Dette må til for at en fredsavtale kan komme på plass

Fire viktige ting må på plass for at palestinerne og israelerne kan bli enige om en fredsavtale.

Barn veiver med det israelske og det palestinske flagget

Israleske bosettere veiver med israelske flagg mot anerkjennelsen av en palestinsk stat. Israelsk-arabere veiver det palestinske flagget ved den amerikanske ambassaden i Tel Aviv til støtte for palestinernes søknad om å bli FNs 194. medlemsland.

Foto: AFP/AP

Byline kommentar Sidsel Wold
Foto: NRK

Onsdag møter USAs president Barack Obama både Israels statsminister Benjamin Netanyahu og palestinernes president Mahmoud Abbas under FNs hovedforsamling i New York.

Temaet for møtene vil være palestinernes framstøt for å bli tatt opp som medlem i FN og anerkjent som en egen stat.

Den fastlåste konflikten dreier seg i all hovedsak om fire problemfylte områder:

  • Deling av Jerusalem
  • En løsning for palestinske flyktninger
  • Grenser som begge parter aksepterer
  • Løsning for bosettingene på okkupert land
  • Jerusalem

Israels statsminister Benjamin Netanyahu sier at «Jerusalem er Israels og det jødiske folks evige og udelelige hovedstad. Jerusalem er ikke en bosetting det skal forhandles om.»

Jødene og israelerne har et sterkt religiøst og følelsesmessig forhold til byen, og spesielt Gamlebyen. Helt siden romerne ødela det andre jødiske tempelet i år 70, har jødene i 2000 år bedt til Gud om å få vende tilbake.

Men også for palestinerne, araberne og muslimene er plassen der tempelet stod hellig grunn.

Kart Øst-Jerusalem

Kartet viser Jerusalem i dag. De lilla områdene er jødiske bosettinger i det palestinsk-styrte Øst-Jerusalem.

En okkupasjonsmakt kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det området som den okkuperer

Geneve-konvensjonen, del 3, artikkel 49

I dag står Klippemoskeen på Tempelplassen, som muslimene kaller Haram al-Sharif. Klippemoskeen er muslimenes tredje helligste sted, etter Mekka og Medina.

Selve klippen er stedet der jøder og kristne mener Abraham ville ofre sin sønn Isak for å vise sin tro på Gud. Eller der Ibrahim ville ofre Isaks halvbror Ismail.

Ismail regnes som arabernes stamfar. Mens jødene regner Abraham som den første jøde og sin stamfar.

Jødenes helligste sted, Klagemuren, er også grunnmuren til Tempelplassen/Haram al-Sharif.

Så hvordan dele dette området mellom to folk og to religioner som knapt er på talefot?

Les også: Israel - grensene og bosettingene

Problemet er:

I det øyeblikk statsminister Netanyahu forhandler om å dele Jerusalem, sprekker regjeringen hans.

Netanyahu har unngått forhandling i to år, og skyver problemene foran seg for ikke å miste jobben.

Han foretrekker å administrere konflikten, snarere enn å gå inn i en smertefull og opprørende forhandlingsrunde som vil skape enorme interne spenninger i Israel, og ende sitt politiske liv.

Les også: Mannen som vanligvis ikke viker

Heller ingen palestinsk leder som vil overleve, kan gi opp kravet om at Jerusalem skal være deres hovedstad.

Israelerne har etablert sin hovedstad i Vest-Jerusalem, befolket av israelere. Palestinerne krever å skape sin hovedstad i øst, der palestinere, nasjonalistiske og mer eller mindre religiøse israelske bosettere bor. Jerusalem er dessuten omringet av flere store israelske bosetterforstader.

At begge folk skal kunne dele byen synes helt umulig i dagens politiske klima. Ikke minst er det blitt umulig å dele byen siden jødiske og arabiske nabolag ligger side om side. Men undre har skjedd før her, og kan kanskje skje igjen.

  • Grenser

Delingsplanen i 1947:

Da britene ikke greide å håndtere den økende volden mellom palestinere og sionister, ba de FN om å finne en løsning.

Et flertall i FNs hovedforsamling stemte for at jødene skulle få et hjemland, etter århundrer med forfølgelser som toppet seg med nazistenes holocaust.

Men palestinske og arabiske ledere sa nei til delingsplanen, fordi de ikke ville gi fra seg landet sitt.

Da David ben Gurion proklamerte staten Israel for opprettet 14. mai 1948, gikk araberstatene til angrep.

Kart, fra 1948

Kartene viser, fra venstre, Israel før 1948, deleplanen fra FN i 1947, før okkupasjonen i 1967 og etter byggingen av muren i 2004. Blått viser Israelsk område og gult palestinsk.

Etter 1948-krigen:

Israel vant mer land, inkludert Vest-Jerusalem, etter sin frigjøringskrig.

Palestinerne kaller samme krig for Al Nakba, katastrofen, siden de mistet landet sitt.

Vestbredden (av Jordan-elven) og Gaza ble okkupert av henholdsvis Jordan og Egypt etter 1948. Etter 1967-krigen okkuperte Israel Vestbredden og Gaza.

I dag:

Vestbredden er delt opp i masse enklaver, splittet opp av Israels ulovlige bosettinger med tilhørende områder.

I 40 år har den israelske regjeringen bygget og bygget. Men koloniseringen skjøt virkelig fart på 1980-tallet under Likud-regjeringen.

Israel har i tillegg bygget muren, som tar med seg ca 9 % av Vestbredden. Separasjonsbarrieren ligger romslig rundt bosettingene for å kunne legge til mer land, for så å utvide koloniene.

Les: Intenst diplomati for å unngå veto mot palestinsk stat

Problemet er:

Hvor skal grensene gå?

For palestinerne er det viktig med et sammenhengende stykke land, der varer og mennesker lett kan passere grenser og kontrollposter. Dette må til for at økonomien og staten skal fungere.

Dersom enklavene beholdes, blir dette til det palestinerne selv kaller en «Mikke Mus-stat».

For israelerne er det viktig å beholde de store bosettingsblokkene.

Partene er enige om landbytte. Palestinerne kan gi opp land mot å få tilsvarende landområder fra selve Israel. Men hvilket land skal de få i bytte? Finnes det ledig og akseptabelt land Israel kan avse? Hva med vannkilder? Dette er en sak det er mulig å bli enige om.

  • Flyktninger

Under 1948-krigen ble 711.000 palestinerne fordrevet ifølge FNs tall - (ifølge Landinfo var tallet mellom 600.000-750.000). Mange ble jaget bort av den israelske hæren, andre rømte med håp om å vende tilbake etter krigen.

Men ingen fikk vende tilbake, israelerne tok over landet og ødela de fleste landsbyene.

Nå er disse flyktningene blitt til om lag 4-5 millioner mennesker som krever å få komme tilbake til besteforeldrenes land. Flyktningene nekter å gi opp retten, også fordi den er vedtatt i FN.

I FN-resolusjon 194, vedtatt i desember 1948 står det: «Flyktninger som ønsker å vende hjem for å leve i fred med sine naboen har rett til det.»

Men resolusjonen åpner også for kompensasjon til flyktningene som ikke velger retten til retur.

Problemet er:

Om 4 millioner palestinere skal få slå seg ned i Israel, betyr det slutten på Israel som en jødisk stat.

I dag har Israel 7,7 millioner innbyggere (per 2011). 5,8 millioner av dem er jøder, mens 1,5 millioner er palestinere - med israelsk statsborgerskap. Om flyktningene kommer tilbake, er jødene snart i mindretall i sitt eget land.

– Vi er ikke villige til å ta selvmord, sier israelere flest om palestinernes «rett til retur»-krav.

«Alle» vet at retur ikke blir noe av, men hva skal skje isteden? Siden 1948 har flyktningene bodd i trøstesløse leire, mens de venter på at forhandlinger skal gi dem en løsning.

Ingen israelsk leder godtar flyktningenes retur til Israel, men bare retur til Vestbredden. Ingen palestinsk leder kan gi opp flyktningenes krav. Mange av flyktningene kan tenke seg å bo i andre land, men de vil ha en løsning de aksepterer. Her er det mulig med et kompromiss.

  • Bosettingene:

Siden den første bosettingen, Kyriat Arba, ble grunnlagt i 1968 ved Hebron, har over 500.000 bosettere flyttet ut på den okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Antall bosettinger på Vestbredden per i dag er 136. I tillegg kommer 99 utposter - påbegynte kolonier som er ulovlig også i henhold til israelsk lov. Tilsammen er det 235 bosetterkolonier, ifølge Peace Now Settlement Watch.

Byggingen er både ideologisk og sikkerhetspolitisk. Ideologisk fordi Vestbredden er det gamle bibelske Judea og Samaria, der Abraham vandret. Jødenes forfedre og -mødre Abraham, Sarah, Isak, Jacob, Rebekka og Leah er begravet i Hebron.

Sikkerhetspolitisk fordi kontroll over Vestbredden er en garanti for at ikke Hamas skal ta over landet og skyte raketter inn i Israel.

Problemet er:

Daværende statsminister Ariel Sharon tvangsflyttet 8000 bosettere fra Gaza i 2005. Evakueringen var et nasjonalt traume som skapte bitre konflikter innad i Israel.

Selv om en stor andel israelere støtter en evakuering av flere titalls tusen bosettere fra Vestbredden, er dette langt vanskeligere.

Det er snakk om å flytte 60-80.000 bosettere for at palestinerne skal få kontroll over store nok landområder. Landet er bibelsk, og dermed hellig, i motsetning til kystripen Gaza som Israel ønsket å bli kvitt ansvaret for.

De mest ytterliggående bosetterne er i stand til å ty til våpen mot israelske soldater om de evakueres fra landet de ser som Guds gave til det jødiske folket. En storstilt tvangsflytting av bosettere kan i verste fall føre til interne kamper eller borgekrig i Israel.

For hver dag som går utvider Israel bosettingene, og flere kolonister flytter ut på landet der verden, unntatt Israel, mener at palestinerne skal få danne sin stat.

Enhver israelsk politiker som får de mektige bosetterne mot seg, kjemper en hard kamp. Bosetterne støttes av sterke evangeliske krefter i USA som mener at Messias bare kommer etter at jødene har tatt tilbake sitt gamle bibelske land.

I den perfekte verden kunne alle bosetterne flyttet til Israel, og de palestinske flyktningene overta husene deres. Men mellom israelere og palestinere går det meste dessverre galt. Bosettingene er svært vanskelig å finne en løsning på.

Gaza

Gaza er fremdeles et fengsel, omgitt av israelsk mur og militært vakthold, samt israelske og egyptiske grensevakter. Islamistorganisasjonen Hamas som styrer Gazastripen, har fremdeles i charteret sitt at Israel skal utslettes.

Gaza-palestinerne lever sitt eget liv, og er ikke egentlig innenfor maktsfæren til president Abbas' regjering i Ramallah.

Palestinsk splittelse

Det sekulære Fatah og det religiøse Hamas er knapt på talefot, og synes av og til å hate hverandre mer enn de hater israelerne.

Palestinernes splittede lederskap er et problem når president Abbas denne uken forsøker å overbevise FN om å anerkjenne en selvstendig stat, siden han bare representerer Vestbredden-palestinerne.

Israel - en jødisk stat

Palestinerne har allerede anerkjent staten Israel. Men nå er ikke det lenger nok for dagens israelske regjering.

Statsminister Netanyahu krever at palestinerne skal anerkjenne staten Israel som en jødisk stat. Siden 20 prosent av Israels statsborgere er kristne og muslimske arabere er dette umulig for en palestinsk president.

En palestinsk anerkjennelse av Israel som en stat for jøder, åpner nemlig for Avigdor Liebermans transfer-plan - ønsket om å legge om grensene slik at Israel blir en ren etnisk stat for jøder.

Lieberman vil ha Israels arabere ut av staten. Samtidig ville jødiske bosetterne utenfor Israels fremtidige grenser måtte flytte fra palestinernes område. Grensene kan legges slik at landområdene blir mest mulig homogene; Israel for jødiske innbyggere og Palestina for muslimer & kristne.

Dette kan være et fremtidscenario.

Les: Har folkets bør på sine skuldre
Les også: Gazastripens mørke fremtid

SISTE NYTT

Siste nytt