Gravplassen til trønderske soldater som døde i Gratangen i 1940

SLAGET I GRATANGEN: Et midlertidig gravsted for 34 ungdommer og menn fra Trønderbataljonen. De ble skutt natt til 25. april 1940. Mye tyder på at flere av dem ble drept av nordmenn ved en feiltakelse.

Foto: Trondheim byarkiv/Kåre Hernes

Den glemte massakren i Gratangen

Dette bildet viser det midlertidige gravstedet til 34 norske soldater. De ble skutt i et av de blodigste slagene under andre verdenskrig i Norge. Mye gikk fryktelig galt i Gratangen i april 1940.

De hvite kamuflasjeovertrekkene får klærne til å klistre seg til kroppen. Eystein Røset bøyer seg ned og tar et nytt spadetak med snø.

21-åringen fra Selbu er i kompani tre i Trønderbataljonen. Nå har han tilbakelagt fem mil til fots i dyp snø. Det gjør vondt i kroppen av frost og mangel på søvn. Det blåser – igjen. Kald, piskende vind. Skumringen kommer fort sigende denne kvelden i april 1940.

Ingen vet akkurat hvor fienden er, men skytestillingene som tar form, gir perfekt utsikt ned over dalen og stranda i Gratangsbotn i Troms.

Soldatene er så slitne at de sovner mens de står bøyd over skistavene. Føttene er kalde, fingrene stive og alle lengter etter hvile. Hærledelsen får vondt av sine soldater. Ungdommene fra Trøndelag er mange. Eystein og de andre får ordre om å sette fra seg spadene og gå ned til dalen. Der er det hus, uthus, og kanskje ly, mat og hvile å finne.

Det er ikke noe varme der for Eystein. Han legger seg i et uthus, men får ikke sove. I stedet vokter Eystein maskingeværet hele natta. Fienden er ikke langt unna.

I grålysningen 25. april 1940 blir 34 trøndere drept i det som i ettertid er beskrevet som tragedien i Gratangsbotn. Andre har kalt det for en massakre.

Det tok mange år før det ble snakket høyt om at det ikke var bare tyskere som siktet på Trønderbataljonen.

100-åringen i Selbu

Eystein Røset ser ut over den blanke Selbusjøen fra stuevinduet. I enden av hagen stikker nyplantede jordbærplanter opp.

Eystein Røset

DOKUMENTERER: Hjemme i Selbu har Eystein tatt vare på en hel rekke dokumenter, bilder og bøker som forteller om krigen. Han syns det er spesielt å lese hvordan slaget i Gratangen blir framstilt i historiebøkene.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden

Det er sommer, det er Selbu i sol. I bokhyllene står bøker om krigen på rekke og rad. Flere handler om okkupasjonen av Narvik. I et og annet kapittel skrives det om en vårdag i april 1940. Denne dagen kunne blitt Eystein sin siste.

Nå er han snart 101 år gammel og undres over det han leser.

Slaget i Gratangen var det blodigste for Norge på norsk landjord under andre verdenskrig. Den kampen hvor det falt flest nordmenn i strid på land.

Men slaget er lite kjent og har ikke fått stor plass i historiebøkene.

Kanskje har det vært et kapittel man har hatt lyst til å hoppe over?

For Eystein Røset betyr det mye at hele historien kommer fram. Minnene sitter som om de var fra i går.

Innkallingen

I desember 1939 fikk Eystein innkalling fra militæret om at han skulle avtjene plikt som nøytralitetsvakt i Finnmark. Da var det fremdeles fred i Norge.

Hitler var i gang med å invadere sine naboland, Sovjet i ferd med å ta Finland. Norge, som skulle være nøytralt, trengte vakthold i grenseområdene i nord.

Innkalling til nøytralitetsvakt IR12

JULEBREVET 1939: Dette er det såkalte «julebrevet» som gikk ut til ungdommer i Trøndelag i desember 1939 hvor de ble kalt inn til tjeneste som nøytralitetsvakter i Nord-Norge. Trøndelag var inndelt i to militære regiment. Infanteriregiment 12 (IR12) besto av den sørlige delen av Trøndelag og deler av Møre og Romsdal, Infanteriregiment 13 (IR13) av den nordlige delen av Trøndelag. Eystein er fra Selbu og tilhørte IR 12.

Foto: Johan Helge Berg/Olav Vollan

21 år gamle Eystein drar nordover fra Trondheim med båt i januar 1940 sammen med 1300 andre vernepliktige i den såkalte Trønderbataljonen.

Eystein, 88 hester og 300 menn i fartøyet «Lyra» kommer til Narvik etter uvær med sjøsyke folk og dyr. Halvparten av trønderne blir igjen i Narvik. Eystein fortsetter til Vadsø.

I Finnmark avløser regimentet mannskap fra Altabataljonen, og de spres på poster langs grensa. Eystein får en tid i Grense Jakobselv hvor han kommer svært tett på russerne og møter finsk sivilbefolkning på flukt.

Nøytralitetsvakt mot Finnland, 1940

GRENSEVOKTER: Kun noen få hadde egne fotoapparat i 1940. Eystein kjøpte kamera rett før han ble nøytralitetsvakt. Akkurat dette bildet er tatt av Kåre Hernes som også tjenestegjorde i Trønderbataljonen, IR12. Trønderne avløste Altabataljonen på halvveien ved Karpukt på vei til grensa.

Foto: Trondheim byarkiv/Kåre Hernes

Månedene går fort. Den obligatoriske militærtjenesta er snart over. 12. mars er Eystein ferdig med sin plikt som nøytralitetsvakt. Endelig skal han få reise heim.

Men det kommer ingen båt.

Eystein og vennene må vente i Kirkenes. De teller dager og lengter heim.

Mens de venter blir det 9. april.

Eystein Røset, nøytralitetsvakt 1940

KAMERATER: Eystein Røset ligger fremst i bildet. Det ble tatt med Eystein sitt nye kamera som han kjøpte før nøytralitetsvakta, og som hadde selvutløser. Han måtte skynde seg og kaste seg ned på gulvet for å rekke å bli med på bildet.

Foto: Eystein Røset

Beordres til Troms for krig

Tyskerne går til angrep på Narvik. Skipene «Eidsvold» og «Norge» blir senket. Tapene er enorme.

I stedet for å reise til Selbu, blir Eystein beordret til Gratangen. Der skal tyskere ha gått i land like ved, og det skal være en mulighet for å avskjære fienden.

Plutselig er alt alvor. Våpnene de bærer med seg, provianten, teltene, ammunisjonen, kamuflasjedraktene og kommandoene de nå får gjelder ekte krig. Skudd mot mennesker.

Eystein Røset på nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark 1940.

Eystein Røset på nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark 1940.

Eystein Røset i midten, Olav Løset fra Rindal til venstre og Agnar Sjøvoll fra Røros til høyre på nøytralitetsvakt i Finnmark 1940. Fremdeles er det fred i Norge.

Eystein Røset i midten, Olav Løset fra Rindal til venstre og Agnar Sjøvoll fra Røros til høyre på nøytralitetsvakt i Finnmark 1940. Fremdeles er det fred i Norge.

Maten til Trønderbataljonen ble fraktet i svære kasser på slede. Det var upraktisk i krig.

Maten til Trønderbataljonen ble fraktet i svære kasser på slede. Det var upraktisk i krig.

Bombing i Narvik 10. april 1940.

Bombing i Narvik 10. april 1940.

Tysk-østerrikske såkalte bergjegere går i land i Bjerkvik ved Narvik.

Tysk-østerrikske såkalte Bergjegere går i land i Bjerkvik ved Narvik.

Narvikfronten i Gratangen, Gratangsbotn bombarderes.

Narvikfronten i Gratangen, Gratangsbotn bombarderes.

Ruinene av turiststasjonen i Gratangen.

Ruinene av turiststasjonen i Gratangen.

Et enkelt kors over en norsk soldat ved ruinene av Gratangens turiststasjon.

Et enkelt kors over en norsk soldat ved ruinene av Gratangens turiststasjon.

Norske soldater tar seg en hvil i fjellene utenfor Narvik under kampene der.

Norske soldater tar seg en hvil i fjellene utenfor Narvik under kampene der.

Allierte franske alpejegere på ski i fjellene under kampene ved Narvik. Krigen i Norge, Narvik-fronten mai  1940.

Allierte franske alpejegere på ski i fjellene under kampene ved Narvik. Krigen i Norge, Narvik-fronten mai 1940.

Eystein legger til kai i Sjøvegan den 22. april. Det er ikke snakk om å bli transportert med lastebiler eller panservogner de fem milene til Gratangen. Fremrykkingen mot tyskerne skjer til fots. Med hest som sterkeste hjelpemiddel.

Det tar nesten to dager å gå til Gratangen. Bare å passere fjellpartiet over til Fjordbotneidet i snøfokk tar femten timer. Det er tungt å gå i dyp snø. Det er vanskelig å få med seg hestene. Det er hardt for hestene å dra med seg utstyret.

Troppen er helt utslitt. Det svartner for flere av dem, og noen legger seg over sekken de bærer med seg og sovner momentant når de stanser opp.

Men de når fram til Gratangen til rett tid.

Trønderbataljonen I/IR 12, Torvtak 400, Fjordbotneidet

KUMMERLIG: Overnatting foregikk i telt. Fremrykking var med hester og utstyr. April 1940 var preget av snøstormer og kulde. Dette bildet viser en leir IR 12 hadde i Fjordbotneidet.

Foto: Digitalt museum

Forbereder seg på å angripe

Nå skal trønderne sendes ut i kamp. Planen til general Carl Gustav Fleischer i 6. divisjon er å samle styrker fra flere bataljoner i Gratangen til et angrep mot tyskerne. Det første angrepet i norsk regi på over hundre år.

Trønderne er i fremste rekke. De har fått beskjed om å grave skytestillinger oppe i dalsiden ved riksvei 50. Så fort de vet akkurat hvor tyskerne er, og kommando blir gitt, skal trønderne gå til angrep. En annen norsk styrke fra Altabataljonen vil komme like bak trønderne som støtte.

Trønderbataljonen graver stillingene. De medtatte ungdommene gjør det de har fått beskjed om og ser etter tyskerne.

Men tyskerne er ikke å oppdage i Gratangen i kveld.

Sjefen for Trønderbataljonen ser en mulighet for å la soldatene få etterlengtet søvn og varme.

De blir perfekte mål.

Bild 183-2005-1202-500

TYSKE BERGJEGERE: Disse ti tyske soldatene hadde tjeneste i Narvikområdet. I Gratangen var det 3. Kp/Geb Jäg Rgt 139 som kjempet mot nordmennene. Stort sett satte Hitler i land topptrente østerrikske bergjegere i Narvikområdet de første dagene. De hadde erfaring med krig fra før, og inngikk i det Hitler kalte «Operasjon Weserübung».

Foto: o.Ang. / Bundesarchiv

Skuddene som treffer for mange

Eystein strever med å få satt opp maskingeværet sitt. Det er så vidt blitt lyst. Det snør – og det smeller. Kulene suser gjennom lufta og veggen til rommet der Eystein og de seks andre i troppen ligger og hviler.

Det skreller i taket idet blykuler møter treverk og blikk. Nå handler det om å komme seg fort opp i posisjon.

Stillingene de gravde oppe ved riksvei 50 er tatt av tyskerne i løpet av natta. Nå er det fienden som har utmerket utsikt ned mot dalen.

Sju mann stiller seg opp på rekke og skyter tilbake.

Det snør hele tiden. Sikten er dårlig.

Eystein er den første som blir truffet.

En kule treffer en haug med kvist og spretter videre rett inn i albuen til Eystein. Soldaten ved siden av Eystein blir skutt i ryggen, men greier å bevege seg.

Soldatene fra Trønderbataljonen gjemmer seg, de angriper. De springer for livet.

Midt i kampen for å ikke bli truffet enda en gang, får Eystein øye på en soldat som ligger på bakken.

Kjeven er skutt løs fra hodet, men han lever. Hakepartiet har falt ned og har havnet på brystkassen hans.

– «Får du puste?», spurte jeg, og han nikket.

Eystein kommer på at han har et skjerf i sekken, og med bare én fungerende arm, og mens blodet drypper langs fingertuppene, knyter han skjerfet rundt hodet til soldaten slik at kjeven løftes opp mot ansiktet igjen.

– Jeg fikk meg ikke til å gå fra han slik.

Men hvor var de fra Altabataljonen som skulle være støtte til trønderne?

Venner av Eystein Røsset

HUSKER NAVNENE: Eystein tok mange bilder før de ble beordret til Gratangen. I ettertid har han skrevet ned navnene på de han husker og hvor den enkelte kom fra. Eystein er nederst til høyre.

Foto: Eystein Røset/Ingrid Lindgaard Stranden

Femåringen som aldri glemmer

Fem år gamle Kåre Alfred Jensen er forundret over alle folkene som er rundt husene.

Hjemme i stua sitter soldater fra Trønderbataljonen. De ser slitne ut. En ungdom med mye krøllete hår hviler med hendene samlet i fanget. Han ser ned og er stille.

Mor Jenny lager mat til dem. Noen får sove i huset hjemme hos Kåre. Andre finner ly i gårdene rundt. Det er god utsikt til nabohusene fra stua til Kåre. Han ser fjøsene, låvene og stabburene mellom snøbygene. Det er trønderske soldater i hvert et hus i kveld. Så senker mørket seg i hjemmene i Gratangen.

Soldater søker hus og varme - Gratangen

SOLDATER SØKER HUS OG VARME: Dette bildet viser norske soldater i april 1940. Uansett nasjonalitet, var soldatene kledd i hvite kamuflasjeklær. Det kunne være vanskelig å vite hvem som var hvem.

Foto: Digitalt museum

De våkner av skudd.

Trønderne springer på dør med våpen.

Kulene fra tyskerne knuser kjøkkenutstyr i det de skytes gjennom husveggen. Kåre og familien løper ned i kjelleren. Der er det tykke murvegger.

Fra nabogården bare noen hundre meter unna, kjemper Eystein for livet.

En granat går rett gjennom taket på huset til tanta til Kåre. Jenny skynder seg ut for å se om folkene i stua lever. Idet hun runder hushjørnet på vei til dem, kommer den stille soldaten med det krøllete håret i motsatt retning på ski. De ser på hverandre og hilser. Så går en kule rett gjennom hodet på den beskjedne ungdommen. Han knekker sammen og dør foran Jenny.

Utpå ettermiddagen er første runde i Gratangen over.

Folkene i husene starter å komme ut. Kåre og mamma går sammen for å hente vann. Ved bekken får den lille gutten øye på to kropper i snøen. Snøen er rød av blod. To soldater fra Trønderbataljonen ligger der døde, side om side. De ser ut til å ha prøvd å komme seg opp juvet ved den lille elva.

Mor tar med seg femåringen og går. Synet sitter for alltid.

Kåre Jensen, Gratangen

SØRGER OVER TRØNDERNE: Kåre Alfred Jensen opplevde slaget i Gratangen på kloss hold. Da han var fem år, fant han to døde soldater fra Trønderbataljonen like ved huset der han bodde. – Minnet sitter. Jeg vet ikke hva det kommer av. Men jeg ser dem for meg, som om det var i dag, sier Kåre.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Det er tid for både nordmenn og tyskere å samle sine døde og sårede.

Saniteten starter å lete, og det er så mange å finne.

Mange er svært hardt skadet. Det er dødsangst. Det er livets siste pust.

Én etter én blir likene samlet sammen og båret inn i stabburet på nabogården til Kåre.

34 falne er mange døde kropper.

Tallet på sårede blir 64. 180 er tatt til fange av tyskerne.

Men Eystein er fremdeles på bena. Han har bare én arm han kan bruke, men han er fri.

Snart ligger han an til å bli dødsoffer nummer 35. Og det for skudd han er sikker på kom fra Altabataljonen.

Granatene fra dalsiden

Fra dalsiden høres drønn.

Altabataljonen er på plass i Gratangen. Sent om kvelden den 24. april gis ordren om at de skal dekke Trønderbataljonens høyre flanke i angrepet mot tyskerne og om nødvendig støtte med ild.

I kampene hele den 25. april prøver trønderne å komme seg ut av dalen og opp i høyden, men de blir angrepet både forfra og bakfra.

Det er fremdeles kaos, men nå har tyskerne roet ned angrepene, og det er på tide å få de sårede til sykehus.

Eystein står og holder i en hest. Han skal hjelpe saniteten å frakte folk og utstyr til Foldvik. Han er første mann på møteplassen. Sanitetslegen trenger hjelp til å leie tre hester. Eystein har tilbudt seg å leie merra med gullfaks.

Altaværingene ligger på Fjordbotneidet med bombekastere. Eystein kan høre dem. Stemmene fra soldatene som snakker og roper har finnmarksdialekt.

Hester var viktige for krigføringen i Narvikområdet i 1940

KRIGFØRING MED HEST: Det var hester som ble brukt for å frakte utstyr og mat når troppene skulle rykke fram til ulike områder. De fraktet også sårede soldater til sykehus. Denne hesten var en av nær hundre som hørte til Trønderbataljonen. Bildet er tatt i Vadsø, og kusk er løytnant Fuglår

Foto: Trondheim byarkiv/Kåre Hernes

Med den friske venstrehanda holder han godt i merra. Han vet ikke at hun snart kommer til å berge livet hans.

Det smeller igjen fra dalsiden.

Så går det opp for Eystein at han er målet. Lyden av granater i lufta kommer rett mot han. Eystein er sikker på at det er Altabataljonen som skyter. Han roper til dem at de ikke må skyte.

De to første granatene lander midt i et oppmurt, dypt bekkefar like nedenfor han og hesten. Det sier bare «poff», og granatene går av i grøfta så snøen fyker.

Men den tredje har en helt annen kurs. Den kommer til å treffe Eystein.

Hesten hører suset av granaten i lufta før 21-åringen. Hun rykker Eystein med seg i et byks. Idet våpenet går av og granatsplintene flyr, ligger han oppå hesten. Smellet er enormt.

– Da gråt jeg. Det var bare elendighet. Og merra hadde bedre forstand og var mye bedre enn meg, gråter Eystein.

Etter hvert finner Eystein fram til sanitetslege Kåre Johannesen som også er fra Selbu. Johannesen trøster Eystein:

«Min venn» sa han da han kom med Røde kors-flagget. «Det går bra dette. Selv om de helvetes Altaværingene skyter på oss over alt», forteller Eystein.

Trening i mitraljøseskyting

ØVER PÅ SKYTING: Mannskap i Trønderbataljonen øver på skyting med mitraljøse under nøytralitetsvakten 1940. Dette bildet er tatt før krigen brøt ut 9. april.

Foto: Trondheim byarkiv/Kåre Hernes

Forfatterens tvil

I historiebøkene står det at det var tyskerne som skjøt på Trønderbataljonen i Gratangen, og at Trønderbataljonen hadde dårlig vakthold.

Forfatter og pensjonert yrkesmilitær Jan P. Pettersen har brukt år på å gå gjennom dokumentasjon fra krigen i Narvik. I 2017 ga han ut boka «Narvikfelttoget 1940 – kampen om historien».

Han er sikker på at det er blitt fortiet en hel del informasjon om hva som virkelig skjedde i Gratangen. Og at nordmenn skjøt mot sine egne.

– Ut fra rapporter fra deltakende offiserer og soldater, ble mellom fem og ti trøndere drept eller såret som følge av skyting ved tre forskjellige anledninger av Altabataljonen, sier Pettersen.

Jan Petter Pettersen og Oddmar Fedreheim

MENER SLAGET ER FORTIET: Jan P. Pettersen (t.v.) og lokalhistoriker Oddmar Fedreheim (t.h) mener historien om slaget i Gratangen er sterkt fortiet. Og at den militære ledelsen for Altabataljonen og 6. divisjon har mye av skylden for dette.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Sjef for Altabataljonen, oberst Arne D. Dahl, var raskt ute med å skrive en bok om Altabataljonen. Det ble gitt ut allerede i 1945.

Denne boka mener Pettersen har hatt mye å si for hvilken versjon om skytingene i Gratangen som har blitt stående i norsk krigshistorie.

– Dahl fortalte en versjon som ingen utfordret. Det ble fremstilt som at Trønderbataljonen gjorde feilvurderinger, og at Altabataljonen var helter. Det har vært nesten smertefullt å oppdage hvor feil det er, sier Pettersen.

Hærledelsen som sviktet

Pettersen mener trønderne leverte og at massakren ikke ville ha skjedd, hvis 6. brigade og Altabataljonen hadde gjort jobben sin.

Han sier at noe av det verste var at det ikke ble opprettet tilstrekkelig kontakt mellom Altabataljonen ved Arne D. Dahl og Trønderbataljonens leder Nils C. Bøckman før kampene den 25. Altabataljonen visste ikke akkurat hvor trønderne var.

– Det var en svært stor svikt fra både 6. divisjon, 6. brigade og Altabataljonen sin side som ble fatal for Trønderbataljonen, sier Pettersen.

Forsvarsdepartementet sier i en kommentar til NRK at historiefaget aldri blir helt objektivt, men at det er viktig å huske at det var fienden som påførte Trønderbataljonen store tap.

– At nordmenn ble beskutt av nordmenn under de uoversiktlige forholdene som rådet, er dessverre verken usannsynlig eller direkte overraskende. Slikt skjer uheldigvis i krig. Det har heller ikke vært noen hemmelighet at det kan ha forekommet i Gratangen den gangen i april 1940, sier fungerende departementsråd Jens Thorsen.

Han henviser til verket «Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940» som ble utgitt i 1965, hvor det også åpnes for at Altabataljonen kan ha skutt trøndere.

Eystein har visst lenge at han ble beskutt av nordmenn.

– Tror du Altabataljonen skjøt etter deg?

– Det er så sikkert som at jeg sitter her, sier Eystein.

– Vi hadde jo samme våpen. Jeg kjente igjen ammunisjon i både maskingevær og mitraljøser. Og vi hørte dem godt. Vi var ikke langt unna hverandre.

Gratangen

GRATANGEN: Trønderne ble beskutt fra dalsidene, mens de var i husene ved fjorden. Historiker Jan P. Pettersen mener at hvis Altabataljonen hadde gjort jobben sin og støttet Trønderbataljonen slik de skulle så hadde ikke massakren i Gratangen skjedd. Han mener også at Altabataljonen ikke hadde forsikret seg om at de visste hvor trønderne var, og skjøt mot dem.

Foto: Digitalt museum

– Tror du de traff mange av dere?

– Det vet jeg ikke. De skjøt på oss også dagen før med vanlig gevær, men de traff ikke, sier Eystein.

I enkelte lokalhistoriske bøker er det beskrevet hvordan trønderne fikk hornblåseren til å spille matsignalet for å prøve å få Altabataljonen til å skjønne at de skjøt på feil folk.

Men det var uvær, folk var redde, og det var ikke enkelt.

En tung hemmelighet å bære

Pettersen presiserer at han ikke har noe ønske om å rakke ned på veteranene i Altabataljonen. Dette handler mer om å gi trønderne den oppreisning de fortjener.

– Soldatene er ofre. Både de som skjøt, og de som ble skutt. Det var lederne som sviktet da det hendte, og også etterpå, sier Pettersen.

I tiden etter 1945 har det vært mange runder mellom veteranene og staten i spørsmål om krigspensjon. Dette handler om traumene krigsveteranene er påført under krigen er store nok til at de har rett på erstatning.

Etter påtrykk fra blant annet politikere ble det i 1997 startet en Norsk offentlig utredning av Altabataljonen (NOU 1998:12 Alta bataljon).

Kulehull i låve i Gratangen

KULEHULL FRA FLERE RETNINGER: Kulehullene i taket på denne låven i Gratangen vitner om hvor skuddene kom fra 25. april 1940. De viser at huset er beskutt fra flere hold. Folk i Trønderbataljonen har lenge ment at Altabataljonen skjøt på dem i tillegg til tyskerne.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Det ble gjort dybdeintervjuer av gjenlevende medlemmer av bataljonen.

Slaget i Gratangen var noe som ble trukket fram som spesielt vanskelig.

I NOU 1998: 12 står det: «Alta bataljon var ikke direkte involvert i denne striden, men ifølge det «offisielle» historieverket kan enkelte fremskutte ledd ha kommet i skade for å skyte på norske styrker istedenfor tyske. Dette kom også fram fra flere av veteranene i forbindelse med utvalgets helseundersøkelse i Finnmark i august 1997.»

Enkelte veteraner fra Alta opplevde det også som svært traumatisk å være med og samle likene av trønderne.

Pettersen mener bearbeidingen av krigen hadde vært lettere for veteraner i Altabataljonen hvis det hadde vært åpenhet om sannheten tidligere.

Eystein mener mye av grunnen til at sannheten ikke har kommet fram, er at bøkene etter krigen er skrevet av yrkesmilitære.

– De vil ikke belære sine kamerater. De skriver at det ble skutt, men ikke hva de skjøt på. De unnlot å skrive om det, sier Eystein.

Medlem av Trønderbataljonen gravlegges

GRAVFERD: De 34 som døde i Gratangen fra Trønderbataljonen ble først lagt i et uthus, før de ble begravd på en åker. Etter kapitulasjonen i juni 1940, ønsket familiene å få dem hjem. Staten ville ikke betale for dette. Etter en innsamlingsaksjon ble det til slutt samlet inn nok penger til at de 34 kunne bli flyttet til hjemstedene sine. Dette bildet er fra Trondheim.

Foto: Schrøder

Krigshistoriker og tidligere sjef for Altabataljonen, Svein Erik Larsen Ramberg, ønsker ikke å kommentere denne artikkelen, men har tidligere uttalt til NRK at han er skeptisk til opplysninger om at Altabataljonen skal ha skutt mot Trønderbataljonen.

Kula i albuen

En tid etter den 25. april kommer Eystein seg til sykehuset i Harstad. Kula sitter fremdeles fast i albuen. Legen ved sykehuset er jøde. Han er redd han kan bli tatt av tyskerne hvis han hjelper de norske soldatene for mye. Handa blir gipsa, men kula blir igjen i armen.

Eystein hovner opp noe voldsomt. I nakken ved enden av gipsen buler det etter hvert opp en stor ball. Fingrene sprenger. Han starter å besvime og forstår at dette går ikke. Til slutt sier han fra til sykehuset om at hvis ikke de hjelper han, må han gå ut og kjøpe seg en kniv for å borre hull i gipsen og ta ut kula selv.

De hjelper han. Pleierne må åpne vinduene for å få ut stanken idet verket renner ut av armen til Eystein.

– Da skjønte jeg at jeg kom til å overleve, sier Eystein.

Kula som sto fast i Eystein Røset sin arm

KULA SOM SATT FAST I ARMEN: Eystein ble truffet i Gratangen, og denne kula satte seg fast i armen hans. Nå har den havnet på en medaljong laget av en lokal sølvsmed Eystein kjenner.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Mistet søskenbarnet sitt i Gratangen

100-åringen har levd et langt liv som entreprenør. Han har bygd rådhuset i Selbu og Peder Morset Folkehøgskole. Men krigen har preget livet hans. Han setter pris på nøyaktighet og medmenneskelighet. Det har han vektlagt når han har ansatt folk i firmaet sitt opp gjennom årene.

Søskenbarnet Peder Røset ble skutt i Gratangen. Det var tøft å komme heim til Selbu alene.

Eystein Røset, krigsveteran fra Selbu

VIL FORTELLE: Eystein Røset er 100 år gammel. Selbyggen mener det er viktig å fortelle om det som skjedde i Gratangen for snart åtti år siden. Det har noe å si for historien vår.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / NRK

Å snakke om krigen gjør inntrykk. Eystein syns det er viktig at bøker om andre verdenskrig ikke skrives som romaner. For det som skjedde under krigen er virkelighet.

– Det er derfor jeg forteller det, sier Eystein.

Han har veldig mye mer han kunne sagt. Om hvor høyt han setter kong Haakon som sa nei til tyskerne i motsetning til den danske kongen, om hva han mener er gode verdier i mennesker og hvordan man kan prøve å gjøre godt i stedet for vondt. Og om sola som kommer opp og gir oss en ny dag og en ny mulighet hver morgen.

– Menneskene vet du. Menneskene, sier Eystein Røset.

Eystein Røset

YNGSTE SOLDAT: Eystein Røset blir 101 år i desember. Han var blant de aller yngste som ble kalt ut som nøytralitetsvakt i 1939, og som endte som soldat under andre verdenskrig. Han er en av de siste førstehåndskilder til å fortelle hva som skjedde under krigen.

Nils Bjerkan
Foto: Bilde fra albumet "Våre Falne"
34 menn døde i kampene i Gratanger. 3 kapteiner og 31 vanlig menige soldater fra Trøndelag og Møre og Romsdal.