant de minst gjestmilde på Jorda. Shackleton og de fem utvalgte var kontinuerlig gjennomvåte, og de måtte klamre seg fast til båten for å ikke bli kasta over bord til en sikker død. I tillegg gjorde det tette skydekket og de voldsomme dønningene det svært vanskelig å navigere. Frank Worsley, som hadde vært kaptein på Endurance, styrte båten på instinkt. Han visste at om de bomma på målet ville de forsvinne et sted i Sør-Atlanteren, og mannskapet som var igjen på Elefantøya ville aldri bli funnet.

Etter 14 særdeles slitsomme dager kom de fram til Sør-Georgia. Problemet var bare at sjøen var for røff til at de kom seg i land. I et døgn kjempa de for å unngå å bli knust mot klippene før de 10. mai fikk dratt livbåten på land ved King Haakon Bay på sørsida av øya. Der var det ikke noe hjelp å få, for å treffe på folk måtte de komme seg til hvalfangststasjonen i Strømnes, på øyas nordside. Strømnes ligger bare 35 kilometer unna i luftlinje, men kort luftlinje hjelper lite når den går over ei fjellkjede som ingen har kartlagt.

Ikke alle i reisefølget var i stand til å legge ut på fjelltur, de siste ukene hadde bydd på ekstreme påkjenninger, både fysisk og mentalt. Shackleton tok med seg de to friskeste, og la ut på tur. De tre resterende ble igjen på sørsida og søkte ly under livbåten i det som fikk navnet Peggotty Camp.

Endurance faktisk rute

Rødt: Endurances rute. Gult: Endurance driver med isen. Grønt: Mannskapet driver med isen etter at Endurance har sunket. Blått: Med livbåt tilbake til Sør-Georgia.

Utstyrt med et tau, ei isøks, og skruer gjennom skosålene, begynte trioen klatringa. Manglende oversikt over øyas geografi resulterte i en del prøving og feiling, flere ganger måtte de traske tilbake i sine egne spor etter å ha møtt hindringer. I morgentimene den 20. mai, etter å ha gått i 36 timer uten stopp, og i tillegg ha rusja ned ei fjellside på ei provisorisk kjelke, kom de til Strømnes.

Da Thoralf Sørlie, sjef på hvalfangststasjonen, åpna døra og så tre særdeles medtatte menn, slo det ham ikke at det kunne være overlevende fra Endurance-ekspedisjonen. I og med at skipet aldri kom tilbake til Sør-Georgia hadde de fleste trodd det verste.

– Kjenner du meg ikke igjen?

– Det er noe kjent med stemmen din, svarte Sørlie som hadde blitt invitert om bord på Endurance før skipet dro sørover.

– Jeg er Ernest Shackleton.

Konsert og koldbrann

De 22 som ble igjen på Elefantøya prøvde å gjøre det beste ut av en stusslig situasjon. Det første de gjorde var å bygge et lite tilfluktsrom av livbåter og seilduk, det var snart vinter. Frank Wild, som hadde kommandoen i Shackletons fravær, etablerte faste rutiner. Noen skulle til enhver tid holde utkikk etter båter, kjøkkentjeneste og «husarbeid» gikk på omgang, og hver lørdag var det konsert. I utgangspunktet hadde ingen fått lov til å ta med seg personlige eiendeler som veide mer enn et halvt kilo da de forlot Endurance, men det ble gjort unntak for en banjo.

De jakta på sel og pingvin, men Wild ga beskjed om at de ikke skulle bygge opp noe kjøttlager. Han trodde de kom til å bli redda i løpet av en måneds tid, og mente hamstring kunne oppfattes som ei fallitterklæring. Men en måned gikk, og de ble ikke redda. Stemninga ble stadig dårligere, og flere av ekspedisjonsmedlemmene var i skrøpelig forfatning, både fysisk og psykisk.

Elefantøya

Mannskapet som måtte bli igjen på Elefantøya, med unntak av Hurley som tar bildet og blindpassasjer Blackborow som ligger i hytta med koldbrann i foten.

Foto: Frank Hurley

15. juni måtte de to legene i følget amputere fem av tærne til blindpassasjer Blackborow, han hadde fått koldbrann. Det de ikke visste var at Shackleton to dager før hadde sett øya på 30 kilometers avstand, fra tråleren Instituto de Pesca, no. 1. På grunn av pakkis måtte han snu med uforetta sak.

Det første Shackleton gjorde da han kom frem til Strømnes var å sende en båt for å plukke opp de tre som var igjen på den andre siden av øya. Tre dager etter satte han kursen mot Elefantøya i hvalbåten Southern Sky. Den takla ikke isen, så neste stopp ble Falklandsøyene. Der fikk han kontakta London, men de kunne ikke sende noe skip før i oktober. Den britiske ambassadøren til Uruguay ordna med Instituto de Pesca, no. 1, som ikke var tilstrekkelig utrusta for forholdene. Det var heller ikke skonnerten Emma, som han også gjorde et helhjerta forsøk med i juli.

24. august var det fire måneder siden Shackleton og hans fem utvalgte hadde dratt fra gjengen på Elefantøya. Det var nesten to år siden ekspedisjonen hadde starta. De gjenværende hadde på dette tidspunktet begynt å gi opp siste rest av håp, det var tomt for mat, og isen lå tjukk. Dagen etter starta Shackleton sitt fjerde redningsforsøk, denne gangen med den lille taubåten Yelcho.

30. august 1916 så Shackleton Elefantøya igjen. Og denne gangen så menneskene på Elefantøya ham også. Han talte kroppene som myldra ut fra livbåtkonstruksjonen som hadde vært hjemmet deres i 137 dager. De var fortsatt 22.

28 mann forlot Sør-Georgia i desember 1914. Utrolig nok overlevde alle. De kom hjem til en verden som var mer opptatt av 1. verdenskrig enn polarekspedisjoner, tre av dem skulle senere dø på slagmarka. Shackleton prøvde seg først som diplomat, uten hell. Senere planla han en ny ekspedisjon som blant annet hadde som mål å kartlegge Antarktis' kystlinje. Han kom ikke lenger enn tilbake til Sør-Georgia. Der døde han av et hjerteinfarkt i 1922, 47 år gammel.

Det skulle gå mer enn 40 år før noen klarte å krysse Antarktis.

Vi vet ikke om Endurance kommer til å bli funnet i februar neste år. Det vi vet er at den britiske glasiologen Julian Dowdeswell kommer til å prøve. Hovedformålet med ekspedisjonen er å studere Larsen C-isbremmen som begynte å gå i oppløsning for to år siden. Endurance sank i akkurat det nabolaget.

Den heroiske tidsalderen for antarktisutforskning har vært over i snart hundre år. 3000 meter under havoverflata ligger Endurance som et minne om en tid da det fortsatt så vidt fantes tilgjengelige landområder å oppdage. Skal du være førstemann et sted nå, er det greiest å søke seg mot verdensrommet, eller nettopp havbunnen.

Som Dowdeswell sier det selv:

– Det ville vært en skam å ikke gjøre et forsøk på finne skipet.