Etter veksten

Lisa Magnussen Løvgren prøver å skape seg et nytt liv utenfor det såkalte hamsterhjulet.

Etter ni år som lærer kjente hun seg stadig mer sliten og utilfreds. På tross av engasjementet og omsorgen hennes for elevene, følte hun seg fanget i en livsstil hun ikke ønsket.

– Jeg ble bare tommere og tommere, det var så mye press som jaga, sier hun.

Samtidig så Løvgren at flere i omgangskretsen klarte å leve gode liv uten å ha høye inntekter og åtte til fire-jobber.

I vår sa hun opp jobben, og følte at en bør lettet av skuldrene.

Nå tar 34-åringen vakter på en bar, men jobber mindre enn før.

Kan Lisas metode være en del av løsningen på et mye større problem?

Utopia

FN roper på omfattende grep for å unngå klimakatastrofe. Insektdød, utryddelse av arter og naturkatastrofer er noen av konsekvensene vi allerede opplever.

Her til lands satser regjeringen på batterifabrikker, elektrifisering av oljeplattformer, havvind og karbonfangst.

Men dette er langt fra nok, mener en voksende og global gruppe forskere.

– Fortsetter vi som nå, kommer samfunnet til å kollapse. Vi trenger utopier for å hjelpe oss å se alternativer til systemet vi har nå.

Det sier Tone Smith, samfunnsgeograf med doktorgrad i økologisk økonomi.

Løsningene forskerne foreslår er radikale, og innebærer at vi organiserer livene våre på en helt ny måte. Litt sånn som Lisa har gjort det.

Trenger ikke så mye

34-åringen har fått mye fritid. Den bruker hun på venner, kreative prosjekter og øvinger med bandet Nea and the Regulars.

Etter at hun «brøt ut», som hun selv kaller det, sier folk rundt henne at hun har endret seg.

Latteren sitter plutselig veldig løst og har også blitt relativt høy. Så høy at folk snur seg på gata, forteller hun. Og ler.

– Det er som om det har vært en del undertrykte greier i meg som nå bare må ut. Jeg klarer ikke å kontrollere det, sier Løvgren.

Den nye månedslønna hennes varierer, men har så langt ligget et sted mellom 5000-18.000 kroner. Det er nok for Løvgren, men har krevd at hun tar grep for å kutte kostnader.

Hun deler leilighet med ei venninne og har droppa take away og restaurantbesøk. I tillegg bruker hun kontanter fremfor bankkort, for å ha bedre oversikt.

34-åringen er opptatt av bærekraft og føler hun tvinger seg til å få ned eget forbruk ved å ha mindre penger.

– Jeg synes vi har det altfor godt i Norge. Det er så mye vi egentlig ikke trenger, sier hun.

Vekk fra veksten

Men hvordan vil et samfunn hvor alle skal leve som Lisa se ut?

Tone Smith jobber for det som på engelsk kalles degrowth. På norsk kan det oversettes med vekstfri utvikling, nedvekst eller motvekst.

Målet er å skape en bærekraftig fremtid, sosial rettferdighet i verden og gode liv for alle mennesker.

Veien er å forlate selve bærebjelken i moderne samfunn: økonomisk vekst.

Det vil kreve et helt nytt økonomisk system, noe vi skal komme tilbake til.

Vi må kutte i industrier som olje- og gass, kjøtt, reklame, «fast fashion» og våpen, mener bevegelsen.

Disse kuttene må først og fremst gjøres i rike land som forbruker mest. Men utviklingsland bør også sikte mot noe annet enn økonomisk vekst, ifølge bevegelsen.

I tillegg mener de vi må jobbe mindre, tjene mindre og forbruke mindre. Kort sagt gå ned i materiell levestandard.

– Det er mange som er veldig lei av slik som samfunnet har blitt. Kanskje særlig unge folk, sier Smith.

En slik samfunnsendring vil gi oss en mindre stressende hverdag og mer fritid, sier forskeren.

Tid som kan brukes på meningsfulle aktiviteter, som familie, hobbyer, selvforsyning, aktivisme eller å hjelpe andre.

– Det må være mulig å ha et anstendig liv med et rimelig sted å bo og sunn mat, selv om man jobber mindre, sier Smith.

En annerledes velferdsstat

Hun påpeker at formålet til bevegelsen ikke er å ha en ferdigspikret plan som skal tres over hodene på folk. Men de har en del tanker om hvordan et samfunn bør se ut.

Dersom alle hadde forbrukt like mye som oss nordmenn, hadde vi behøvd over tre jordkloder. Det gir en pekepinn på hvor mye vi bør redusere forbruket vårt, mener Smith.

– Moderasjon og nøysomhet blir den nye normen, inkludert det å eie mange færre ting.

Smith er åpen om at bevegelsen ikke har alle svarene enda, men er uenig i at dette er en skrivebordsteori.

– Det er allerede gjort mye tankearbeid og utredning av hovedelementene i en vekstfri økonomi. Vi har mer enn nok tiltak til å kunne sette i gang, sier Smith.

Bydel med omsorg

Lisa Løvgren holder til i en leilighet på Svartlamon i Trondheim. Det er en alternativ bydel som er tufta på prinsipper lignende nedvekst.

Bærekraft, lokalt selvstyre, dugnad, samhold og kreativitet står sterkt, ifølge hjemmesida.

Området eies av kommunen, som har tilrettelagt for at boligene kan leies ut rimelig. Det gjør at de som bor der kan prioritere å jobbe mindre og bruke tida si annerledes.

Boligløse, kunstnere, innvandrere og vanskeligstilte skal komme først i køen.

For Løvgren har det betydd mye å bli kjent med bydelens fargerike beboere. Det påvirka også valget om å si opp jobben.

– Folk lever et så annerledes liv her. Jeg har gått rundt, sett, blitt inspirert og tenkt «det går jo faktisk an».

34-åringen forteller at hun opplever en sterk støtte og aksept i bydelen. Naboer banker på og spør om hun vil ha ei kake, utstyr deles og det er lav terskel for å invitere hverandre på kaffebesøk.

– Det er en omsorg for meg her som jeg ikke har opplevd andre steder, sier Løvgren.

Kapitalismens første bud

Vi lever i et kapitalistisk system som er avhengig av stadig økonomisk vekst.

Selskaper må øke overskuddet hvert år. Dette er fordi folk som kjøper aksjer forventer å tjene penger på investeringen.

Er veksten for lav, plasserer investorene pengene et annet sted.

Det skaper et stort press på bedrifter om å ha et stadig økende overskudd.

Også regjeringer er avhengige av økonomisk vekst, skriver professor Jason Hickel i boka «Less is more».

Han er en av de tydeligste internasjonale stemmene for nedvekst. Stater trenger at folk vil investere i norske selskaper, noe som igjen gir skattekroner i kassa til velferdsstaten.

Økonomisk vekst måles som regel i bruttonasjonalprodukt (BNP).

Det er den samla verdien av alle varene og tjenestene et land har produsert i løpet av ett år. Økonomer har funnet ut at verdensøkonomien behøver en årlig vekst på minst 2–3 prosent for at store selskaper skal ha overskudd.

Det høres kanskje litt lite ut, men betyr en dobling av verdensøkonomien hvert 23. år, påpeker Hickel.

Å skulle stanse økonomisk vekst når vi vet dette, vil for mange høres ut som galskap.

Politikerne ser ut til å mene det samme. De fleste partier, bortsett fra Rødt og SV, ønsker fortsatt økonomisk vekst, skriver Dagsavisen.

– Evig vekst er i alle fall urealistisk, sier forsker Tone Smith.

Et vanskelig regnestykke

På grunn av dette må vi sikte mot en ny og «vekstfri» økonomi som er bygget opp rundt menneskers behov og jordas tåleevne, mener Smith.

For å få til dette må vi produsere mindre, og det må legges til rette for en mer lokal økonomi, der vi i større grad jobber, produserer og forbruker der vi bor.

I tillegg må vi vurdere hvilke sektorer som bør utvides, hvor mye de trenger å produsere, og hvilke sektorer vi ikke behøver, sier Smith, som for tiden skriver en bok om temaet.

Og hvordan skal alt dette finansieres, tenker du sikkert?

Hard skattlegging av de som tjener mye og sitter på store verdier.

– Vi må tørre å snakke om at vi må sette noen grenser oppad også, sier Smith.

– Vi skal alle jobbe mindre og dermed blir det lavere skatteinntekter til staten, som samtidig skal opprettholde velferdstjenester og kanskje til og med yte mer enn tidligere. Hvordan skal dette regnestykket gå opp?

– Økt skattlegging av formue, luksusforbruk, arv, forbruk av ressurser og energi, samt leieinntekter fra land og bygninger, i tillegg til en generell øvre inntektsgrense, sier Smith.

Kritisk til nedvekst

Per Espen Stoknes er kritisk til nedvekst-begrepet og mener det forvirrer folk.

Han har doktorgrad i økonomi og har skrevet boka «Grønn vekst: en sunn økonomi for det 21. århundre».

Det er ikke nødvendigvis sånn at vekst i økonomien fører til at vi tar ut mer ressurser av naturen, mener Stoknes.

Forskeren sier ideen om et samfunn prega av nedvekst i økonomien er flott, men at det er en urealistisk strategi for å få ned overforbruk.

Han mener det er vanskelig å skape en mer rettferdig fordeling dersom det er nedgang i økonomien.

Det ville også krevd at alle land forplikta seg til en lik og omfattende skattepolitikk. Rike folk ville flykta til skatteparadis dersom Norge innførte en slik politikk, sier han.

Stoknes, som har vært stortingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, mener nedvekst aldri vil få bredt fotfeste i verken politikk eller næringsliv.

En leder i et selskap ville fort fått sparken dersom hun gikk inn for mindre overskudd og utbytte til aksjonærer. Og et parti som gikk til valg på nedvekst, vil miste stemmer, sier han.

– Jeg har null tro på at nedvekst vil bli en stor politisk bevegelse som kan skape majoritet og få gjennom tiltak for å kutte økonomisk vekst.

Men å samle oppslutning rundt «grønn vekst» mener Stoknes vil være mulig.

Både pose og sekk

Grønn vekst betyr at verdiskapningen i kroner øker, samtidig som ressursforbruket i tonn går ned.

Da må vi kutte i sløsing av ressurser og basere produksjonen på en sirkulær modell, sier Stoknes.

Det betyr at vi kan bruke råvarer på nytt og på nytt, når de først er tatt ut av naturen.

Han bruker hamburger som et eksempel – en til 50 kroner på et gatekjøkken og en planteburger til 100 kroner. Ved førstnevnte brukes importert kjøtt og fyren i kassa har trolig ikke særlig god lønn, sier Stoknes. Kjøper du i stedet en dyrere burger laga av erteprotein, er det bedre for klima, bedre for helsa og fører til høyere lønn til de ansatte, legger han til.

Det blir en høyere verdiskapning i kroner, men et lavere ressursforbruk, sier Stoknes.

Det samme er tilfelle dersom vi rehabiliterer gamle og lekke hus til pluss-hus, i stedet for å bygge nye.

– Har du da vekst eller nedvekst? spør han.

Stoknes sier grønn vekst har 1–2 prosent som årlig vekstmål i rike land.

Med en jevn inntektsøkning kan folk ta ut pengene i mer fritid, gi bort mer, eller investere i fornybar energi, sier forskeren.

Han er enig i at det kan være en fordel å jobbe mindre, men at det må være frivillig. At bedrifter innfører en gradvis nedgang i arbeidstimer, kan være en god ting, mener Stoknes. Det vil også forhindre maksimal økonomisk vekst.

Myten om grønn vekst

Uenigheten mellom nedvekst- og grønn vekst-forkjempere har allerede vart ei god stund.

Som økologisk økonom mener Tone Smith det er umulig å se på økonomien som løsrevet fra naturen.

Vokser økonomien, så stiger også uttaket av ressurser fra naturen, ifølge henne.

Forskeren legger til at historiske målinger viser at BNP, ressursbruk og utslipp henger tett sammen.

Vi kan effektivisere produksjonen til en viss grad, men ikke produsere uten energi, råvarer, utslipp og avfall, sier Smith.

At sirkulær økonomi skal få ned ressursforbruket betydelig, er en stor misforståelse, skriver Jason Hickel i «Less is more». Det er fordi en stor andel av ressursbruken vår kun kan brukes én gang, skriver han og nevner mat og avfall fra bygninger, vei og gruver.

Vekst utligner også gevinsten av å gå over til fornybar energi, skriver han videre. Det betyr at grønn energi ikke erstatter olje- og gass, men kommer i tillegg, fordi det totale forbruket vårt øker raskere enn utfasinga, ifølge Hickel.

Forsker Tone Smith er ikke redd for at klimatiltak og skattlegging vil føre til milliardærflukt, slik Stoknes frykter.

– Dette er et langsiktig prosjekt der målet også er å redusere forskjellene mellom folk. Dessuten har vi hatt skatteparadiser lenge, det er ikke slik at alle flytter dit, sier Smith.

– Når kommer nedvekst-partiet?

– Dette er jo en protestbevegelse, ment for å slå hull på myter og skape debatt. Men dersom ingen andre kommer på banen, må vi kanskje gjøre det, sier Smith og smiler.

Noe å lære

Høstsola er i ferd med å gå ned på Svartlamon. Lisa Løvgren og kompisen har vært hos et nabopar som gir bort alt de eier på grunn av flytting. Hun har fått fire bordben, ei eikeplate og en plate av Grateful Dead.

På den korte veien dit har de prata med tre ulike naboer.

Lisa tror atmosfæren på Svartlamon er så inkluderende fordi mange jobber mindre. Da har de mer tid og overskudd, sier hun.

– Man er ganske jaga i det drivverket vi har laga av et samfunn. Man blir litt dempet eller bedøvd av jaget man står i, sier hun.

34-åringen mener alle har noe å lære av både beboerne på Svartlamon og nedvekst-bevegelsen:

– Flere burde stoppe opp og tenke «hva vil jeg bruke tida mi på og hvordan kommer jeg meg dit? Vil jeg være stressa og lei, eller ha kvalitetstid med venner og familie»?