Det er noe uggent med norske filmer som skildrer krigen. Ikke fordi det vi ser er særlig uggent, men fordi uggenheten selv og historienyansene mangler. Norske krigsfilmer er nesten utelukkende underholdningsfilmer som skal fenge et stort publikum.
I kronikken «Vi trenger flere norske krigsfilmer» spør skribentene hvorfor norske krigsfilmer trekker så mange publikummere.
Svaret mitt er at de er laget for å trekke publikummere og underholde, ikke først og fremst for å gi oss et realistisk bilde av krigen, eller for å fremme demokratiet i form av kritisk historiefortelling.
Som i en forglemmelig actionfilm forsvinner det ubehagelige og smertefulle en krig bringer med seg i stilistiske sjangergrep og estetisk filmsukker, og derfor kan man ikke si at det lages for få slike filmer i Norge. Det lages tvert imot for mange.
Selv om norske krigsfilmer muligens prøver å gi et bilde av vår egen historie, er den kraftig forvridd i favør av vårt eget land og folk. I stort sett hver krigsfilm er nordmenn å se som helter i konflikt mot onde krefter, eller som ofre i krig mot onde krefter.
Vi er snille og uskyldige nordmenn, og vi må forholde oss til hva som skjer når vårt kjære Norge blir angrepet. Vi har til og med gått så langt at vi direkte tukler med fakta for å la oss selv skinne sterkere i lys av historien, som i «Atlantic Crossing».
Det er ikke filmer om andre verdenskrig som er problemet, men den norske heltehistorien som blir fortalt gang på gang.
I fiksjonsfilmene vi lager om krigen, er det tydelig at vi ønsker å styrke vår nasjonale identitet og fortelle krigshistorien fra et ukritisk perspektiv om hva Norge og nordmenn er.
Faren er at vi manipulerer krigshistorien for å tilpasse den til hvordan vi ønsker å se på oss selv. Det burde være skremmende nok til å finne på noe nytt, og utfordre hvordan norske krigsfilmer blir fortalt.
Foreløpig har vi ikke sett én film som ikke følger en arkaisk hollywood-oppskrift. Hvor er smerten av krigføring, som vi nesten kan lukte i filmer som «Son of Saul» eller «Come and See»?
Ja, det finnes ørsmå unntak. I «Den Største Forbrytelsen» ser vi Nicolai Cleve Broch som ond norsk fangeleirkommandant, og den siste delen av «Krigsseileren» sier noe viktig om ettervirkningene av krigen, som vi kan kjenne oss igjen i.
Likevel er ikke dette hovedtendensen vi ser i det store flertallet av filmene, og vi har vi enda ikke sett en film der nordmenn ikke er heltene, og hvor nasjonalitet ikke spiller den største rollen i en veldig merkbar god mot ond-konflikt.
Hvor er historien om de 12.000 nordmennene som meldte seg til tysk krigstjeneste, og som kjempet på frontene i Europa?
Hvor er historien om de såkalte tyskertøsene, og kritikken av hvordan de ble behandlet av sine egne landsmenn i etterkrigstiden?
Hvor er historien om de 44.000 medlemmene av Nasjonal samling?
Hvordan kan vi gang på gang tillate oss å offentlig finansiere i overkant patriotiske filmer, når vi vet at det er utrolig mange andre historier som ville gagnet vårt eget demokrati på en mye bedre måte, og som ikke bare ville skapt flere, men også andre typer diskusjoner?
Mangel på historie- og karakternyanser, mangel på flerdimensjonalitet og mangel på vilje til å se sitt eget lands historie med kritisk perspektiv, er skremmende.
Vi skal trå varsomt med å produsere filmer som kan forvrenge og forherlige vår egen nasjonalforståelse, og som bruker krig som en kulisse for å underholde.
Om utgangspunktet for å lage disse filmene hovedsakelig er publikumstall, er det politisk sett altfor lite gjennomtenkt med tanke på de mulige langsiktige konsekvensene av å overprodusere den norske heltehistorien.
Dessuten er filmene med sin hollywood-glans med på å gjøre krigføring sexy, i en tid hvor det motsatte burde blitt vektlagt.
Spørsmålet er ikke om vi skal lage flere eller færre filmer om andre verdenskrig, men hvordan vi kan lage filmene på en måte som er konstruktivt for oss som lever i Norge i dag, spesielt med tanke på at de finansieres av et offentlig organ.
Jeg sier dette forsiktig:
Skal vi ikke nå prøve å lage filmer som kanskje kan kritiserer landet vårt litt? Som kanskje også kan utfordre hvordan vi ser på oss selv?
Eller tror vi at disse filmene vi lager om nordmenn under andre verdenskrig er det som skal føre oss i riktig demokratisk retning, la oss reflektere over oss selv og gjøre oss til tenkende borgere?
Som de heltemodige, demokratiske, rettferdige, uskyldige og sympatiske menneskene vi er i Norge.
