Blair: – USAs holdning forandret ikke vårt syn på Irak

Det er andre gang Blair møter foran Sir John Chilcots undersøkelseskommisjon - denne gang for å utdype omkring noen uoverensstemmelser fra forrige gang.

Kommisjonen kritisert etter Blairs forrige møte

Omkring 20 protestanter møtte opp med «Bliar»-skilt da Blair kom til Queen Elizabeth II Conferece Center i London.

Det er ventet at Blair - i løpet av de fire timene han skal vitne - blir spurt om manglende informasjon fra da han sto foran kommisjonen i januar 2010, samt det nyhetsbyrået AFP kaller «åpenbare uoverensstemmelser» mellom Blairs forrige forklaring, offisielle dokumenter og forklaringene til andre vitner.

Undersøkelsen, som begynte i juli 2009, har som mål å ta lærdom fra konflikten. Etter USA stilte Storbritannia med flest soldater i krigen. De ble kritisert etter at Blair forrige gang vitnet, for å ikke ha vært kritiske nok mot Blairs vitnemål. Denne gangen skal kommisjonen ha flere dokumenter og flere bevis slik at de kan presse den tidligere statsministeren hardere.

(Saken fortsetter under videoen)

Spør ikke om etterretningens troverdighet

I åpningen av høringen sier kommisjonsleder Chilcot at grunnen til at Blair er kalt tilbake, er fordi de trenger at noen punkter blir tydeliggjort fra forrige gang han var til stede.

Chilcot sier at Blair vil gi dem viktig informasjon om prosessen som førte til beslutningen om å gå til krig. Kommisjonen vil ikke gå inn på etterretningen som hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen eller hvordan disse opplysningene, som viste seg å være falske, ble gjort offentlig kjent.

Et av Blairs første svar er at etter angrepet mot USA 11. september 2001, var det klart at det internasjonale samfunnet måtte reagere på situasjonen i Irak. Blair benekter at møtet med USAs president George W. Bush i april 2002 var da han snudde i beslutningen om å gå til krig, og at det på det tidspunktet fremdeles ble forsøkt diplomatiske løsninger.

• Les også: – Jeg hadde gjort det igjen

– Saddam et «monster»

Da han sist møtte foran undersøkelseskommisjonen sa Blair at han ikke angret på invasjonen som førte til at Iraks diktator Saddam Hussein ble avsatt og senere hengt.

Blair sa da at han aksepterte ansvaret men ikke noe anger for å fjerne Saddam, og han insisterte på at den irakiske lederen var et «monster» som «ikke bare truet regionen, men hele verden» .

En av grunnene til at Blair i dag er tilbake foran kommisjonen, er for å finne ut hvorvidt den tidligere statsministeren var åpen og ærlig - også overfor sin egen regjering - om de mulige løsningene. Blair avbryter selv et spørsmål for å lese opp fra et intervju han gjorde i Newsnight i april 2002, der han var åpen om det å fjerne Saddam.

– Det var klart at Storbritannias holdning var at den irakiske lederen måtte la våpeninspektørene inn i landet, eller ville det komme handlinger. Det hadde jeg sagt offentlig, sier Blair.

– De riktige folkene var i møtene

Blair sier også at han vil være forbauset dersom regjeringsmedlemmer ikke var klar over at militære planer var igangsatt, selv om ikke alle ministrene fikk de detaljerte planene.

Han presses av kommisjonen for å svare på hvordan regjeringen tok beslutninger om Irak. Blair svarer at det var 28 møter i regjeringens ad hoc-komité om Irak, og at det ble tatt notater ved halvparten av dem.

– Vi hadde de riktige menneskene i møtene, insisterer Blair, og peker på at heller ikke Margaret Thatcher hadde finansministeren til stede i planleggingen foran Falklandskrigen.

– USA forandret ikke holdningen vår

Blair bir også bedt om å forklare hva han og Bush snakket om under en telefonsamtale i desember 2001. Innholdet i samtalen er hemmeligstemplet, men Sir Roderick Lyne i undersøkelseskommisjonen ber ham om en liste om hva som ble diskutert.

– Essensen i samtalen var Storbritannia var klare til å håndtere Irak-saken etter 11. september-angrepene, og ville samarbeide med USA. Men det var ikke USAs holdning som forandret hvordan britene så på saken. Storbritannia ønsket å gjøre noe med Iraks masseødeleggelsesvåpen, sier Blair.

Deretter kommer en kort diskusjon om hemmeligstempling. Blair er usikker på om et dokument som ligger foran ham er offentliggjort, men får beskjed om at det har vært på trykk i mediene og leser dermed opp fra det.

Dokumentet fra slutten av 2001 omhandler en løsning på Irak-problemet, og det står at det fremdeles er mulig å inneslutte Irak ettersom masseødeleggelsesvåpen-trusselen ikke er noe høyere enn før. I dokumentet slås det samtidig fast at Irak fremdeles produserer slike våpen.

Blair får også spørsmål om trusselen fra Irak hadde forandret seg etter 11. september 2001, noe han svarer nei til.

«Du kan stole på meg»

Kommisjonsleder Chilcot tar etterpå opp korrespondanse mellom Blair og Bush fra juli 2002. Korrespondansen er ikke gjort offentlig av hensyn til rikets sikkerhet. Chilcot spør Blair hva han synes om dette og om han er komfortabel med å snakke om disse konfidensielle sakene.

– En britisk statsminister og en amerikansk president bør være i stand til å snakke konfidensielt sammen, svarer Blair, men legger til at han er villig til å snakke generelt om innholdet i korrespondansen.

Blair sier at han fortalte Bush at «du kan stole på meg» når det gjelder å håndtere Irak, men at «det vil komme problemer». Han sier også at britenes foretrukne måte å håndtere Irak på, var gjennom FN.

Kommisjonsleder Chilcot er dermed fremme ved et av kjenepunktene i anklagene mot Blair: Blair sier at han ikke ga amerikanerne en «blank sjekk» gjennom lovnader om støtte fra britiske soldater - mens det ikke er forenlig med hva han sa i samtalene med Bush.

(Saken fortsetter under bildet)

Hørte ikke på rådgivere

Dokumenter som er frigitt foran gjenopptakelsen av høringene, som har hatt en seks måneders pause, viser at regjeringens ledende juridiske rådgiver har kritisert Blair for offentlig å antyde at Storbritannia kunne invadere Irak uten støtte fra FN.

Lord Peter Goldsmith, tidligere justisminister, var «ukomfortabel» med uttalelsene til Blair foran invasjonen i mars 2003. Bare to måneder tidligere hadde Goldsmith rådet statsministeren til at den gjeldende resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd ikke var nok til å rettferdiggjøre invasjonen.

Blair innrømmer overfor kommisjonen at Goldsmith burde hatt en større rolle i beslutningene foran invasjonen - ikke minst i forhandlingene om FN-resolusjon 1441 i november 2002. Denne resolusjonen ga Irak «en siste mulighet» for å komme verdenssamfunnet i møte, og ble til slutt brukt som det juridiske grunnlaget for å gå til krig.

Ifølge Blair var Goldsmiths opprinnelig misfornøyd med 1441 som juridisk grunn for invasjonen, og mente at et ytterligere FN-mandat var nødvendig. Men Blair mener også at Goldsmith skiftet mening da han så nøyere på «forhandlingshistorien» bak denne og tidligere FN-resolusjoner mot Irak.

– Lord Goldsmith var en av de ti beste advokatene i landet, og alle råd han ga måtte bli tatt svært alvorlig, sier Blair til kommisjonen.

– Jeg ville hørt på juridiske motforestillinger

Han innrømmer også at det hadde vært bedre om Goldsmith hadde fått møte de amerikanske juristene i 2002, ikke som det ble før i 2003. Da var stemningen allerede blitt slik at alle mente en krig var uunngåelig.

Blair er ivrig til å forsikre om at dersom de juridiske rådene hadde gått mot ham, ville han forlatt tanken på militære handlinger mot Irak. Men dette kunne han ikke sagt offentlig, sier Blair nå, på grunn av mottakelsen det ville fått hos Saddam og i USA.

– Hadde derfor Goldsmith kommet til en annen konklusjon, ville jeg kanskje vært nødt til å fortelle president Bush at vi ikke kunne love soldater, sier Blair.

Fikk inspektørene nok tid?

Blair blir deretter spurt om våpeninspektørene fikk nok tid på seg til å finne ut om Saddam Hussein var klar til å samarbeide før invasjonen begynte. Blair innrømmer at de var presset på tid og at USA ikke hadde tro på at Saddam ville lytte. Og han tror selv luten måtte være sterk:

– Jeg tror ikke at presset mot Saddam ville virket dersom han ikke ble gitt et direkte ultimatum, sier Blair.

Blair innrømmer også at han hadde en uenighet med lederen for våpeninspektørene, Hans Blix. Men han mener årsaken til at Saddam økende vilje til samarbeid i ukene foran krigen bare var på grunn det økende antallet soldater som sto på grensen mot Irak.

– Saddams holdning til at det var viktig for Irak å ha masseødeleggelsesvåpen, forandret seg ikke, sier Blair, og spør om verdenssamfunnet kunne risikere at han fremdeles ville følge reglene dersom det store militære presset fosvant.

– Dersom Saddam hadde fått fortsette som leder, var det en risiko for at Irak nå kunne vært i et våpenkappløp med Iran, sier Blair.

Trodde ikke landet skulle kollapse

I høringen forteller Blair at det meste av planleggingen av invasjonen var basert på antagelsene om at de irakiske myndighetene ville fortsette å fungere etter Saddams fall. Blair sier at han aldri trodde at gjenoppbyggingen skulle overlates til amerikanerne.

– USA har akseptert at de tok feil i håndteringen av Irak etter krigen, og med etterpåklokskapen ser vi at både USA og Storbritannia burde gjort ting annerledes, sier Blair

Han insisterer likevel på at de fleste problemene de møtte ville blitt løst dersom volden ikke hadde blitt trappet opp fra 2005.