Hvordan klarte Spania og Catalonia å havne i denne krisa?

Det finnes et skrekkscenario for Madrid. Presidenten og ministrene i Catalonias regjering nekter å forlate sine bygninger og kontorer. Imellom dem og det spanske nasjonale politiet står flere tusen sivile katalanere i alle aldre, mobiliserte for å forsvare det regionale selvstyret.

For uavhengighetsforkjemperne vil intet være bedre enn tv-bilder som ruller verden over av den spanske nasjonale sivilgarden som brøyter seg gjennom folkemassen og med makt fjerner katalanernes folkevalgte ledere fra deres embeter.

Les: Puigdemont: – Verste angrep på Catalonia siden Francotiden

Det vil sikre at den regionale presidenten, Carles Puigdemonts går ned som en politisk martyr. Dette en politisk død fra hvis både presidenten og hans uavhengighetssak kan gjenoppstå.

De avgjørende spørsmålene

Etter at den spanske regjeringen gjorde det klart at de vil ta i bruk artikkel 155 i grunnloven, og dermed oppheve Catalonias selvstyre, har Puigdemonts sittet i lange møter med sine allierte.

Les: Artikkel 155: Loven som aldri før har blitt brukt

Spørsmålene har vært strategisk avgjørende for uavhengighetssakens vei videre.

Ville Puigdemont benytte seg av muligheten til å forsvare seg i det spanske senatet? Ville han be parlamentet i Catalonia om å stemme over en ensidig uavhengighetserklæring? Ville han utlyse et regionalt nyvalg?

Torsdag ettermiddag, etter mye forvirring, gjorde Puigdemonts det klart at det siste vil han ikke gjøre. Han mente garantiene fra den spanske regjeringen, om at de ikke vil røre det katalanske selvstyret, ikke var sterke nok. Og på fredag kom uavhengighetserklæringen mange håpet på og andre fryktet.

En strukket og underlig allianse

Det har vært et knapt flertall som drev frem folkeavstemningen 1. oktober og som etter dette har hevdet at Catalonia har vunnet rett til å være et selvstendig land.

Uavhengighetskoalisjonen «Sammen for Ja» består av Carles Puigdemonts eget liberale høyre parti samt venstrepartier. I tillegg er regjeringen avhengig av støtte fra CUP, «Candidatura d'Unitat Popular», et parti som står langt til venstre og som kjemper for løsrivelse og direkte demokrati i katalanske områder i Spania og Frankrike.

Mer moderate og næringslivsorienterte stemmer i Puigdemonts koalisjon har derimot argumentert for at det beste ville være å utlyse regionalt nyvalg, for å unngå full konfrontasjon med Madrid.

For et nyvalg i Catalonia har også vært en akseptabel vei ut av den fastlåste situasjon for Spanias statsminister Mariano Rajoy.

Vil gripe en historisk mulighet

De mest overbeviste uavhengighetsforkjemperne fryktet at et slikt kompromiss ville være å gi slipp på en hardt tilkjempet og historisk mulighet.

De ønsker også et valg, men det skal være et konstituerende valg for et nytt land i Europa. Et uavhengig Catalonia.

Carles Puigdemont har spilt høyt, og det kan synes som om han konkluderte med at han hadde mest å tape på å ta et skritt tilbake. Selv med støtte fra «Sammen for Ja» ville han miste støtten fra CUP. Og med det ville hans tid som leder for uavhengighetskampen være over.

Og innmalt i det andre hjørnet sitter...

I et annet regjeringskontor sitter en annen leder malt inn i sitt eget hjørne.

Statsminister Rajoy har ikke hatt politisk rom til å gå i dialog med separatistene i Catalonia.

I flere år har han og hans regjering ignorert den økende misnøyen i Catalonia. De har hatt fokus på å rette opp Spanias økonomi og tenkt at dette vil være nok til å levere tilfredse velgere også i Catalonia.

Høyrepartiet «Partido Popular», som er partiet til statsminister Rajoy, er ikke interessert i å bevilge mer selvstyre til regionene. Kravet om uavhengighet for Catalonia har de mest sett på som det politiske programmet til en nasjonalistisk katalansk elite.

De har ikke fanget opp den økte tilslutningen blant mer vanlige katalanere og særlig blant unge. Dermed har de også undervurdert uavhengighetsbevegelsens evne til å mobilisere i gatene.

Rajoy, som leder av en mindretallsregjering, har helt frem til nå fryktet opposisjonen og motstandere i eget parti mer enn Carles Puigdemont.

Nå er det for sent med dialog.

På et tidligere tidspunkt kunne Rajoy ha snakket om mer selvstyre til Catalonia, men det er ikke politisk mulig å snakke med noen som erklærer en uavhengig republikk utenfor Spania.

Slett politisk håndverk fra Rajoy har derfor bidratt til krisen Spania nå har vanskeligheter med å finne en vei ut av.

Kongens nei

I to omganger har kong Felippe av Spania talt offentlig om den pågående krisen. Begge gangene har han fremmet krass kritikk mot Catalonias ledere og kalt dem uansvarlige og illojale.

Er det overraskende at kongen ikke har forsøkt å være den som forsoner? Svaret er nei.

Spanias konge har et forhold til sitt lands grunnlov som er mer personlig og nærere i tid enn det som er normalt ellers i Europa.

Hans far er kong Juan Carlos den 1. Den spanske prinsen avla i 1969 en troskapsed til Franco og var utpekt til diktatorens arvtager. Da Franco døde i 1975, var det den nye kongen som ledet Spanias overgang fra diktatur til konstitusjonelt demokrati.

Innen to år var politiske partier og fagforeninger tillatt. Den spanske grunnloven ble innført etter en folkeavstemning i 1978. I Catalonia var valgdeltagelsen på 67 prosent, og 71 prosent av dem som stemte gav sin støtte til grunnloven.

– Unge mennesker tar dette for gitt, de forstår ikke hvor langt vi har kommet og hvor bra vi har det sammenlignet med hvordan det var da.

Det forteller lederskribent i avisen La Vanguardua Joaquín Luna over en kopp kaffe i et middelklassenabolag i Barcelona.

Spanias neste største og Catalonias største avis kommer ut i både spansk og katalansk utgave. Den er imot katalansk uavhengighet.

– Unge folk forstår ikke hvilken innsats som ble lagt ned av alle parter. Hva det krevde å holde militæret på avstand, sier Luna.

Et mislykket militærkupp i 1981 var over på litt over et døgn, og fikk null støtte fra kong Juan Carlos. Kuppforsøket var mest et spøkelse fra en nær fortid og kongens opptreden styrket hans posisjon som en forsvarer av et demokratisk Spania.

Hvem har tid til å vente til malingen har tørket?

Om Catalonias president Carles Puigdemont og statsminister Rajoy har malt seg opp i hjørner, så er spørsmålet hvem av dem som har tiden til å vente til malingen har tørket.

Alt tyder på at det er statsminister Rajoy.

Han har støtte fra EU og Europas mektigste ledere. Han har kontroll over statsapparatet. Rajoy er også en politiker hvis varemerke er å holde hodet kaldt.

Sannsynligvis ønsker han å unngå en repetisjon av det nasjonale spanske politiets maktbruk under folkeavstemningen 1. oktober.

Et åpent spørsmål er graden av sivil ulydighet i det katalanske embetsverket og det regionale politiet, som kan komme til å nekte å ta ordre fra regjeringen i Madrid.

Sivil ulydighet og mobilisering i gatene er uavhengighetsbevegelsens fremste våpen de neste dagene, ukene og månedene.

Unngår Rajoy voldelige sammenstøt vil han forsøke å vente ut sine motstandere i Catalonia. Deretter vil det bli regionalt nyvalg.

Det er likevel helt klart at krisen ikke er løst med dette. Spania er nødt til å se på nytt på landets grunnlov og oppbygning. Og snarere enn senere må noen med makt si:

– OK. Vi er nødt til å snakke om Catalonia.