Gazastripens mørke tiår

Gazastripen, som ligger som en stripe langs Middelhavet mellom Israel og Egypt, har en lang, stolt og ærerik historie.

De første faste bosettingene eksisterte allerede 3300 år f.Kr., og området var en av regionens viktigste handelssentra og Gaza by et viktig samlingspunkt for trafikken både over Den arabiske halvøy og til Sør-Europa.

Kyststripen var i eldre tid underlagt både egyptisk, assyrisk, babylonsk, persisk og jødisk styre.

• Siste: Våpenhvile er underskrevet

Frem til staten Israel ble opprettet i 1948, kalte ikke beboerne seg for palestinere, men arabere.

Det var først etter fordrivingen at den arabiske befolkningen som hadde bodd i det britiske mandatområdet Palestina startet å bruke den benevnelsen om seg selv.

Flyktningleiren Gaza

Krigen som opprettelsen av staten Israel førte med seg, endte i en strøm av flyktninger.

Til sammen ble rundt 400 arabiske landsbyer angrepet og avfolket, og 750.000 palestinere med smått og stort flyktet.

Innbyggerne dro til Jordan, Syria og Libanon og til områdene som ikke skulle inkluderes i den nye jødiske staten.

De fordrevne palestinerne ble plassert i hastig opprettede flyktningleire. Åtte av de store leirene ble lagt til den lille stripen langs Middelhavet.

Seksdagerskrigen sommeren 1967 førte til en ny flyktningstrøm, men da i hovedsak fra Vestbredden til Jordan.

• Bakgrunn: Israel - grensene og bosettingene

Byrden som ble pålagt det en gang så blomstrende handelssentrumet ved Middelhavet er tydelig.

Området er overbefolket, den lille stripen har nå vel 1,5 millioner innbyggere.

80 prosent av innbyggerne på Gazastripen regnes som flyktninger, mot 30 prosent på Vestbredden. De åtte leirene er blitt permanente, med vel 500.000 tilhørende og med både fjerde og femte generasjon.

Den israelske okkupasjonen

Israel overtok med okkupasjonen etter Seksdagerskrigen, hvor Gazastripen, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene ble erobret, det økonomiske og sikkerhetsmessige ansvaret for sivilbefolkningen i okkupasjonsområdene.

Lenge kunne palestinere reise fritt mellom Gazastripen, Vestbredden og Israel.

Mange fikk etter hvert arbeid i selve Israel. Daglig pendlet de inn og ut mellom palestinske og israelske byer byer og landsbyer, eller til og fra de arabiske golfstatene.

Men den første intifadaen, det langvarige palestinske opprøret som startet i 1987, og det palestinske lederskapets støtte til Irak under Golfkrigen i 1991, endret imidlertid livsvilkårene for mange.

Israel stengte under urolighetene tidvis av hele Gazastripen og Vestbredden. Innbyggerne ble isolert og folk fikk problemer med å skjøtte arbeidet sitt, enten det var i Israel eller utenlands.

• Mads Gilbert i Gaza: Gaza, i nattens uhygge
• NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Én drept i angrep mot bygning med journalister i Gaza

Den store økonomiske knekken kom likevel etter Al Aqsa-opprøret i 2000, eller den andre intifadaen.

Palestinerne hadde i henhold til Osloavtalen fra 1993 fått selvstyre, Gazastripen var det første området sammen med byen Jeriko som fikk autonomi, i 1994.

Stripen fikk til og med en egen internasjonal flyplass – som riktignok ble stengt av Israel kort tid etter åpningen og har forblitt det siden.

Den inngav likevel håp om en ny tid. Men skuffelse over manglende fremgang og virkelig frihet gav seg utslag i folkeopprør.

I februar 2004 erklærte Israel og daværende statsminister Ariel Sharon at alle israelske styrker skulle trekkes tilbake fra Gazastripen og alle jødiske bosettinger fjernes.

For i motsetning til Vestbredden regnes ikke Gazastripen som hellig bibelsk grunn, og dermed ikke så viktig for jødene.

I september 2005 var den siste soldaten ute. Men det ble ingen ny blomstrende fremtid.

• Les: Dette må til for at en fredsavtale kan komme på plass

En intens rivaliseringen mellom det palestinske førende partiet Fatha og islamistorganisasjonen Hamas samt en høyredreining av israelsk politikk har endt i katastrofe for Gazastripen.

Hamas og Fatah på hver sin side

Det fantes etter 1948-krigen ikke noe samlet palestinsk lederskap med autoritet, og det var den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser som i 1964 tok initiativet til å danne PLO – Palestine Liberation Organization.

PLO skulle samle alle palestinere og alle grupperinger i væpnet kamp mot Israel og for befrielse av Palestina.

En av dem var den nasjonalistiske sekulære bevegelsen Fatah, som ble dannet på 1950-tallet, som en av mange grupper.

I 1969, etter den fatale 1967-krigen, ble Fatah-lederen Yasir Arafat leder og frontfigur også for PLO.

Fatah-medlemmer overtok makten i PLOs to maktorganer; nasjonalrådet og sentralkomiteen og la en ny strategi for motstandskampen.

Etter to svært blodige og konfronterende tiår, blant annet med flykapringer og terroraksjoner for å skape oppmerksomhet rundt palestinernes sak, kom et vendepunkt i 1988.

Da tok Arafat på vegne av PLO avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat og satset på forhandlinger i stedet.

Det var da også Arafat som underskrev Osloavtalen sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin.

Her het det at en palestinsk selvstyremyndighet skulle opprettes i løpet av mai 1999 og at den israelske tilbaketrekningen skulle starte.

Men forhandlingene om viktige spørsmål som gjensto å løse, som flyktningspørsmålet og mulig hjemvendelse og jødiske bosettinger på okkupert grunn, fikk en brå slutt da den israelske statsministeren ble myrdet av en jødisk ekstremist i 1995. Etterfølgeren, dagens statsminister Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig.

Lite kompromissvillig var også Hamas, som begynte å gjøre seg gjeldende på den palestinske siden.

Den islamistiske organisasjonen har sitt utspring i det egyptiske muslimske brorskapet, og ble formelt dannet i 1987.

Hamas holder på at hele Palestina, inkludert Israel, er hellig muslimsk land som verken kan deles eller forhandles bort. Hele Palestina skal befries og Israel utslettes.

Hamas valgte i likhet med andre islamistiske grupper å stå utenfor PLO.

Sammen med grupper som Islamsk jihad stod Hamas bak en rekke selvmordsangrep mot sivile israelere, for å torpedere fredsprosessen.

Men dette stanset ikke prosessen i å munne ut i avtalen om palestinsk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden – områdene som er ment å utgjøre den fremtidige palestinske staten.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Vanstyre og valgsjokk

Hamas boikottet det første valget til den palestinske selvstyreforsamlingen i 1994, hvor Fatah ble største parti og fikk regjeringsmakten. To år senere ble PLO- og Fatah-leder Yasir Arafat palestinerens første folkevalgte president.

Men det viste seg nok en gang; en ting er å være en motstandsorganisasjon, en annen en ansvarlig styresmakt.

Med manglende fremgang, utbredt korrupsjon og vanstyre vokste misnøyen med Fatah og presidenten.

Det hersket lovløshet og anarki samtidig som israelske styrker jevnlig fortsatte sine raid inn i de palestinske selvstyreområdene.

På Gazastripen ble utenlandske hjelpearbeidere kidnappet og rasende palestinere skjøt i hjel to egyptiske grensevakter i starten av 2006, like før det andre palestinske valget skulle avholdes.

Hamas har alltid – på grunn av nærheten til Egypt – hatt sterkere feste på Gazastripen enn på Vestbredden.

De hadde også bygget opp en sosial virksomhet som kom innbyggerne til gode og ikke minst erklærte de kamp mot den omfattende korrupsjonen som preget det palestinske samfunnet.

Dette økte oppslutningen om Hamas, og ikke bare blant Gazas innbyggere. Mange på Vestbredden så Hamas som et alternativ til det korrupte Fatah-regimet.

Foran det andre palestinske valget ønsket Hamas å delta. Det ønsket delte verken Israel eller president Mahmoud Abbas, som hadde tatt over etter Yasir Arafat i 2004.

Israel henviste til Osloavtalen hvor det står at «partier eller individer som oppmuntrer til rasisme eller å nå sine mål med ulovlige eller udemokratiske midler, er diskvalifisert til å delta».

Men USA og president George W. Bush insisterte at Hamas sin deltakelse måtte tillates – i lys av hans plan for demokratispredning i Midtøsten.

Sjokket var likevel stort for både Bush og andre da Hamas vant klart, og fikk 74 av de 132 plassene i den palestinske selvstyreforsamlingen mot Fatahs 45. Resten av plassene ble fordelt på mindre partier.

Hamas – under ledelse av den mer moderate statsministerkandidaten Ismail Haniyeh – ønsket å danne en koalisjonsregjering sammen med Fatah og andre småpartier.

Da taperne nølte, dannet Hamas regjering på egen hånd med Haniyeh som statsminister.

Den nye regjeringen avviste det internasjonale kravet om at Hamas måtte anerkjenne PLO som representant for det palestinske folket, at inngåtte avtaler mellom PLO og Israel måtte overholdes og at Hamas måtte anerkjenne Israel som stat i tråd med disse.

I tillegg ble det krevd at Hamas måtte ta avstand fra vold og terrorbruk, slik PLO og partiene og gruppene som utgjør organisasjonen gjorde i 1988.

Dette nektet Hamas, og den internasjonale bistanden ble stoppet.

Hamas stod fra før av på terrorlistene både hos EU og USA, og Haniyeh-regjeringen ble en ikke-regjering internasjonalt sett.

Norge var ett av få vestlige land som ikke valgte å følge den internasjonale boikottlinjen og opprettet kontakt med Hamas.

Fatah-lederne på sin side fisket i rørt vann, for å beholde makten.

En forsoningsprosess, på initiativ fra palestinske politikere utenfor de to grupperingene, ble avvist av Hamas sin eksilledelse i Damaskus i Syria. Også et egyptisk forsoningsforslag ble lagt på bordet, uten at det løste noe.

I det partene var på glid sommeren og høsten 2006, noe som innebar en viss anerkjennelse av Israel fra Hamas side, ble den israelske soldaten Gilad Shalit kidnappet under et palestinsk angrep på en grensepost ved Gazastripen.

Resultatet ble at den israelske hæren gikk inn med bakkestyrker og demonstrerte hvem som hadde den reelle makten, forsøkene på en samlingsregjering brøt sammen og den interne palestinske konflikten eksploderte i vold.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kamp om sikkerheten

Det hadde lenge vært en maktkamp om hvem som skulle kontrollere den nyopprettede palestinske sikkerhetstjenesten og sørge for ro og orden i selvstyreområdene.

Da president Mahmoud Abbas nektet å gi fra seg kontrollen etter valgtapet i 2006, trosset Hamas presidenten og innførte like godt sin egen sikkerhetsstyrke på Gazastripen.

Bevegelsens væpnede fløy Ezzedine al-Qassam-brigadene består av rundt 10.000 mann.

Fatah på sin side beholdt kontrollen på Vestbredden, både politisk og sikkerhetsmessig.

Saudi-Arabia fikk – midt i det interne voldsinfernoet som pågikk med mange sårede og døde – meklet frem en samarbeidsregjering. Regjeringen, skulle ledes av Haniyeh fra Hamas, ble sågar utnevnt. Også en våpenhvile mellom Hamas og Israel fikk saudierne til, men den skulle bli like kortvarig som de forrige.

Etter at en ny våpenhvile, denne gangen fremforhandlet av Egypt, også brøt sammen, trakk Fatah seg fra regjeringssamarbeidet i juni 2007.

Få dager etter stormet Hamas' sikkerhetsstyrke hovedkvarteret til den palestinske sikkerhetstjenesten på Gazastripen. President Mahmoud Abbas kunngjorde unntakstilstand og avskjediget statsminister Ismail Haniyeh.

I stedet ble teknokraten Salam Fayyad utnevnt som statsminister. Hamas kvitterte med å erklære kontroll over Gazastripen.

Dermed har Fayyad styrt Vestbredden og Haniyeh Gazastripen – uten folkegitt mandat. For det tredje planlagte valget er for lengst avlyst.

Forsøket på ny forsoning våren 2011 endte heller ikke bedre enn det forrige. Etter at Israel truet med å tilbakeholde rettmessige palestinske skatte- og tollinntekter og erklærte at fremtidige fredsforhandlinger ville være uaktuelle hvis Hamas inngikk i en samlingsregjering, strandet det egyptiske forsøket.

I tillegg har langt mer ekstreme grupper enn Hamas fått fotfeste på Gazastripen, motivert av den israelske blokaden og med det; fornyet kamp mot erkefienden.

• Islamsk jihad er nest største gruppering og rivaliserer med Hamas. Rundt 8000 menn tilhører den væpnede fløyen Al Quds-brigadene.
• Folkets motstandskomiteer ble dannet i 2000 og kontrollerer Al-Nasser-Saladin-brigadene.
• Grupper av salafistiske jihadister, altså radikale tilhengere av islam og hellig krig. Den mest kjente er Islams hær.
• Jund ansar Allah, som skal være inspirert av Al Qaida og som forsøkte å utrope en moské i Gaza til et islamsk emirat.
• I tillegg finnes det væpnede grupper som før var tilknyttet PLO, men som har vært mindre synlige siden Hamas overtok makten på Gazastripen.

Disse mener PLO og partier som Fatah er forrædere og at Hamas opptrer for svakt overfor Israel. Og de skyter raketter.

Og slik har stillingskrigen vært siden; med uforsonlige fronter, israelsk innblanding og jevnlige militæraksjoner og mange døde.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Gazakrigen

Etter at Hamas vant valget i 2006 fikk Gazastripen statusen som «fiendtlig område» av Israel, blant annet for å kunne begrunne sanksjoner.

I desember 2008 løp en skjør men historisk våpenhvile mellom Hamas og Israel. Begge skyldte på hverandre for gjensidige brudd og manglende vilje for at den ikke ble fornyet.

Israel viste til stadige raketter fra Gazastripen – som ble hevnet med beskytning, bombing og bakkeangrep.

27. desember 2008 startet operasjonen «Cast Lead» som ble til den 25 dagers lange Gazakrigen. Den etterlot 1400 døde palestinere, 13 døde israelske soldater og en Gazastripe i ruiner. Hensikten var å knekke Hamas' militære styrke.

Og selv om målet delvis ble oppnådd, har rakettangrepene vedvart, både fra Hamas og andre, og konflikten har eskalert på nytt.

• Les: – Det er mye frykt i Gaza nå

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Den forhatte blokaden

Da Israel stengte grensene rundt Gazastripen i 2007 og innført vare- og grensekontroll, som et ledd i krigføringen mot Hamas og rakettangrepene, var det starten på den mye kritiserte blokaden.

FN karakteriserer blokaden som uholdbar og en middelaldersk straffemåte. Amnesty International mener den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk, noe som er forbudt etter internasjonal folkerett.

Men det internasjonale samfunnet har på grunn av uenighet vært handlingslammet, og de sivile på Gazastripen har betalt prisen.

• Kronikk: Slutt på beleiringen av Gaza?

Verdens helseorganisasjon mener blokaden har ført til langt dårligere levestandard for et flertall av Gazabeboerne. Ifølge FN har antallet som ikke har råd til å kjøpe basisvarer som såpe, toalettartikler og rent drikkevann tredoblet seg siden 2007.

Mange familier har solgt unna eiendeler for å kunne kjøpe mat og FNs spesialorgan for palestinske flyktninger UNWRA og andre bistandsorganisasjoner sørger nå for to tredjedeler av befolkningens matbehov.

Så godt som hele den industrien som fantes på Gazastripen, er midlertid ute av drift, med virkning for privatpersoners økonomi og tilgang på varer.

Inntil blokaden ble innført, eksisterte det 3900 fabrikker av ulike typer på Gazastripen. 35.000 personer hadde sitt arbeid der. Nå er det mindre enn 90 igjen med en samlet arbeidsstokk på under 1000 personer.

Inntil 2007 gikk det ut 750 trailere med møbler, tekstilprodukter, landbruksprodukter og bearbeidede matvarer ut fra Gazastripen hver måned, til hjemmemarkedet og eksport. Nå begrenser det seg til småleveringer av jordbær og blomster.

De israelske restriksjonene på ferdselen til havs reduserer fisket, som alltid har vært en sikker mat- og levevei. Jordbruksområder, drivhus og oliventrær er ødelagt av krig og bomber.

Selv om det etter Gazakrigen i 2009 og det fatale forsøket på å bryte bryte blokaden i 2010, ble presset frem lettelser i den israelske grensekontrollen, er det fortsatt mangel på bensin og diesel til strømaggregater og det er manko på gass til matlaging. Og det er harde restriksjoner på alt av byggevarer.

Sykehusene sliter med å få inn nytt utstyr samt å skaffe deler til utstyr som går i stykker. Og lykkes det, er det ikke sikkert at reparatøren slipper gjennom grensekontrollen.

Pengene på Gazastripen

Rundt 80 prosent av det Hamas har å styre for på Gazastripen, kommer fra utenlandske donasjoner.

For i et samfunn som er mer eller mindre isolert, monner det lite med skatteinntekter fra en befolkning hvor to tredjedeler holdes liv i av bistandsorganisasjoner. Kun 10 prosent av inntektsgrunnlaget kommer fra skatt ilagt innbyggerne.

En av de største bidragsyterne for å holde hjulene i gang er Iran, andre arabiske stater og/eller privatpersoner og ikke minst palestinere i eksil.

Men tiltak i USA og andre land som støtter Israel har gjort det vanskeligere å overføre pengegaver fra palestinske sympatisører til Hamas-konti.

Mange på Gazastripen overlever de stadige krisene takket være de sosiale uformelle nettverkene.

Det palestinske samfunnet er et klansamfunn. Og medlemmene i en klan (hamuleh) har særskilte forpliktelser overfor hverandre. Klanene har egne fond, hvor alle som har råd skal betale en månedlig avgift. Pengene fordeles så til trengende av klankomiteen. Det finnes også fond som er knyttet til naboskap eller slekt.

Velstanden blant palestinerne er svært ujevnt fordelt. Også i Gaza finnes det formuende palestinske familier, selv om de blir stadig færre og rikdommen mindre ettersom skrustikken er skrudd hardere og hardere til.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Smuglernes paradis

Noe som imidlertid ikke ligger brakk er smuglervirksomheten, som er blitt storindustri.

Hver måned fraktes det inn varer til verdier av millioner av dollar. FN har beregnet at rundt 80 prosent av all import kommer til Gazastripen gjennom smuglertunneler fra egyptisk side.

Tidligere var det mest våpen til kampen mot okkupasjonsmakten som ble fraktet på denne måten. Nå er det alt mulig. Alt fra diesel til kjøleskap, matvarer, såpe, vaskemiddel og dopapir pluss levende dyr finner veien under bakken.

Og ikke nok med det, Hamas-styret holder opptelling av tunneler og krever inn skatt og avgifter av virksomheten.

Med jevne mellomrom har Israel bombet tunnelene – med tap av livene til de som da befinner seg midtveis.

Men dette stanser ikke virksomheten. Etter få dager er tunnelene gravd ut igjen. Slik blir det sikkert også denne gangen, hvis blokaden ikke forsvinner.