Krigspresident mot sin vilje

Sandra Kay Daniels var kjempestolt og en smule nervøs.

Hun var lærer på Emma E. Booker Elementary School i Sarasota i Floria, og USA's president George W. Bush skulle komme på besøk denne morgenen - den 11. september 2001.

Hennes 2. klasse var blitt valgt for å illustrere den 43. presidentens undervisningsreform.

Rundt klokken 0900 dukket han opp med rådgivere og lokalpolitikere på slep, i tillegg til et stort pressekorps som tok oppstilling bakerst i klasserommet.

Elevene og presidenten begynte å lese fra «The Pet Goat» av Siegfried Engelmann.

USA er under angrep

Etter noen minutter kommer stabssjef Andy Card inn i rommet, han visker noen ord i øret på en president som ser nokså fårete ut.

Ingen vet nøyaktig hvor mye klokken var eller hva Andy Card sa, men han formidler til The Commander-in-Chief at enda et fly har truffet World Trade Center i New York og at USA er under angrep. Ansiktsuttrykket røper ham.

Lærer Daniels skjønner at noe er skjedd.

Bak i klasserommet mottar journalistene oppdaterte nyhetsmeldinger på sine Blackberry-telefoner. Men presidenten blir sittende og sittende og sittende.

De fleste mener han ble sittende i sju minutter, men ingen vet helt sikkert.

George W. Bush har senere sagt at det var av hensyn til barna. Han ville ikke skremme elevene.

I dag sier elevene som er 17 år og går i siste klasse på High School at de er takknemmelige for at han ble sittende. De fleste andre stiller seg betydelig mer uforstående til presidentens handlingslammelse.

• Les: - Bush så aldri på nyheter

Historisk revisjonisme

I ettertid brukte Det hvite hus mye energi på å justere fremstillingen av det som skjedde i klasserommet i Sarasota den 11. september 2001. Det er derfor uklart når presidenten fikk vite om det første flyet.

Ifølge en hans mange versjoner så han det på TV mens han ventet på å gå inn i klasserommet. Men det var ingen TV der han satt, og det fantes ikke bilder av American Airlines Flight 11 før dagen etter.

Da han fikk vite om det andre flyet og at «Amerika var angrepet», reiste han seg - ifølge én versjon - etter noen øyeblikk og forlot klasserommet med en unnskyldning. De som var til stede, samt videoopptak, viser imidlertid at presidenten ble sittende.

Da elevene var ferdig med å lese, småsnakket han med dem en stund om nødvendigheten av å gjøre lekser, hvor imponert han var og hvor flinke de hadde vært.

Mannen i klasserommet hadde åpenbart god tid, og Secret Service så heller ingen grunn til å rushe ham i sikkerhet. Han ble på skolen til 09.35 - som planlagt - og gjorde dermed 200 skolebarn til et mulig terrormål.

Først klokken 09.55 var presidenten ombord i Air Force One - og i sikkerhet.

• Les: Hun evakuerte Det hvite hus

Før og etter

Den 55 år gamle George Walker Bush måtte vente lenge før han ble utropt til president.

Én måned etter valget stanset USAs høyesterett den tredje - og manuelle - opptellingen i Florida, og godkjente den maskinelle omtellingen som ga Bush 537 flere stemmer enn Al Gore - og dermed seier i Florida og flest valgmannsstemmer totalt.

Han hadde vært president i mindre enn åtte måneder da terroren rammet. Mye av tiden hadde han tilbrakt på familiens nyinnkjøpte ranch i Crawford, Texas.

Ofte tar det tid før en ny president finner den saken som blir hans «legacy». Den 11. september 2001 ble det klart hva som ville prege George W. Bushs tid i Det hvite hus.

«Vi er alle amerikanere», skrev franske Le Monde den 12. september 2001, i solidaritet med USAs befolkning.

• Les: - Det vil alltid følge deg, og tidvis forfølge deg

Den 14. sto presidenten i vindjakke på Ground Zero med megafon, men en mann ropte: «President Bush, vi hører deg ikke.» Presidenten ropte da tilbake at han hørte hva tilhøreren sa og at resten av verden hørte: «Og folkene som ødela denne bygningen vil snart høre oss alle sammen.»

Da begynte opprydningsmannskapene å juble taktfast: «USA! USA! USA! USA!USA!»

President Bushs såkalte «approval rating» - de som syntes han gjorde en god jobb - passerte 90 prosent, mer enn noen annen president noen gang. USA hadde åpenbart rett mann på rett plass til rett tid.

• Ole Torp, NRKs korrespondent: Bak kaoset og sotet og terroren

Enduring Freedom

Det ble tidlig klart at muslimske fundamentalister hadde utført terroraksjonene, at det internasjonale terrornettverket Al Qaida sto bak og at Osama bin Laden hadde planlagt det hele.

• Les: Mannen som ble Vestens fiende

USA som i sin 225-årige historie aldri hadde opplevd et tilsvarende angrep på sitt eget territorium - Hawai var ikke en amerikansk delstat i 1941 - måtte vise styrke og hevne sine falne.

«There is an old poster out west saying dead or alive», svarte presidenten da han den 17. september ble spurt om han ønsket bin Laden død.

Dagen før hadde han uttalt: «Dette korstoget mot terrorisme vil vare en stund», et ordvalg han senere beklaget.

I en tale til Kongressen den 20. gjorde han det helt klart at dette ikke var en tid for nyanser. Nå måtte alle nasjoner velge side: «Enten er du med oss eller du er med terroristene!»

Presidentens kompromissløse krigsspråk fungerte oppbyggelig. Den amerikanske patriotismen blomstret, nyhetsankere satt med flagg på jakkeslaget, nasjonalister trykket «Stars and Stripes» til sitt bryst og «The War on Terror» - krigen mot et substantiv - var i gang.

Osama bin Laden skulle tas, og den 7. oktober invaderte USA Afghanistan der den ytterliggående Taliban-regjeringen var Al Qaidas eneste allierte.

Tora Bora

Kabul ble inntatt i november og Kandahar i desember. Taliban-ledelsen flyktet til de stammekontrollerte områdene i Waziristan på den pakistanske siden av grensen mens Osama bin Laden og hans nærmeste skjulte seg i Tora Bora-fjellene vest for Khyberpasset.

Da amerikanske elitestyrker mente å ha omringet hulene der hovedfienden befant seg, nølte den politiske og militære ledelsen og begikk det som enkelte i ettertid har kalt «en av de største tabbene i nyere amerikansk militærhistorie».

Osama bin Laden slapp unna, og det skulle gå nesten ti år før amerikanerne «got him».

• Les: Osama bin Laden er død
• Les: George Bush roser bin Laden-drapet
• Les: Obama får skryt av Cheney

En av grunnene til at USA ikke satte inn det siste og avgjørende støtet i Tora Bora-fjellene ved juletider 2001, skal ha vært at ledende hauker i Bush-administrasjonen så «The War on Terror» i en større sammenheng.

Allerede 12. september skal forsvarsminister Donald Rumsfeld ha foreslått et mer omfattende felttog i Midtøsten, der mange veteraner fra Bush 1 - altså regjeringen til USAs 41. president George Herbert Walker Bush - hadde noe uoppgjort med den irakiske presidenten Saddam Hussein.

Rumsfeld, som også tidligere hadde vært forsvarsminister og hadde møtt Saddam Hussein da han var spesialutsending til Midtøsten under president Ronald Reagan, hadde en viktig alliert i Det hvite hus, visepresident Dick Cheney som var forsvarsminister for Bush 41 under «Desert Storm» i 1991.

Den ledende neokonservative ideologen Paul Wolfowitz var plassert som statssekretær i Pentagon.

Presidenten selv var heller ikke vanskelig å overbevise om at Saddam var en trussel: «After all this is the guy who tried to kill my dad!»

Project for the New American Century

Den konservative, Washington-baserte tenketanken PNAC - Project for the New American Century - sendte ut sin «Prinsipperklæring» sommeren 1997.

Det var undertegnet av en rekke ledende konservative, og dokumentet staket ut kursen for et nytt århundre med fortsatt amerikansk dominans i verden - moralsk og militært.

USA hadde nettopp vunnet Den kalde krigen, og strategien som ble foreslått var at USA skulle bygge videre på sine tidligere suksesser. En suksess var seieren i «Desert Storm,» men seieren ble ikke fullbyrdet.

Målet i 1991 hadde vært å få Irak til å trekke seg ut av Kuwait, ikke å innsette en ny president i Bagdad. Saddam Hussein hadde overlevd og utgjorde, ifølge dem som hadde underskrevet «Prinsipperklæringen», en trussel både mot USA, Israel og vennligsinnede regimer i regionen samt oljeleveransene fra Midtøsten.

Begrunnelsen var, ifølge dokumentet, at Saddam Hussein var i ferd med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen (WMD).

I januar 1998 sendte PNAC et brev til president Bill Clinton og ba ham ta i bruk alle midler - politiske, diplomatiske og militære - for å få avsatt Saddam Hussein.

Den irakiske presidenten brøt alle FN-resolusjoner han kunne bryte, og FNs våpeninspektører ble hindret i sitt arbeid av det irakiske regimet. FNs sikkerhetsråd var i ferd med å bli en belastning og en begrensning for USAs utenrikspolitiske handlefrihet, ifølge PNAC.

Hånd-i-hanske

Da terroristene slo til mot USA om morgenen den 11. september, ble det en form for «Hva-var-det-jeg-sa» for de som hadde skrevet under på «Prinsipperklæringen» fire år tidligere.

Etter at Republikanerne vant presidentvalget i 2000, hadde mange av dem fått sentrale stillinger i Bush-administrasjonen.

Overfladisk og forenklet sett var det visse likhetstegn mellom Saddam Hussein og Osama bin Laden.

De var begge muslimer, anti-amerikanske og anti-israelske, de hadde ingen respekt for menneskerettigheter og hadde ingen betenkeligheter med å likvidere sivile, kvinner og barn dersom de anså det som nødvendig.

Men det var mer som skilte dem.

Mens Saddam var en politisk radikal og verdslig pan-arabist, var bin Laden en religiøst anlagt jihadist som mente pan-arabister var fiender av islam på linje med kommunister og demokrater og som måtte stoppes.

At begge hadde mottatt våpenhjelp og militært utstyr fra USA ved tidligere anledninger når USA trengte allierte, ble det ikke rippet opp i - og fotografiet der Rumsfeld håndhilser på Saddam, ble bare brukt av PNACs motstandere.

Men det ideologiske grunnarbeidet for å ta både Osama bin Laden og Saddam Hussein i samme slengen, var allerede gjort.

12. september 2002

På ett-årsdagen for terrorangrepene deltok president Bush i en minnestund på Ground Zero. Han la ned en krans og snakket med etterlatte og overlevende.

Dagen etter holdt han USAs innlegg på FNs hovedforsamling i samme by. Der og da innledet han den internasjonale kampanjen for et angrep på Irak.

Han viste til Saddam Husseins manglende respekt for FNs mange resolusjoner, og ville ha Sikkerhetsrådets støtte til et FN-godkjent angrep på Irak.

Men USA hadde ingen tid å miste. Det hadde vært mange nok resolusjoner. Å gi Hans Blix og hans våpeninspektører enda en sjanse, ville være en gavepakke til Saddam Hussein.

Budskapet fra USAs president til verdensorganisasjonen var - i praksis - at hvis Sikkerhetsrådet ikke godtok USAs diktat, så gjorde FN seg selv irrelevant. USA forsøkte å få med seg FN, men gjorde det samtidig klart at de trengte ikke FN.

De ville angripe Irak uansett. USA mente de hadde folkeretten på sin side. Og - de hadde «bevis!».

«Curveball»

Kilden var «Curveball» eller Rafid Ahmed Alwan, en irakisk avhopper. Han var kjemisk ingeniør og hadde jobbet på mobile biomilitære laboratorier som var en del av Iraks WMD-program.

Tysk etterretning advarte CIA og ga uttrykk for at «agenten» ikke var troverdig, men president Bush brukte Curveball for alt han var verdt.

I sin State of the Union-tale i 2003 sa Bush at man «visste» at Irak på 1990-tallet hadde mobile laboratorier som et ledd i sitt program for å utvikle masseødeleggelsesvåpen.

Curveballs identitet ble avslørt i et TV-program i 2007. En tidligere CIA-agent sa da til «60 Minutes» at dette var en fyr som utnyttet systemet og fortalte historier som han trodde vestlig etterretning ville like, i håp om å få et «Green card» altså arbeids- og oppholdstillatelse i USA.

I februar i år innrømmet Curveball for første gang - i et intervju med The Guardian - at han hadde diktet opp alt sammen og nærmest fikk sjokk da han oppdaget at hans skrøner ble brukt som argument for å gå til krig.

Da utenriksminister Colin Powell la frem «ugjendrivelige» billedbevis om Saddams WMD-produksjon i FNs sikkerhetsråd den 5. februar 2003, var det med utgangspunkt i informasjoner fra Curveball.

Amerikanerne visste på det tidspunkt at Curveballs opplysninger var mer enn tvilsomme, men alt tyder - i ettertid - på at den moderate og sympatiske utenriksministeren ble «ofret» av hardlinere som Rumsfeld og Cheney, i håp om å få FN-ryggdekning for å invadere Irak.

Talen i FN var begynnelsen til slutten på Colin Powells politiske karriere.

«Shock and Awe»

Den 20. mars 2003 gikk USA til angrep. Med en overlegen maktdemonstrasjon gjennom kraft og styrke skulle «Irak skremmes i senk». «Shock and Awe»-doktrinen skal i prinsippet demoralisere fienden, redusere antall sivile ofre og kapitulasjonen skal skje raskere.

For USA var det viktig at dette ikke var en amerikansk aksjon. Rundt 40 land fra «The Coalition of the Willing» deltok med utstyr, rådgivere, materiell og tropper i det som uansett ble sett på som en amerikansk invasjon.

Bagdad falt 9. april, og 1. mai landet president Bush på hangarskipet «Abraham Lincoln» utenfor San Diego og holdt en tale om krigen under banneret «Mission Accomplished». Problemet med banneret, som ble brukt for alt det var verdt av krigsmotstanderne, er at det var først da problemene begynte.

På vårparten 2003, noen uker etter invasjonen, var det slutt på den konvensjonelle krigføringen. Da begynte krigen mot den usynlige fienden, mot bilbomber og IEDs (Improvised Explosive Devices), mot opprørere og snikskyttere.

General Eric Shinseki anslo før invasjonen at USA ville trenge «flere hundre tusen» soldater for å kontrollere Irak etter den innledende "«shock and awe»" fasen.

Sivilistene i Pentagon, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz irettesatte generalen. Hans militære beregninger ble overprøvd av politiske årsaker.

General Shinseki ble etter hvert skjøvet ut og i praksis avsatt som stabssjef for hæren på grunn av sin talluenighet med forsvarsdepartementets politiske ledelse.

Ettertiden har vist at Shinseki fikk rett. Han fikk oppreisning da president Obama i 2009 utnevnte han til minister for Veterandepartementet.

President George W. Bush

Krigen i Irak var ikke populær i USA. Mange amerikanere godtok ikke PNACs teori om at Saddam Hussein og Osama bin Laden var to sider av samme sak og at Irak hadde noe som helst med 9/11 å gjøre.

Bildene fra Abu Ghraib-fengselet, der amerikanske soldater hånet, ydmyket og torturerte irakiske fanger ble stående som symbol på at noe var galt.

At sivile leiesoldater fra firmaer som Blackwater skulle utføre jobber i grenseland av hva amerikanske soldater kunne tillate seg, falt heller ikke i god jord i opinionen.

At mange amerikanske soldater mistet livet fordi de militære panserkjøretøyene ikke var solide nok til å stå imot såkalte veikantbomber ble en ytterligere belastning for Det hvite hus.

George Bush' popularitet sank, men han klarte allikevel å bli gjenvalgt i 2004. Hans andre periode ble preget av økende krigsmotstand.

I sitt siste år noterte han seg for alle tiders bunnmåling hva presidentpopularitet angår.

I juli 2008 fikk han 19 prosent på en måling, et fall på over 75 prosentpoeng siden all time high målingen like etter 9/11.

Etter at han gikk av den 20. januar 2009, har ekspresident George W. Bush bodd i Texas og holdt en lav profil.

Men han vil for alltid bli stående igjen som den som skulle besvare verdens største terrorangrep.