– Det er ingen tvil om at Saddam Hussein har biologiske våpen og muligheten til å produsere mye mer i løpet av kort tid, sa USAs utenriksminister Colin Powell.
Stedet var FNs Sikkerhetsråd, datoen februar 2003.
Han sa videre at han var helt sikker på at Irak også arbeidet for å utvikle atomvåpen.
Den høyt respekterte amerikanske utenriksministeren hadde fått jobben med å fronte invasjonen av Irak internasjonalt.
Amerikanerne fikk likevel ikke noe FN-mandat, selv om en rekke land ble med på invasjonen.
- Les:
Noen uker tidligere sa daværende president George W. Bush i sin tale om nasjonens tilstand den 29. januar 2002 at Irak var en del av «ondskapens akse».
Han hevdet at Saddam Husseins regime utgjorde en økende trussel mot USA på grunn av sitt samarbeid med terrorister, og på grunn av sine masseødeleggelsesvåpen.
- Joar Hoel Larsen:
Med «gassdress» til beskyttelse
Det var klart for de fleste at en invasjon var under oppseiling, og NRK sendte fotograf Bengt Kristiansen og undertegnede til Kuwait City for å dekke utviklingen og starten på krigshandlingene.
Grensa til Irak lå bare en times kjøretur unna byen, og amerikanerne var i full gang med å bygge militærleire i grenseområdet.
Det var mildt sagt en veldig spesiell atmosfære i Kuwait City. Vi bodde på et flott hotell, men flere ganger i løpet av natta kunne vi bli vekket av hylene fra luftvernsirenene. Da var det avfyrt irakiske raketter mot Kuwait.
Vi var utstyrt med gassmasker og en dress som skulle gi en viss beskyttelse mot kjemiske og biologiske våpen. Vi stormet ned i hotellets kjeller når alarmen gikk, og det var en skremmende opplevelse, selv for de tøffeste.
Vi hadde hørt amerikanernes påstander om masseødeleggelsesvåpen, og kunne aldri vite om rakettene som kom ville ta livet av oss. Gassmaske og dress ville bare beskytte hvis vi var i utkanten av angrepet.
- Les:
- Les:
«Lenge leve Saddam Hussein»
Den 20. mars 2003 startet invasjonen.
250.000 amerikanske soldater, 45.000 britiske, 2000 australske og 200 polske soldater gikk inn.
Til å begynne med møtte den internasjonale koalisjonen lite motstand. I løpet av 28 dager hadde de kontrollen over de største byene.
Statuen av Saddam Hussein i Bagdad ble revet, noe som symboliserte at hans regime var historie.
Et par dager etter at invasjonen var i gang, fikk vi bli med britiske styrker et lite stykke inn i Irak. Vi stanset i en landsby der en gruppe menn sang og danset.
En britisk offiser fortalte at deres styrker var blitt møtt som frigjøringshelter av lokalbefolkningen og hilst med blomster, sang og dans.
En britisk journalist hadde med seg en egen tolk, og jeg spurte hva gruppen med irakiske menn sang og ropte.
«Lenge leve Saddam Hussein», var svaret.
Kaotisk maktvakum
Britene hadde satt i gang en renspikket propagandaaksjon overfor journalistene. Britiske offiserer løy oss rett opp i ansiktet uten å rødme da de fortalte om hvordan de ble møtt inne i Irak.
I mai 2003 landet president Bush på et hangarskip i Persiabukta, der han erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene i Irak var avsluttet. Det var heller ikke helt i tråd med sannheten.
USA hadde ikke nok soldater i Irak til å opprettholde en slags orden. Samtidig ville de for enhver pris ikke bruke maktstrukturene fra Saddam-regimet. Resultatet ble et maktvakum der kaos og ulike muslimske og militante grupper fikk råde grunnen.
Amerikanerne forsøkte å tvangsinnføre demoktratiske institusjoner i Irak. Landet har fått et parlament og en regjering, men sentralmakten er svak.
Og hatet mot USA er sterkt og levende i store deler av befolkningen.
Løgnenes pris
Ingen vet hvor mange mennesker som har mistet livet i løpet av denne krigen.
Amerikanerne har mistet mer enn 4400 soldater.
Men som vanlig er det sivilbefolkningen det har gått verst ut over. Irakiske myndigheter mener at antallet døde ligger på mellom 100.000 og 150.000.
Amerikanske og irakiske forskere presenterte en rapport der de hevder at 650.000 irakere har mistet livet. Denne rapporten har blitt kritisert fra mange hold for ikke å være riktig.
Men uansett hvilke tall som er riktige, lidelsene som den irakiske befolkningen har blitt påført og fortsatt blir påført i denne krigen mot terror, er nærmest ufattelige.
Irakerne hadde det ille under Saddam Hussein og hans diktatur, men samlet sett er det nok småtterier sammenlignet med hva amerikanernes krig har påført dem.
- Les:
Tidligere utenriksminister Colin Powell sier nå at løgnene han presenterte i Sikkerhetsrådet i 2003, er det verste som har skjedd i hans liv. Han unnskylder seg med at etterretningsorganisasjonen CIA foret ham med usannheter og mangelfull informasjon.
- Les:
Tidligere president George W. Bush sier nå at det han angrer mest på fra sin presidenttid, er den feilaktige etterretningsinformasjonen om Irak.
- Les:
Men det er andre som har måttet betale for feilene og løgnene.
